Dazed's mid-fi
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.587
- Antall liker
- 15.156
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Det ser bra ut, jeg satser kanskje også på et sett DT770 Pro 250Ω i år hvis jeg skal handle noe hardware utover rør. Bruker en DIY-headamp som jeg overtok fra et annet forummedlem som en langsiktig låneavtale, og som jeg tror holder i lange baner til disse. God headamp er alfa omega for å få skikkelig lyd i de virkelig gode hodetelefonene. Men etter at jeg har fått Monopulse 82A i hus har det ikke blitt lyttet mye til headfi, for selv på lavt volum spiller systemet mitt musikk på en måte som tilfredsstiller nå.
Jeg leste Fosses skriverier om Springsteen i hans flotte tråd, og begynte å tenke litt på å i min egen tråd å skrive en slags føljetong om Pearl Jam, med bakgrunn, historikk, inspirasjon, plateomtaler, anbefalinger, relaterte band, etc. Så fikk jeg litt kalde føtter, for responsen på innlegg er jo ikke alltid så enorm, for å si det slik.
...så, derfor er det kanskje litt fånyttes å bruke timevis på å skrive en slik "hyllest" til mine favorittartister som kanskje tre mennesker gidder å lese.
Men, heldigvis er jo sånne ting gjerne skrevet fra før, og det jeg hadde prestert hadde jo både blitt repetitivt og av dårligere kvalitet, så da bytter jeg ut prosjektet med en anbefaling av en glimrende dokumentar om bandet, laget av Cameron Crowe i 2011, I anledning 20-årsjubileet til bandets debut.
Fantastiske "PJ20". Severdig i aller høyeste grad.
Finner ikke hele filmen på YouTube. Her er traileren.
Den ligger på iTunes, og sikkert mange andre steder. Verdt leieprisen! Jeg lover.
Jeg blir gjerne nummer 4...Nr 5 her...
Nei takk. Jeg har en annen leverandør som jeg holder meg til, tror jeg.
Hey, dårlig gjort å avvise Lagga på den måten der. Husk at ingenting skal være uprøvd i livet. Og for alt du vet, så byr han på noe som virkelig kan piffe opp, for en rimelig penger, vel å merke.
Nei takk. Jeg har en annen leverandør som jeg holder meg til, tror jeg.
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.587
- Antall liker
- 15.156
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Så du antyder at Lagga er ei billig hore?
Hey, dårlig gjort å avvise Lagga på den måten der. Husk at ingenting skal være uprøvd i livet. Og for alt du vet, så byr han på noe som virkelig kan piffe opp, for en rimelig penger, vel å merke.
Nei takk. Jeg har en annen leverandør som jeg holder meg til, tror jeg.
Hæh, antyder ikke det, jeg
Så du antyder at Lagga er ei billig hore?
Hey, dårlig gjort å avvise Lagga på den måten der. Husk at ingenting skal være uprøvd i livet. Og for alt du vet, så byr han på noe som virkelig kan piffe opp, for en rimelig penger, vel å merke.
Nei takk. Jeg har en annen leverandør som jeg holder meg til, tror jeg.
. Syntes bare at Dazed skulle i det minste ha hørt på hva Lagga hadde å tilby. Jeg aner seff ikke om herrenes økonomi, men vi er da alle glad i et godt tilbud, er vi ikke?
Pearl Jam - Forhistorien
I Seattle på åttitallet var undergrunns-musikkscenen stor og levende, og så seg selv som en slags "underdog" i forhold til musikkmiljøene i f.eks. California og på østkysten. Den besto av en mengde band som var inspirert av musikk fra alle mulige sjangre. Metal, punk, pop, funk, etc... De som spilte i disse bandene, var gjerne publikum på hverandres konserter, kompiser og støttespillere for hverandre, i motsetning til "konkurransen" mellom band i LA og NYC. Som Cameron Crowe sa det: Ungdommen i Seattle var vant til å sitte mye innendørs, på grunn av dårlig vær, og både spille og høre på musikk. Det er sikkert noe i dét.
