tvedt sin artikkel for de som ikke kommer bak muren.
I kampen mot viruset vurderer landets ledelse portforbud, om nødvendig med hjelp fra militæret. Dette mens nedstengningen allerede har ført til konkurser, rekordhøy arbeidsløshet og at ungdom nektes å drive med idrett og gå på skole.
Hvordan har Norge havnet i en slik situasjon?
Portforbud og «knekkpunkt»
Regjeringen er konsekvent. Grepene er, gjentar den igjen og igjen, nødvendige for å forhindre at helsevesenet kollapser. Holder det argumentet i et av verdens rikeste land, med et allerede godt helsevesen?
For å gjøre problemet tydelig, la oss her anta at regjeringen hadde rett da den stengte ned samfunnet i mars 2020, fordi den ikke hadde noe annet valg.
Men 10 måneder senere sier Erna Solberg fortsatt at hun frykter viruset skal bringe samfunnet til «knekkpunktet».
Statsministeren vurderer «mye strengere tiltak» og portforbud om «kapasiteten i sykehusene bryter sammen».
Hvorfor har ikke regjeringen økt helsesystemets kapasitet slik at «knekkpunktet» ikke kan oppstå?
Samfunn og naturens trusler
Politikkens profil kommer klarere frem sett som et intermesso i en lang historie om samfunns forhold til naturens farer.
En dødelig trussel i Kina har i 4000 år vært Den gule elv. Flom var en konstant fare som nå og da tok livet av millioner. Men siden statens ledelse visste at elvens væremåte var evig, fordi det var sånn naturen var, satset de mest forutseende dynastiene på å bygge opp et system med diker. Nå bor rundt 100 millioner på slettene langs elven.
Samfunnet ble beskyttet ved at det ble gjort i stand til å leve med naturens brutale uberegnelighet.
En av historiens store mordere er kolerabakterien. «Kloakkongen» Joseph Bazalgette la grunnlaget for at innbyggerne i London kunne fortsette å leve livet sitt tryggere enn før. Midt under koleraepidemien som rammet byen i 1858, begynte han byggingen av et system for å skille drikkevann og kloakk. Han la dermed grunnlag for at urbanisering kunne fortsette – plassert midt i livstruende natur.
Kolerabakteriene finnes fortsatt og regnes som en pandemi, men ytterst få dør i Europa.
Epidemier er sammenvevd med menneskets historie.
«Spanskesyken» i 1918–1920 førte til ca. 50 millioner døde på verdensbasis og 15.000 i Norge. Mange av dem ungdom og unge voksne. I «Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa» fra 2006 oppsummerte staten at munnbind, karantene og «generell aktivitetsbegrensning» hadde vist seg «å ha liten effekt». De fleste land bygget imidlertid opp et mer robust helsevesen.
Strategien ble fulgt frem til vår tid, og derfor førte heller ikke farlige virus til sammenbrudd for helsevesenet mellom 1920 og 2020. Målet om at samfunn skal kunne fungere selv om det blir rammet av nye virus, syntes nådd.
Dugnad og solidaritet
I mars for et år siden kom det varsler om at hundretusener kunne dø av en ny utgave av koronaviruset. Umiddelbart erklærte regjeringen at dens store bekymring var sammenbrudd i helsevesenet. Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde landet 3,5 sykehussenger pr. 1000 innbyggere, nesten nederst på listen i hele OECD (tilsvarende tall var 4,9 i 1945). Og det kunne også bli mangel på sykepleiere og sykehuspersonell.
Mediene viste bilder fra overfylte lasaretter under spanskesyken for å visualisere norsk fremtid. Regjeringen sa de var nødt til stenge ned – hvis ikke ville helsevesenet kollapse.
Samfunnet ble ikke gitt annet valg enn å underkaste seg naturens uforutsigbarhet og luner.
I de neste ti månedene tok regjeringen radikale grep for å begrense virusets bevegelser ved å begrense folks bevegelsesfrihet. Denne strategiens språk har vært dominert av «nasjonal dugnad», vis «solidaritet» ved å leve isolert.
«Vi må alle beskytte oss selv, for å beskytte andre»,
sa Solberg under pressekonferansen i mars 2020. I
et debattinnlegg i Aftenposten skrev hun, sammen med finansminister Jan Tore Sanner og helseminister Bent Høie: «Vi må slå ned smitten. Vi må unngå at for mange blir syke samtidig». Det var nemlig forutsetningen «for å sikre at vi har kapasitet til å redde de som trenger livsviktig behandling.»
Fra utenkelig til uunngåelig
Strategien har hvilt på et smittevernregime som forutsetter at borgerne aksepterer å leve i tråd med hva som er norgeshistoriens strengeste regler for sosial adferd. Offeret som blir krevd, er opphevelse av samfunnslivet slik vi har kjent det.
Politikken forklares som en nødvendig innskrenking av tradisjonelle friheter og rettigheter, mens tilslutning til den blir hyllet som ultimat samfunnsmoral.
Det som alle for ett år siden ville ha beskrevet som en utenkelig, ekstremistisk organisering av samfunnet, omtales nå som rimelig, men først og fremst uunngåelig. For det er slik viruset, det vil si naturen, må nedkjempes.
