Diverse Den store flytråden
- Trådstarter Sluket
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Tok en tung beslutning etter at jeg flyttet til Valdres. Aktivt seilflymiljø på Leirin og jeg fløy noen turer, med tanke på å gjenoppta min glede over å fly "stille". Kjøpte også en andel i et seilfly. Men så skjønte jeg at "har du kjøpt gard, hev du nok å gjera". Å tilbringe ledig tid i seilfly over Jotunheimen var ikke realistisk.
Men - en LS-10 ligger og lurer ...
Jeg blir fullstendig oppslukt. Noen flyturer i Australia, i perfekte forhold, står som bautaer i livsløpet. Kunne kjapt endt med at jeg ikke gjorde annet.
Møtte en gang (William) Barron Hilton, som i mine øyne levde ideallivet: fly, fly, fly
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Barron_Hilton#Passion_for_flyingSist redigert:
TRIPLANES - eller More is More
En liten billedkavalkade
Mange forbinder nok triplanes med Baron Von Richthofen's røde Fokker Dr.1 (kall den gjerne MotherFokker - alle trevingedes mor..)
Baronen himself, ble skutt ned kort tid etterpå
Ingen jul uten litt tegnefilm, her er en annen karakter som har bidratt til den røde baron's berømthet i ettertid
Sist redigert:
Var på nippet til å ta microfly lappen for 15-20 år tilbake.
Men etter å ha lest litt om ulykkes statistikk i denne sjangeren lot jeg det ligge.
Microfly er ikke så veldig kostbart og er oppnåelig for de fleste med slunken lommebok.
Mange fine byggesett å få kjøpt som ikke koster skjorta.
Men som i de fleste andre risikosporter gjelder det å vite hva man holder på med.
Litt annet smått & gått i denne trevingede kavalkaden;
Curtiss
Curtiss hadde mange modeller, særlig sjøfly, sjekk linken
Flying Boats of the world - A Complete Reference - Curtiss
AVRO
BRISTOL
Diverse spaced-out creations.....
Cool sites:
Pensuti Triplane
Six miles up: Pioneering pilots risked life and limb to reach new heights — General Aviation News
Sopwith Triplane var først. Da det viste seg at den både kunne klatre og svinge bedre enn de tyske jagerne, begynte tyskerne med sine triplanes.Sist redigert:
Det eneste flyet jeg noensinne har begjært. Lå et fast oppe på Jonsvannet i gamle dager..
Republic RC-3 Seabee
Bestefaren var radiooffiser i en sånn en i krigen. Ble skudd ned over Italia en gang...
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.943
- Antall liker
- 10.453
Ford Tristar, svært lik den overstående, bortsett fra vingeplassering?
LangsundbruaEn liten digresjon vedrørende F16: Min barndom ble tilbragt ute i øyene i Vikna kommune. Den ytterste av øyene, like ved broa som forbinder Yttervikna med resten av øyene. Broen har ca 50 meter seilingshøyde. (På den tiden de fleste av flyene var i flyvedyktig tilstand.)
En ettermiddag passerte det ett stk F16 i noe vi syntes var lav høyde. Artig tenkte vi. Det vi oppdaget et par minutter etterpå var at dette bare sjekket at kysten var klar. Umiddelbart etterpå kom 3 stk til, og de fløy under broa. Ene storvinduet i verkstedet hos gamlingen sprakk...
Min farfar, fastboende i Vikna mellom 1910 og 2001, gjorde nesten noe tilsvarende etter å ha sovna bak rattet etter orkesterøving på Austafjord, men det var i en rød Taunus. Han våkna kjapt da bilen stoppa med framhjula hengende over Langsundet.
Solar Impulse - noe av det mer spennende som skjer innenfor flyving i dag:
Herrefred her var det utrolig mye lekre birds!! For en herlig tråd!
Jeg har beveget meg inn i skammekroken, hvor jeg sitter og gremmes over at min jobb i lang tid var å skyte ned nettopp slike, med alt hva det norske luftvernartilleri hadde å by på.