Band fra dette miljøet blir ofte omtalt som sjangeren "Grunge". Sjangeren som drepte "Hair Metal". Et meningsløst begrep laget av musikkpressen, for å putte en haug med varierte musikere i en stor sekk. Det eneste de alle har til felles er at de har sitt opphav i Seattle og spilte alternativ/undergrunns-musikk. ...mer eller mindre. Band som omtaler seg selv som "grunge" er gjerne etterdiltere og wannabees, men når jeg heretter likevel bruker begrepet, mener jeg altså noe sånt som "alternativ rock fra Seattle fra sent på åtti-, og første halvdel av, nittitallet".
I et band ofte ansett som det første grunge-bandet (sic); Green River[1], spilte Jeff Ament og Stone Gossard, Sammen med Mark Arm og Steve Turner. I 1987 ønsket Ament og Gossard at musikken skulle ta en noe mer kommersiell retning enn det Arm og Turner så for seg, så Green River splittet opp, og Stone Gossard og Jeff Ament ble med i Mother Love Bone[2]. Bandet til Andrew Wood, en ekstremt karismatisk vokalist som var "superstjerne" allerede på gutterommet. Mark Arm og Steve Turner startet bandet Mudhoney[3].
Mother Love Bone var på vei mot sitt store gjennombrudd, og hadde (etter en EP) akkurat gitt ut sin første LP, "Apple", da Andrew Wood døde av en overdose i mars, 1990. Dette slo selvsagt beina vekk under Gossard og Ament, og i alle fall sistnevnte vurderte på denne tiden å bare gi opp alt som hadde med musikk å gjøre.
Heldigvis ga ingen av de to opp, og noen måneder senere, sendte de ut en demotape med tre instrumentale låter Gossard hadde skrevet. Spilt inn med hjelp av Soundgarden[4]-trommis Matt Cameron, og en gammel kompis av Stone - en fantastisk gitarist - Mike Mccready, som nettopp hadde flyttet tilbake til Seattle fra LA, der han hadde mislykkets i å slå gjennom med bandet sitt, Shadow[5]. De sendte den til sine kontakter, venner og nettverk. (Demoen omtales som "Momma-Son-demoen.) Blant annet til tidligere trommeslager i Red Hot Chili Peppers[6], Jack Irons. Han ga demoen videre til en venn, som var vokalist i Bad Radio[7], et annet funk metal-band fra San Diego. En ung surfer med deltidsjobb på bensinstasjon, ved navn Eddie Vedder. Han laget tekster til låtene, spilte inn vokalsporet på dem, og postet kassetten tilbake til Gossard Og Ament. Disse låtene ble senere kalt "Alive", "Footsteps" og "Once".
Gossard og Ament ble imponert av Vedders kassett, og sendte han tvert en flybillett, og han landet i Seattle 13. oktober 1990, der de hang og spilte sammen i en ukes tid, sammen med Mike McCready samt trommeslager Dave Krusen, som også hadde blitt rekruttert vha. Demoen og auditions. Etter en uke hadde de startet bandet "Mookie Blaylock", og spilte sin første konsert[8], 22. oktober, på Off Ramp Café[9] i Seattle. Ni dager etter de traff Eddie for aller første gang.
I den samme perioden hadde Soundgarden-vokalist Chris Cornell spurt Stone og Jeff om de ville være med å spille inn en plate med låter han hadde skrevet som en hyllest til deres tidligere bandleder fra Mother Love Bone, Andy Wood som Cornell hadde delt leilighet med, sammen med Matt Cameron og Mike Mccready. Selvsagt ville de det. Eddie vedder ble også med som backing-vokalist. Dette førte til at en aldeles fantastisk, selvtitulert, plate fra bandet som ble Temple Of The Dog[10] ble gitt ut i april 1991.
....To be continued.
1: https://www.youtube.com/watch?v=xXpY9qsT584
2: https://www.youtube.com/watch?v=VaeLgJzNTAY
3: https://www.youtube.com/watch?v=_nGsT_qFMBs
4: https://www.youtube.com/watch?v=j0xosEFe8Ik
5: https://www.youtube.com/watch?v=zpChP_zq0Hw
6: https://www.youtube.com/watch?v=aU9zZxvrAro
7: https://www.youtube.com/watch?v=IjI9XzMHVdk
8: https://www.youtube.com/watch?v=rS039YiIdcg
9: http://historylink.org/File/11003
10: https://www.youtube.com/watch?v=VUb450AlppsSist redigert:
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.587
- Antall liker
- 15.156
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Får vel vise interesse for å være litt grei, da.