Statsministerens nyttårstale etter et år i nedstengningens tegn, oppsummerte: «Folk har satt sine interesser og drømmer på vent for å beskytte eldre og risikogruppene. Det har spart liv. Jeg er dypt takknemlig, stolt og rørt over måten det norske folk har håndtert den største utfordringen for vårt samfunn siden andre verdenskrig (…) Vi stilte opp for hverandre da det gjaldt som mest».
Det Solberg ikke fortalte, var at hun siden oktober 2020 hadde fått
utredet muligheten for å innføre portforbud i det nye året.
Ordet som mangler i koronabekjempelsen
I hvilken grad er denne linjen i kampen mot et virus bærekraftig?
Det er et naturlig spørsmål, også fordi bærekraft er et slagord denne regjeringen ellers liker. Solberg ble jo i 2019 utnevnt av FN til å lede arbeidet for bærekraft i verden. Da er det interessant at nettopp hennes regjering har satset på kortsiktige løsninger – mens de har ventet på vaksiner fra utlandet.
Bærekraft finnes knapt i koronabekjempelsens vokabular. Forholdsmessighetsvurderinger hvor inngrep veies opp mot konsekvensene de får på kort og lang sikt, har vært sjeldne.
Helseminister Høie viste folket hvor lang 1 meter er og fortalte ivrig og stadig vekk hvorfor folk ikke kan gå på treningsstudio og ungdom ikke spille fotball. Men han viste aldri frem tegninger av nye midlertidige, mobile akuttsykehus eller regneark om økte lønninger til sykepleierne for å få tusenvis tilbake til yrket de utdannet seg til.
Regjeringen har sendt folket ut i en nedstengt krig mot naturen, uten å bygge en fysisk infrastruktur for å beskytte samfunnet mot den.
Helsevesenet kunne vært bærekraftig
Solberg leder regjeringen i et av verdens rikeste land. Hun ville fått støtte til et hvilket som helst initiativ – uavhengig av kostnad – for å gjøre samfunnet i stand til å fungere når virus angriper det.
De kunne ha brukt de kontroversielle fullmaktene de skaffet seg våren 2020 til å kutte byråkratisk sendrektighet for i ekspressfart å opprette sykesenger for mulige pandemipasienter.
De kunne ha omgjort tomme statlige og kommunale bygg (som for eksempel de 77.000 m² i Oslo) for å avlaste sykehusene, ha inngått kontrakt med eierne av asylmottak som har masse ledig kapasitet, og ha beordret Forsvaret eller inngått mangeårige avtaler med Røde Kors som har bygget opp feltsykehus over hele verden, slik at de på kort varsel kunne satt opp moderne feltsykehus med personell i landets fylker.
Og ikke minst: De kunne bestemt å øke antall sykepleiere og bygge opp en reservestyrke av flere tusen som kunne bidra i akutte kriser, ved å gi alle utdannede sykepleiere en midlertidig, skikkelig lønnsøkning, pluss garanti om at de kan gå tilbake til vanlig jobb etter at krisen er over.
Nye virus vil oppstå
Men i stedet for å starte byggingen av et fleksibelt helsevesen tilpasset pandemier – og som kan aktiviseres neste gang behovet oppstår og som ville gjort det utenkelig at helsevesenet nådde «knekkpunktet» – har regjeringen utstedt stadig mer kortsiktige og detaljerte dekreter om hvordan befolkningen skal «slå ned viruset» ved å stenge seg selv inne.
Regjeringen vil kanskje hevde at forslag om et mer ekspansivt, fleksibelt helsevesen er helt urealistisk. Men det er ikke det som er urealistisk.
Det som er direkte surrealistisk, er at vi lever et liv som for ett år siden var absurd utenkelig. I stedet for å ruste radikalt opp helsevesenets kriseberedskap, og dermed gjøre nedstengning ifølge dem selv unødvendig, har regjeringen ukentlig utstedt ordre om hvem vi kan møte, hva vi kan drikke, hvor vi kan reise og om barn kan få gå på skolen.
Virus har vært overalt på kloden i 3,8 milliarder år og vil være her etter at vi alle er døde. De er så små at 55 millioner av dem får plass i punktumet som avslutter denne setningen. Det vil hele tiden oppstå nye, mange nyttige, og noen farlige virus. Derfor er det nettopp et område der politikerne må evne å tenke langsiktig.
En førmoderne tilnærming
I Sumer for omtrent 5000 år siden levde befolkningen på de store elveslettene ned mot Persiabukta i permanent frykt for naturens herjinger. Samfunnets lederskap hadde ikke et apparat eller ressurser til å forsvare samfunnet mot Eufrat- og Tigris-elvenes uberegnelighet. Samfunnet tydde til ritualer:
Via et presteskap søkte samfunnet å beskytte seg ved stadige offer til gudene. Ifølge den første nedskrevne fortellingen i historien kom likevel storflommen og la alt øde. Gudene var forbannet, de fikk nemlig ikke sove. De straffet menneskeheten, fordi folk festet og lagde støy. Handlingsrommet var begrenset da: Folk burde slutte å leve – for å hindre at naturen tok livet av dem.
Hvordan havnet vi der igjen – i et førmoderne forhold til naturen?
Og hvorfor har ikke det politiske lederskapet bygd «dikene» som kan redusere faren for at virus og frykten for naturen, tvinger samfunnet i knestående – nå, og i fremtiden?
www.vg.no
Smittetoleransen virker iallefall ekstremt lav. Når det gjelder disse mutantene helt panikkartet lav.