Jeg har en liten "favoritt" selv, om man ser bort ifra alle de lekre WW2-maskinene både fra aksemaktene og de allierte da, og det er sorgens kapittel om det fenomenale Northrop F20 Tigershark... en nydelig jager med mye av chassiet fra F5 Tiger, eller Freedom Fighter om du vil. Skulle ha samme type bakkeradar som Tornado, men de fikk den vel aldri helt til forsto jeg. Så prosjektet ble dessverre lagt brakk på siste halvdel av 80-tallet.
https://en.wikipedia.org/wiki/Northrop_F-20_Tigershark
^ En light weight fighter. Nærmeste parallell i dag er nok JAS Gripen, en avansert svenske:
En Big Ugly Fat Fucker og fire små svenske... blondiner?
Marcel Dassault sa en gang, "For an airplane to fly well, it must look good.
En av mine "look good" favoritter er definitivt SR-71 Blackbird. Og favoritt-historien er denne:
There were a lot of things we couldn't do in an SR-71, but we were the fastest guys on the block and loved reminding our fellow aviators of this fact. People often asked us if, because of this fact, it was fun to fly the jet. Fun would not be the first word I would use to describe flying this plane. Intense, maybe. Even cerebral. But there was one day in our Sled experience when we would have to say that it was pure fun to be the fastest guys out there, at least for a moment.It occurred when Walt and I were flying our final training sortie. We needed 100 hours in the jet to complete our training and attain Mission Ready status. Somewhere over Colorado we had passed the century mark. We had made the turn in Arizona and the jet was performing flawlessly. My gauges were wired in the front seat and we were starting to feel pretty good about ourselves, not only because we would soon be flying real missions but because we had gained a great deal of confidence in the plane in the past ten months. Ripping across the barren deserts 80,000 feet below us, I could already see the coast of California from the Arizona border. I was, finally, after many humbling months of simulators and study, ahead of the jet.
I was beginning to feel a bit sorry for Walter in the back seat. There he was, with no really good view of the incredible sights before us, tasked with monitoring four different radios. This was good practice for him for when we began flying real missions, when a priority transmission from headquarters could be vital. It had been difficult, too, for me to relinquish control of the radios, as during my entire flying career I had controlled my own transmissions. But it was part of the division of duties in this plane and I had adjusted to it. I still insisted on talking on the radio while we were on the ground, however. Walt was so good at many things, but he couldn't match my expertise at sounding smooth on the radios, a skill that had been honed sharply with years in fighter squadrons where the slightest radio miscue was grounds for beheading. He understood that and allowed me that luxury.
Just to get a sense of what Walt had to contend with, I pulled the radio toggle switches and monitored the frequencies along with him. The predominant radio chatter was from Los Angeles Center, far below us, controlling daily traffic in their sector. While they had us on their scope (albeit briefly), we were in uncontrolled airspace and normally would not talk to them unless we needed to descend into their airspace.
We listened as the shaky voice of a lone Cessna pilot asked Center for a readout of his ground speed. Center replied: "November Charlie 175, I'm showing you at ninety knots on the ground."
Now the thing to understand about Center controllers, was that whether they were talking to a rookie pilot in a Cessna, or to Air Force One, they always spoke in the exact same, calm, deep, professional, tone that made one feel important. I referred to it as the " Houston Center voice." I have always felt that after years of seeing documentaries on this country's space program and listening to the calm and distinct voice of the Houston controllers, that all other controllers since then wanted to sound like that, and that they basically did. And it didn't matter what sector of the country we would be flying in, it always seemed like the same guy was talking. Over the years that tone of voice had become somewhat of a comforting sound to pilots everywhere. Conversely, over the years, pilots always wanted to ensure that, when transmitting, they sounded like Chuck Yeager, or at least like John Wayne. Better to die than sound bad on the radios.