Takk for det.Får vel vise interesse for å være litt grei, da.
For protokollen har jeg slettet innlegget Baluba svarte på, som jeg da jeg våknet innså at fremsto som vesentlig mer furtent enn artig, slik det var ment, så hvis innlegget hans ser ut til å henge litt i løse lufta, er det min skyld.Sist redigert:
Var du der? Det er jeg mer enn litt misunnelig på. Februar 92, ikke sant? Har et par kompiser som var der, og den turnéen var nok siste mulighet til å se Pearl Jam på en mindre "klubbscene".
Det er en sånn konsert som alle hevder å ha vært på, selv om det kanskje bare ble solgt 2-300 billetter. Litt som mistenkelig mange "kule" femtifem-sekstiåringer i dag hevder å ha sett Sex Pistols på Penguin Club i Oslo i 1977.
Skulle gjerne sett dem på Kalvøya året etter også, men det var nok *litt* større forhold.Den virkelige rosinen i pølsa var "Kalvøya-nachspielet" på Sentrum scene senere på kvelden, der Pearl Jam var den "hemmelige" headlineren. Kompisen var der også... Grrr!
Sist redigert:
Pearl Jam - begynnelsen
Mookie Blaylock fikk platekontrakt med Epic Records, og gikk i studio sammen med produsent Rick Parashar, som Stone Gossard og Jeff Ament (som fremdeles i noen år var bandets "kreative ledere" før sjenerte og tilbaketrukne Eddie Vedder ble skikkelig varm i trøya og komfortabel med suksessen) var fornøyde med etter hans arbeid med Temple Of The Dog. De hadde et knippe med låter klare, skrevet på samme måte som Momma-Son, ved at Gossard skrev musikken og Vedder tekstene, mer eller mindre improvisert. Tekstene var ikke akkurat feststemte og lystige, med temaer som hjemløshet, skytevåpen, abort, depresjon, vanskelig barndom, etc. De ble levert med en overbevising og en nerve som hadde blitt ganske uvanlig i amerikansk mainstream-rock på den tiden. De var ferdige i studio på en måneds tid, i London Bridge Studios i Seattle. Miksen er veldig "datert", og høres ut slik hardrockplater på den tiden gjorde. Masse reverb og effekter. I ettertid har bandet sagt at de nok aldri var spesielt fornøyd med lyden på plata, og den ble remikset for noen år siden. ...Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.
I tiden mellom innspillingen og da plata kom ut, viste det seg at navnet Mookie Blaylock allerede var tatt, av basketballspilleren Mookie Blaylock. Bandet byttet navn til Pearl Jam.
Dave Krusen slet med alkoholproblemer, og innså sammen med bandet han ikke kom til å fungere, så han sluttet i Pearl Jam og sjekket seg selv inn på rehabilitering. Pearl Jams første trommeslaggerbytte var et faktum, og Matt Chamberlain tok over stikkene i en periode, mens bandet reiste rundt på spillejobber i månedene før plata skulle utgis. Han hadde akkurat avsluttet et par års turnéliv med sitt forrige band, Edie Brickell And The New Bohemians[1], og bestemte seg for at det orket han ikke en gang til. Han hoppet av og fikk ny jobb som studiomusiker i Saturday Night Live på MTV. Han kontaktet kompisen sin, Dave Abbruzzese for å foreslå at han overtok plassen, og dermed fikk Pearl Jam sin tredje trommeslager.
Så ble Pearl Jams debutplate endelig sluppet, i august, 1991. Den ble kalt "Ten". (Forøvrig Mookie Blaylocks draktnummer i New Jersey Nets.)
Låtene på plata har strengt tatt ikke alt for mye til felles med de mer "grønsj" grunge-bandene, men er inspirert av klassisk rock og hardrock som Zeppelin og Hendrix, like mye som noe annet. Etter min mening har ikke plata ett eneste svakt spor, og står seg like bra og er like frisk og vital hver gang jeg hører den nå, som den gjorde da jeg hørte den første gang og ble "slengt i veggen" av den, sent i 1991.
