Individuell frihet er friheten til å tenke, mene og leve som du vil. Det er åpenbart at for at et samfunn skal kunne fungere, så kan ikke det inkludere friheten til å begå overgrep mot andre mennesker eller deres eiendom.
Det blir uansett en ideologisk diskusjon, intet ideal kan rendyrkes i en realpolitisk virkelighet. Imidlertid støtter jeg stort sett alt som går i liberaliserende retning i norsk politikk.
Betryggende. Det er som regel mer matnyttig å diskutere med pragmatikere enn troende.
Forbud som er grunngitt i en (moralsk) oppfatning om hvordan folk skal leve livet sitt.
Her er vi på bølgelengde. Jeg kommer ut som skap-FrP-er i det at staten ikke skal bry seg om individets moralske levesett. Problemet oppstår idet vi skal strekke grensen mellom individuell livsstil og samfunn. Påvirker en alkoholiker bare seg selv eller også barn og sykehuskøer? Skal samfunnet ta fra ham barna, eller vet han best selv? Skal helsetjenesten akseptere at han belaster samfunnet mye hardere enn alle andre, eller må han kjøpe privat forsikring, og hvilket privat selskap vil forsikre en alkoholiker?
Skal vi gi individene størst mulig frihet på et ideologisk (nærmest religiøst) grunnlag? Eller skal vi bruke forskning og pragmatisk legge føringer på friheten? Hvis en frihet fører til et bedre liv for X% av befolkningen og et dårligere for (100-X)%, hva skal da grenseverdien for X være?
Ekstrem lilberalisme vil f.eks føre til fri omsetning av LSD og amfetamin. Støtter du det? Det er også vanskelig forenlig med enhver bevisst politikk fra myndighetene som integrering av innvandrere, staten blir redusert til en passiv forvalter av lov og orden og forsvar.
Enig i alt det, jeg er for både retten til å leve som homofil og retten til å fordømme homofili.
"Fordømme" er ikke ordet jeg ville ha valgt. En liberal tankegang som går ut på å få sysle med det man vil uten at andre skal legge seg oppi burde også inkludere at man ikke blir fordømt. Men det er ikke det samme som at alle skal like eller støtte det man gjør.
Jeg synes det er et paradoks at det er greit for en religion å si at alle ansatte prester skal være religiøst praktiserende (selvsagt), ikke-homofile og evt leve i sølibat. Samtidig er det diskriminering å kreve at prestene skal være menn. Er ikke det sprikende?
-k