siden dette vel er eneste skole/utdanningstråd, så hiver jeg det inn her. om noe av den sørgelige ståa ved britiske universitet.
An britischen Universitäten herrscht eine fatale Mischung aus Kundendenken, bürokratischen Auswüchsen und ideologischer Gängelung. Deshalb habe ich mich entschieden, meine Professur aufzugeben. Ein Gastbeitrag.
www.faz.net
(googletrans)
Ved britiske universiteter er det en fatal blanding av kundeorientering, byråkratiske utskeielser og ideologisk beskyttelse. Derfor bestemte jeg meg for å gi opp professorstillingen. Et gjesteinnlegg.
Vitenskapen er i en prekær posisjon. Den tøffe konkurransen om et av få professorater krever en upåklagelig CV og vilje til å akseptere planleggingsusikkerhet med høye kvalifikasjoner og lav lønn til sent i midtfasen av livet. For meg så lykken med en varig vitenskapelig karriere ut til å bli oppfylt med en utnevnelse til et juniorprofessorat i politisk økonomi ved det anerkjente King's College i London. Men mindre enn to år etter min ansettelsestid og opprykk til førsteamanuensis (lektor), bestemte jeg meg for å gi opp stillingen min.
Som profittmaksimerende selskaper er engelske universiteter avhengige av skolepenger som sin viktigste inntektskilde. I min tidligere avdeling må britiske studenter betale £9 250 for bachelorer og £27 540 for master per år. For internasjonale studenter, som etter Brexit også vil inkludere europeiske studenter, er det til og med opp til £31 260.
For å rettferdiggjøre slike heftige summer, blir studenter forbrukere. Universitetenes merkevare- og markedsavdelinger investerer i dyre markedsføringskampanjer, noen ganger til og med i reklameplass for fotballklubber, for å overbevise forbrukerne om kvaliteten på produktet deres. Skolepengene og konkurransen skulle forbedre kostnadseffektiviteten og kvaliteten på utdanningen, men de førte til en veritabel eksplosjon i universitetsbyråkratiet. Kostnadene er mer enn firedoblet siden 1995, og mange universiteter har nå flere administrativt ansatte enn vitenskapelig ansatte.
Selvfølgelig er en viss grad av byråkrati avgjørende for at et universitet skal fungere, da dette ideelt sett lar vitenskapelig ansatte fokusere på forskning og undervisning. Dette har imidlertid blitt snudd ved engelske universiteter. For å forbedre ulike rangeringer og ytelseskriterier, iverksettes nye dirigiste-initiativer som gradvis erstatter vitenskapelig autonomi med byråkratisk mikrostyring. Vitenskapelig ansatte må investere mer og mer tid i administrative oppgaver, som da går tapt for veiledning av studenter, undervisning eller forskning.
Oaser av trivsel for studenter
Nøkkelkriteriet for ethvert selskap er forbrukertilfredshet, eller når det gjelder engelsk universitetsledelse, rangeringer av studenttilfredshet. I praksis har forrangen til studenttilfredshet ført til utjevning av akademiske standarder og inflasjon av svært gode karakterer, siden studenttilfredsheten er nært knyttet til karakterene som mottas. Alle som feiler (eller plagierer) kan vanligvis gjenta essayet eller eksamen til resultatet stemmer. Ikke overraskende bemerker The Times at i 2018 strøk ingen av de rundt 33 000 studenter ved 11 engelske universiteter på sin avsluttende eksamen.
Men studenttilfredsheten inkluderer ikke bare de ønskede karakterene, men også studieopplevelsen og følelsen av velvære. En rekke prester er tilgjengelige for å gi allsidig omsorg og underholdning for studentmassen takket være finansiering fra ublu skolepenger. Det vitenskapelige personalet må også ivareta et stadig økende antall studenter som personlige veiledere hvert år, bør være tilgjengelige for ekskursjoner og sightseeingturer eller til og med hjelpe til med Ikea-shopping.
Denne administrative aktivismen skaper en slags feel-good-oase for å terapeutisk beskytte pedagogiske forbrukere fra alle negative opplevelser og vanskeligheter. Oasen av velvære viser seg imidlertid ofte å være en luftspeiling. Presset på studentene er høyt, for i gjennomsnitt ender den engelske bachelorutdannet opp med et gjeldsfjell på £45 800, som forståelig nok skaper stress, tvil og frykt for fremtiden. Den antatte universitetsoasen av trivsel er også i konflikt med universitetets faktiske mål. I prinsippet er konkurranse og åpen utveksling av ideer grunnleggende for vitenskapen. For kurset innebærer dette ikke bare å lære og anvende vitenskapelige metoder, men også å stille kritiske spørsmål ved synspunkter og forholde seg til kontroversielle tilnærminger.
Kontrovers som en risiko for omdømme?