Plata fikk en litt treg start mtp. salg, men i løpet av 1992 hadde det mildest talt tatt seg opp, og den lå på billboard topp 100 fra mai 1992 og i FEM ÅR fremover! Pr. nå har den solgt til 13x platina med 10 millioner kopier solgt bare i USA, og er fremdeles bandets største salgssuksess.
Så: Anbefales!
Pearl Jam er som kjent først og fremst et "live-band", og sa selv i intervjuer på den tiden at det viktigste med å få gitt ut et album var at da fikk de reise på turné. Det er jeg villig til å tro på, etter å ha sett dem live noen ganger, og opplevd energien og kjemien mellom dem og publikum.
Pearl Jam hadde også små roller, sammen med mange andre fra musikkmiljøet i Seattle, i Cameron Crowe's (middelmådige) romantiske komedie/drama, "Singles", som har blitt en kultfilm på grunn av det FANTASTISKE soundtracket, og fordi den delvis også handler om musikkscenen i Seattle. Vedder, Gossard og Ament spilte seattle-bandet "Citicen Dick". De bidro selvsagt også til nevnte soundtrack.
16. mars 1992 stilte Pearl Jam opp på MTV Unplugged[2]. Også en minneverdig konsert, senere utgitt på DVD.
Fortsettelse følger.
2: https://www.youtube.com/watch?v=VmeZ3kOgIOE
1: https://www.youtube.com/watch?v=3M5dz0K-rJg
Sist redigert:
Pearl Jam - "Den vanskelige oppfølgeren"
Medlemmene i Pearl Jam hadde i løpet av et års tid gått fra å spille på små klubber og "dive bars" for et par hundre mennesker, til å spille på arenaer og festivaler med flere titalls tusen folk i publikum. De gjorde alt som rockestjerner "skal gjøre": Ga intervjuer, festet, stilte opp på TV, og turnerte ekstremt i to-tre år. De lot seg overtale til å spille inn musikkvideoer og var med på alle marketing-stunt plateselskap og promotere fant på. Det viste seg å bli for mye, og de taklet ikke helt alt den ekstreme suksessen. Spesielt ikke Eddie Vedder.
Da de gikk i studio for å spille inn oppfølgeren til "Ten", kostet plateselskapet på dem et skikkelig luksus-studio, selv om bandet hadde bestemt seg for å trappe ned alt det "kommersielle" rundt badet og musikken. De skulle gi færre intervjuer, være minst mulig i media, ikke lage musikkvideoer og i det hele tatt være mindre synlige. De ville levere musikken rett til fansen uten mellomledd. Både på plate og "på veien".
Bandet følte en del press og stress rundt det å lage en oppfølger til braksuksessen fra 1991, og prosessen var visstnok ikke helt enkel. Vedder hevdet at studioet, The Site i Nicasio, California, var alt for komfortabelt til å lage en rockeplate i, så han begynte å sove på gulvet i badstuen og i bilen sin parkert på gata i San Fransisco. Artistnykker, andre issues? Whatever.
Uansett fikk de nå for første gang med produsent Brendan O'Brien[1], og han fikk dem til å spille "live" i studio, og gjøre ferdig hver enkelt låt, med mix og alt, før de gikk videre til neste. Sangene ble til i stor grad gjennom jamming og eksperimentering der i studio.
Det endte godt, og plata har et "råere", mer hardtslående, rett i fleisen-uttrykk enn "Ten", og bandet selv var svært fornøyde med resultatet. Låtmaterialet er glitrende, og "Vs", som plata ble hetende (etter nesten å ha blitt kalt "Five Against One") er nok min favoritt blandt Pearl Jam-albumene, hvis noen tvinger meg til å velge. Ikke mer "happy go lucky"-tematikk enn på Ten heller, med tekster om mishandling, rasisme, politikk, personlige problemer, våpenpolitikk, etc... De spiller i alle fall som de mener det, som det heter.
Vs ble sluppet 19. oktober, 1993, og solgte intet mindre enn drøyt 950.000 kopier på FEM dager. (Jeg var nok mer mainstream i musikksmaken enn jeg trodde i 1993.) Plata har til nå solgt 7 ganger til platina (over 6 millioner kopier) bare i USA, og lå på nr.1 på Billboard-lista i fem uker. De hadde ikke helt klart å ta knekken på populariteten sin enda.
