vredensgnag skrev:
Slik Breivik så DNA som svikere mot "opprinnelig kultur", er det tydelig at mange ser Norge som et land som sviker "opprinnelig nasjonsidentitet", og at landet misbruker sin internasjonale posisjon for å "fremme en fiendtlig agenda".
Edit: Det var egentlig en artikkel et sted jeg ønsket å kommentere, men ville så gjerne skrive om bruken av ordet "fiende". Ellers så ser jeg at sitatet over har å gjøre med ordet "fiendtlig", som virker mer løs enn den bruken jeg så i en artikkel et sted hvor det var fokus på ordet "fiende".
Ønsket i utgangspunktet å komme innpå her før det kom flere kommentarer men nå ble det for seint tydeligvis. Jeg vile påpeke at ordet "fiende" eller varianten "fiendtlig" nok kan sies å være en død metafor og slettes ikke kan illegges det meningsinnhold som når man ellers nok får gjort seg assosierer om, antagelig om dette med stridende parter i en klassisk krig (eller liknende situasjoner), hvor væpnede militære styrker sloss mot noen eller hverandre. Dette må da være den værste måten noen kan kalle hverandre fiender får man tro.
Altså jeg mener at i ordets rette forstand sånn helt enkelt, så vil forståelsen av et konkret antagonistisk motiv (påviselig hensiktsmessighet) går da måtte gå foran tanken om at forståelsen av ordet skal angivelig handle eller bare forstås, som et iboende ønske om noe antagonistisk i kontekst av å være en reaksjon på noe (en forsvarsreakson, eller ukontrollerbar aggresjon). Det er jo slik at man får jo tro, at det er mildt sagt bekymringsverdig når noen forstås som å ha blitt oppfattet av en annen, som å være en "fiende" i verste forstand uansett tolkningen, da den andre da nok vil være beredt til å følge opp om sin oppfatning med trang til selvforsvar, eller aggresjon forklart som selvforsvar (f.eks "pre-emptive strike" er vel et uttrykk folk nok har måttet bli kjent med fra utlandet tenker jeg).
Jeg kommenterte om bruken av dette ordet et annet sted nylig, da en psykiatiker tydeligivis forsøkte bruke dette ordet for å skape et inntrykk, at denne fyren pga. sine holdninger, sånn inderlig måtte forstås som å oppføre seg som om han trodde at myndighetene var "sin verste fiende" (en beskrivelse som desverre er så uklar, at jeg tenker ordbruken neppe vil bli oppfattet av andre som problematisk, når det i denne saken nok lett fås en assosiasjon til at mannen øsnker å ha med et eget fiendebilde å gjøre). Det er vel ingen som vil protestere mot meg, når jeg nå peker på at USA/Israel og Iran nok kan sies å forstå hverandre som fiender, uten at det skal være gitt at de vil bare skyte på hverandre. Det er jo helt andre forhold som ligger til grunn for spenningen mellom disse to landene enn en truende situasjon liksom en klassisk krigserklæring eller ganske enkelt krig. Om USA/Israel og Iran, så er det vel greit å påstå at språkbruken (politisk og folkelig sett, men kanskje ikke juridisk sett) nettop gjør bruk av ordet "fiende" om måten samfunnet nok har beskrevet dette forholdet, men da med et annet meningsinnhold som nok ikke nødvendigvis innebærer at de ikke kunne styre seg og at det skal være nødvendig å krige i dag.
I min mening, så blir det umiddelbart nonsens når det legges opp til å forstå noens reaksjon eller handling, som om at det var inderlige motiver som avgjorde dette; og det er ikke det at det er selve spekulasjonene som er interessante å ta i betrakning som en uting, men det gale blir da å ganske enkelt å avgjøre, eller bare gi uttrykk for å ha avgjort at noen skal forstås som å ha oppfattet andre som en "fiende", da med en slags skjult logikk om at personen måtte være bevisst på at dette var tåpelig, urealistisk eller bare uforståelig. Alternativt kunne man se det som et relevant problem om denne Brevik fyren, at person A gjør det uttrykkelig klart at B er å oppfatte som fiende, men dette ville da ikke ha noe å gjøre med den inderlighet som denne psykiatikeren tydeligvis legger opp til som poeng. Mye mulig at denne fyren fra Utøya i dette manifestet har gjort det uttrykkelig klart at han erklærte krig mot noen (jeg veit ikke), som da måtte forstås som at det var snakk om en formell krigserklæring, men hvis retorikken er lik den man ser andre steder i verden hvor dette ikke egentlig har noe med krigshandlinger å gjøre, da våger jeg påstå, at det burde ikke være noen grunn til å konkludere at fiendebildet er sykelig og ei lik den man ser i en krig. Det å da anklage mannen for å ha feberaktige fantasier, hvor han i så fall tenkes ha et klassisk fientlig forhold til andre, virker for meg å strengt tatt være en meningsløs påstand uten hold i de realiteter man kan snakke om.
Jeg tillater meg å spekulere villt og lurer på om kanskje anklagene om krigsforbrytelser mot menneskeheten kan forstås brukt, med hensikt å prøve å åpne opp for praktiske komplikasjoner (ekstra straff, vanskeligere forhold) som jeg kan litt ignorant kan tenke meg at slik sånne lover kanskje tillater, for å endre premissene omkring straffereaksjonene og dermed straffeutmålelsen. Det tenkes da at strafferammen blir annerledes enn 21 år i fengsel for drap (leste 30 år), uten at jeg egentlig vet om dette egentlig blir så mye annerledes som jeg kunne mistenke. Grunnen til at jeg kom til en slik spekulasjon, har å gjøre med det å se muligheten i at rettsvesenet i Norge ikke vil makte å ilegge straff om livsvarig bevaring livet ut, hvis personen av retten må forstås som å ha gjort seg selv utilregnelig (om enn bevisst sånn spekulativt, med hensikt i å ikke bli dømt som sinnssyk av rettsapparatet). Selv med begrenset informasjon fra hva jeg har lest til nå i avisene, så kan jeg nesten ikke unngå, å lure på om kanskje denne fyren vil unngå å bli dømt til livsvarig forvaring, og ei gitt noen dom som tilsier mer enn 21 år i fengsel, uansett hvor ondskapsfull andre måtte karakterisere ham for å være eller å ha vært.
Jeg lurer nå på om, hvilke ulemper en dom om å ha gjort forbrytelser mot menneskeheten vil ha for de som får den, sånn sammenliknet med såkalt livsvarig på 21 år i Norge sånn, hvis en ser bort fra de ekstra 10 årene avisene skrev om nylig.
Jeg gir blanke i denne fyren, men vil si det er ergelig å til stadighet lese om såkalte eksperter som tydeligvis skal ha folk til å tro, at folk er så fjerne overfor seg selv og samfunnet, som de skal ha det til med henvisning til en slags sykdomspåvisning, eller andre fordømmelser. Er jo selv også skeptisk til rettsapparatet, psykiatrien og media sånn på generelt grunnlag, fordi hvis det gjøres feil i denne saken så gjøres det det også feil for andre også.
Søren hvor lett det er å skrive for mye, når jeg egentlig forsøker å bare være så klar om formuleringene som overhodet mulig.