Nå har vi kommet til "våkenhet", som grovt sett kan defineres som den dogmatiske og uvitenskapelige troen på at enhver ulikhet i utfall i samfunnet skyldes diskriminering, spesielt fra hvite heterofile menn. Det er absolutt ingen tilfeldighet at fenomener som «trigger warnings», «safe spaces» eller «cancel culture» har sitt opphav og er mest utbredt i anglosfærens universitetslandskap, der transformasjonen av studentmassen til forbrukere har kommet lengst. For fra et profittorientert selskaps synspunkt er kontroverser en risiko for omdømmet til ditt eget firmamerke. Kundetilfredshetens forrang skaper et insentiv for ledelsen til å endre universitetet i henhold til de unge avgiftsbetalernes politiske ønsker og gi etter for forargelsen til de som roper høyest.
Som en del av en studentkampanje «Avkolonisering av læreplanen», ble vår avdeling forpliktet til å gjennomføre en møysommelig fagfellevurdering for å revidere sine egne læreplaner for å sikre at publikasjoner av kvoteminoriteter blir inkludert i læreplanen. Før det var hele avdelingen min pålagt å gjennomføre opplæring i kjønnsbevissthet i semesterpausene fordi en transkjønnet student ikke følte seg tilstrekkelig representert av seminarinnholdet til en enkelt kollega.
Ironisk nok blir den selektive indignasjonen til Wokeness-agendaen eksponert gjennom internasjonaliseringen av det engelske universitetslandskapet. Engelske universiteter er spesielt interessert i høyt betalende kunder, noe som har ført til en massiv økning i og avhengighet av kinesiske studenter – en trend som har forsterket seg med Brexit. Ved noen universiteter kommer over en fjerdedel av inntektene fra Kina. I masterklassen min har andelen kinesiske studenter økt med rundt tretti prosent de siste fem årene til nitti prosent sist. Det må her bemerkes at flertallet av kinesiske studenter ikke har tilstrekkelig engelsk og spesialistkunnskaper, noe som gjorde at vanlige seminartimer ofte ikke var mulig på grunn av språkbarrieren.
Som et resultat av siniseringen av det engelske universitetet har de beskrevne tilpasningsmekanismene en annen effekt her. I følge en studie utført av forskere fra universitetene i Exeter, Oxford og Portsmouth, sa 41 prosent av de spurte akademikerne at de praktiserer selvsensur av undervisningsmateriell i Kina for ikke å irritere kinesiske studenter. Du må bruke et forstørrelsesglass for å søke etter artikler som er kritiske til Kina, for eksempel om undertrykkelsen av uigurene, om Tibet eller om Covid-politikk. I stedet inngår universiteter lukrative samarbeid med kinesiske institusjoner og selskaper som Huawei, til tross for at disse anses som en risiko for nasjonal sikkerhet.
Byråkrater, pastorer, aktivister
Dobbeltmoralen var spesielt tydelig sommeren 2021, da King's College ba om unnskyldning for å ha sendt en avbildet nekrolog til ansatte om prins Philips død. Det kom klager. "Anti-Racism Community of Practice" var rasende over at prinsgemalen hadde kommet med rasistiske og sexistiske uttalelser. Som et resultat tok universitetet raskt avstand fra sin egen nekrolog. På den annen side så King's College ikke noe problem med å opprettholde et fellesskap for Teresa Cheng, selv om Cheng spiller en sentral rolle i undertrykkelsen av den pro-demokratiske bevegelsen i Hong Kong, som er grunnen til at hun er sanksjonert av USA.
Forfatteren av disse linjene ble invitert til et intervju av fakultets- og instituttlederne fordi han hadde uttrykt en feil mening på Twitter og en mobb ble rasende over det. Min krenkelse: Jeg har tatt posisjonen at vitenskapelige siteringer, invitasjoner og innlegg skal følge vitenskapelige bevis og prinsippet om fortjeneste - og ikke et kvotesystem. I stedet for å gå denne Canossa-ruten, bestemte jeg meg for å trekke meg fra professorstillingen.
For i det engelske universitetssystemet har professorens jobb lite med akademisk frihet å gjøre. I stedet må professorer være lavtlønnede byråkrater, kapellaner og politiske aktivister alle sammen. Men på grunn av massive lønnskutt er det nå økonomisk mer attraktivt å starte direkte som administrativ spesialist på et kommunekontor eller som lærer i en barneskole.
På grunn av problemene jeg har beskrevet, kan jeg ikke anbefale å studere i post-Brexit England. I tillegg er det jevnlige avlysninger av undervisning, da de vitenskapelige ansatte nå er i permanent streik på grunn av dårlig lønn. Tyske arbeidsgivere bør derfor ikke automatisk anta når de velger sine ansatte at en førsteklasses mastergrad fra et anerkjent engelsk universitet er det beste valget.
Kai Jäger har doktorgrad i økonomi og var universitetslektor ved Institutt for politisk økonomi ved King's College London fram til vintersemesteret.