En lang og ganske ufruktbar kamp mot høye billettpriser og konsertarrangører som utnytter unge fans med høye billettpriser, begynte under Vs-turnéen, da Pearl Jam innførte makspris på konsertene sine, og senere etter å ha blitt forferdet over hvor mye ticketmaster[2] la på prisen på konsertene sine, startet en boikott mot Ticketmaster og tok dem til justisdepartementet med beskyldninger om monopolistisk og konkurransefiendtlig oppførsel som utnyttet fans. Saken ble droppet, selv om justisdepartementets komité "anerkjente problemet".
....Meeeen, i alle fall. Pearl Jam avlyste sommerturnéen sin i 1994 i protest, og fortsatte å boikotte Ticketmaster. De ville kun spille i lokaler der Ticketmaster ikke hadde eksklusive avtaler, og veldedighetskonserter i store arenaer som var et smutthull. Dette viste seg å ikke gjøre det lett for bandet, eller de som ville se dem, og var starten på en vanskelig periode.
....More to come.
1: https://en.wikipedia.org/wiki/Brendan_O'Brien_(record_producer)
2: The Story of Pearl Jam vs. TicketmasterSist redigert:Er fin lesing dette. Syns du skriver en flott mini-dokumentar
For min egen del må jeg si dette er interessant lesning.
Jeg her egentlig ikke noe forhold til Pearl Jam, utover at jeg kjøpte Ten da den ble nyutgitt for en stund siden,
tar i mot alt med takk!
/ Morten
Godt jobba, leser med intr. Takker S
Det er en god start, det. Det kom nettopp reissues av Yield og No Code, som fremdeles er lett tilgjengelig. Det har kommet reissues av Vs og Vitalogy tidligere, men det skulle ikke forundre meg om prisene på disse også har tatt litt av på bruktmarkedet.
Dette på vinyl, selvsagt.
I tillegg finnes fakes i bøtter og spann. Første tommelfingerregel er: Farget vinyl => Ligg unna.
Pearl Jam - Friksjon?
Låtene til Pearl Jams tredje album ble stort sett skrevet i turnébussen under Vs-turnéen, og innspilt i pauser i samme turné, litt her og litt der. Bandet og produsent Brendan O'Brien gjorde ferdig albumet i Bad Animals Studio i Seattle etter at turnéen var over. Albumet var ferdig tidlig i 1994, men Epic ville drøye litt med utgivelsen, i tillegg til at bandets "kamp" mot Ticketmaster skapte forsinkelser, så "Vitalogy" ble sluppet først på vinyl, 22. november, 1994, og så på CD to uker senere.
Plata er vesentlig mer eksperimentell enn de to første, med noen raske rockelåter og punk-inspirasjon, noen "ballader", og en del rariteter. Den solgte som det veritable varme hvetebrødet uansett, og solgte også nesten 900.000 kopier den første uken etter at CD-en kom. Vitalogy har solgt til fem ganger platina i USA.
Det var mildest talt noen gnisninger internt i bandet i denne perioden. Mest tydeliggjort ved at Dave Abbruzzese fikk sparken eter at innspillingen av plata var ferdig, på grunn av "politiske uenigheter", kjemi, og at Stone Gossard etter sigende sluttet å være en slags meklingsmann innad i bandet. Gossard selv, som til nå hadde fungert som "bandleder", hadde allerede før Vs. gitt ut en plate med sitt sideprosjekt "Brad"[1], og vurderte i denne perioden å slutte i bandet. Han har sagt at bandet hadde problemer med å samarbeide, og låtene ble til i hui og hast gjennom jam sessions før innspillingene. Eddie vedder, som i tillegg til å ha begynt å bidra mye mer til låtskrivingen og som en tredje gitarist i bandet, overtok mer og mer som den som hadde siste ord i avgjørelser om musikken og hadde ...eh, "kreativ kontroll". Mike McCready sjekket seg inn på rehabilitering for kokain- og alkoholmisbruk under produksjonen av Vitalogy.
Eddies gode kompis, Jack Irons, opprinnelig trommeslager i Red Hot Chili Peppers (Han med demoen i innlegg #1534.) steppet inn som bandets fjerde trommis, og ble heldigvis en vitamininnsprøytning for Pearl Jam.
Musikken på Vitalogy er mer nedstrippet og naken - men fremdeles til tider aggressiv, samtidig som det er en del eksperimentelle ting (feilskjær?) her. Tematikken går mye på press og stress ved å være i et kjent band og miste privatlivet når man (Vedder) egentlig ikke er bygd for å takle det. Pearl Jam kjører i alle fall sin egen stil, hele veien.
Pearl Jam ble kjent med Neil Young[3] (eller "Uncle Neil", som de kaller han) allerede i 1992, da begge spilte på "BobFest", en hyllestkonsert til Bob Dylan. Han ble en viktig støttespiller i denne perioden, kanskje spesielt for Eddie Vedder, som snart fikk bedre tak på hvordan han skulle balansere suksess, kjendisstatus, jobb og privatliv. Onkel Neil tror jeg var en avgjørende faktor for at Pearl Jam kom seg videre etter disse vanskelighetene. Medlemmene i Pearl Jam var også bandet til Neil Young under innspillingen av, og turnéen for plata hans, Mirror Ball[2] fra 1995.
Turnéen med Vitalogy var et kapittel for seg. Både det praktiske, økonomiske og logistiske var et mareritt, siden bandet hardnakket tviholdt på boikotten sin av Ticketmaster. I tillegg ble Vedder syk mot slutten av turnéen, og resten av showene ble avlyst. Bandet har senere sagt at det på det tidspunktet ikke egentlig handlet om musikken for dem, og at de var så sta at de nærmest hadde ødelagt karriéren sin. Noen av konsertene i USA som ble avlyst, ble flyttet til senere samme høst.
Pearl Jam som hadde ytret ønske å bli mer obskure og mindre populære siden 1993, hadde nesten oppnådd målet. Ikke sikkert det var helt slik de hadde tenkt seg det.
Mer i neste episode....
3: Pearl Jam and Neil Young
1: https://www.youtube.com/watch?v=EdcpC0gShss
2: https://www.youtube.com/watch?v=oo-4viCN_w4
Sist redigert:
Hola!
Jeg datt randomly innom her i går kveld og leste plutselig plenty PJ-lektyre.
Ikke stort annet å melde pr nå enn at innsatsen verdsettes, så takk
Pearl Jam - Stamper videre.
Etter Vitalogy-turnéen, begynte PJ å jobbe med sin neste plate ved Chicago Recording Company, i en pause mellom konsertene som ble utsatt da Eddie ble syk i løpet av nevnte turné. Sammen med sin nå faste produsent, Brendan O'Brien. Litt senere brukte de en uke på å spille inn låte "Off He Goes" (som handler om Neil Young), i New Orleans. Resten av plata spilte de inn i Stone Gossards eget Litho Studio i Seattle. Brendan O'Brien gjorde miksingen og resten av jobben i sitt eget studio, Southern Tracks.
Samarbeidet i bandet var fremdeles ingen dans på roser, og siden de ikke fungerte så godt sammen, brukte de en del tid hver for seg i studio, og uten hele bandet til stede. Jeff Ament fikk faktisk ikke vite om at de hadde begynt arbeidet med innspillingen før flere dager inn i prosessen. Han sa senere at han ikke følte seg spesielt involvert i denne plata på noen måte, og nå var det hans tur til å vurdere å droppe hele bandet. Mest på grunn av at det nå var Eddie Vedder som tok de fleste avgjørelsene i bandet, i stedet for Ament og Gossard, slik det var i starten. Entusiasmen over å være en del av bandet var ganske fraværende hos mesteparten av det da de startet innspillingen denne gangen.
Sangene ble laget mye "der og da", basert på idéer og fragmenter de enkelte bandmedlemmene hadde med seg. Eddie Vedder gjorde låtene ferdig, og skrev tekster som ble lagt på til slutt.
Da plata var ferdig, hadde humøret i bandet steget betraktelig. Delvis på grunn av den fremdeles nye trommisen, Jack Irons, som oppmuntret dem til å snakke sammen og motiverte dem til å fokusere på musikken.
Den fjerde plata ble altså hetende "No Code" og ble sluppet 27. august, 1996. Den er veldig annerledes enn de første platene, i det at den er full av garasjerock, inspirasjon fra world music og musikk fra østen, og inneholder noen svært rolige "ballader". Bandet eksperimenterte mye mer med denne plata enn selv på den forrige, Vitalogy. Den inneholder til og med en sang Eddie skrev som vuggevise til Jack Irons' sønn. Tekstene er ikke lenger så mørke, men handler vel egentlig mest om "å finne seg sjæl". Stone Gossard synger på ett av sporene denne gangen. "Mankind", som han også har skrevet teksten til.
Plata solgte dårligere enn de tre forrige, men ikke akkurat dårlig. Den solgte 365000 kopier den første uka, i har solgt til platina i USA, med 1,8 millioner eksemplarer. No Code var nr. 1 på Billboard Top 200 i to uker i 1996. Dette var den siste plata deres på en stund som ble Nr 1 på den lista.
Den inneholder, for protokollen, selvsagt mye bra musikk likevel!
Det må også nevnes at da Mike McCready sjekket inn på rehabilitering under Vitalogy-innspillingen, møtte han bassisten John Baker Saunders, og sammen med han startet han bandet Mad Season[1], som sideprosjekt. De fikk med kompisen, Alice In Chains[2]-vokalist Layne Stayley, delvis fordi de håpet at å henge med nå edru og "rene" musikere, ville motivere han til å ta tak i sine egne narkotikaproblemer. (Sånn gikk det ikke, men det er en annen, trist, historie.) Plata de spilte inn i 1995, "Above", er en plate jeg anbefaler så varmt det går an!
Pearl Jam tok med den nye plata ut på veien igjen, og gjenmnomførte en europa-turné og en liten USA-turné, pga. Ticketmaster-boikotten som bandet fremdeles insisterte på å opprettholde. Fansen begynte etter hvert å klage på de dårlige konsertarenaene, og det gikk utover motivasjonen i bandet også, som ikke fikk spille de konsertene de faktisk ønsket å spille.
Men, nå skulle det snart snu...
1: https://www.youtube.com/watch?v=Fm72DPJCX58
2: https://www.youtube.com/watch?v=Nco_kh8xJDsSist redigert:
Konge, koser meg Dazed. Suger til meg kunnskap, og har funnet frem mine gamle skiver med gutta
Bare det gjør det jo verdt det. Holdt på å spørre om du hadde de på vinyl, men kom på at jeg snakket med CD-mannen.
(Men dersom du (eller noen andre) har dem på vinyl likevel: Send meg en PM umiddelbart!)
Dazed - regner med du har denne, i enellerannen form?
https://www.discogs.com/Pearl-Jam-All-Night-Thing/release/1595094
Dette var mitt første PJ-innkjøp etter debuten, og State of Love and Trust, som pr da (såvidt jeg vet) var uuttgitt -wow!
Nei, det har jeg faktisk ikke. Jeg har ingen bootlegs i det hele tatt, unntatt noen offisielle fra konserter jeg har vært på, osv.
SOLAT er en av de virkelig store låtene! Innbilte meg kanskje at den var bonusspor på en av singlene fra Ten, men det ser ut som jeg først fikk den på Singles-soundtracket i 1992.
Den er vel en studio outtake fra Ten-innspillingen, så hvis du fikk den rett etter det, har du nok rett i at den ikke var utgitt før.
Vil du ha en (digital) kopi?
Eller hvorfor gir jeg ikke bort 'originalen'?
Vil du ha den?
Bedre at den havner hos en genuin entusiast enn at den støver ned hos en arkivar?
Wow! For et generøst tilbud! Takk! Den hadde selvsagt vært fin å ha i samlingen. Men jeg ser at den jo er verdt en hundrelapp eller så, så du burde jo få noe for den. Er det noe du ser etter kanskje? Vi tar det på PM, vi.
...Og så er det noen som mener at Hifisentralen ikke er et hyggelig sted! ??? De må nok lese noen andre tråder! Takk igjen til Skranglefant! Dagens hedersmann! -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…