Just moments after the Cessna's inquiry, a Twin Beech piped up on frequency, in a rather superior tone, asking for his ground speed. "I have you at one hundred and twenty-five knots of ground speed." Boy, I thought, the Beechcraft really must think he is dazzling his Cessna brethren. Then out of the blue, a navy F-18 pilot out of NAS Lemoore came up on frequency. You knew right away it was a Navy jock because he sounded very cool on the radios. "Center, Dusty 52 ground speed check". Before Center could reply, I'm thinking to myself, hey, Dusty 52 has a ground speed indicator in that million-dollar cockpit, so why is he asking Center for a readout? Then I got it, ol' Dusty here is making sure that every bug smasher from Mount Whitney to the Mojave knows what true speed is. He's the fastest dude in the valley today, and he just wants everyone to know how much fun he is having in his new Hornet. And the reply, always with that same, calm, voice, with more distinct alliteration than emotion: "Dusty 52, Center, we have you at 620 on the ground."
And I thought to myself, is this a ripe situation, or what? As my hand instinctively reached for the mic button, I had to remind myself that Walt was in control of the radios. Still, I thought, it must be done - in mere seconds we'll be out of the sector and the opportunity will be lost. That Hornet must die, and die now. I thought about all of our Sim training and how important it was that we developed well as a crew and knew that to jump in on the radios now would destroy the integrity of all that we had worked toward becoming. I was torn.
Somewhere, 13 miles above Arizona, there was a pilot screaming inside his space helmet. Then, I heard it. The click of the mic button from the back seat. That was the very moment that I knew Walter and I had become a crew. Very professionally, and with no emotion, Walter spoke: "Los Angeles Center, Aspen 20, can you give us a ground speed check?" There was no hesitation, and the replay came as if was an everyday request. "Aspen 20, I show you at one thousand eight hundred and forty-two knots, across the ground."
I think it was the forty-two knots that I liked the best, so accurate and proud was Center to deliver that information without hesitation, and you just knew he was smiling. But the precise point at which I knew that Walt and I were going to be really good friends for a long time was when he keyed the mic once again to say, in his most fighter-pilot-like voice: "Ah, Center, much thanks, we're showing closer to nineteen hundred on the money."
For a moment Walter was a god. And we finally heard a little crack in the armor of the Houston Center voice, when L.A.came back with, "Roger that Aspen, Your equipment is probably more accurate than ours. You boys have a good one."
It all had lasted for just moments, but in that short, memorable sprint across the southwest, the Navy had been flamed, all mortal airplanes on freq were forced to bow before the King of Speed, and more importantly, Walter and I had crossed the threshold of being a crew. A fine day's work. We never heard another transmission on that frequency all the way to the coast.
For just one day, it truly was fun being the fastest guys out there.
Var han tysker da el ? Var vel Luftwaffe som brukte disse under ww2.Vvinyl-mannen
Gjest
Norge(Det Norske Luftfartselskap, DNL) bestillte 3 av disse i 1935, disse var med flottører.
Dette står utstilt på Flymuseet på Gardermoen
Og i hvert fall ikke slik at de ble skutt ned over Italia i de. Men han ble kanskje skutt ned i en annen type alliert flyvemaskin?OK. Da lærte man noe idag og Men ble disse brukt av Norge under krigen ? Regner i såfall ikke med det var mange timene.
STUKET ja... helt enig! Det er noe elusivt, knapt målbart noe, men allikevel så himla viktig for hele designen av en doning, akkurat som på enkelte motorsykler og biler... Stuket! Bra! Jeg så det straks du sa det, på bildet av Dixie II. Godt observert!
Sopwith er nevnt tidligere, og er kanskje det vakreste trevingede flyet noensinne
Det er noe med linjene, designet, materialene, STUKET her som er så jævla riktig.... vil ha!
Vis vedlegget 356398
Siden Slartibartfast, så vidt jeg har greid å registrere, er tysk, så regner jeg med at bestefaren var det samme ;D
Johan-Kr
Aha. The mystery lightens!
Vidar, good to have you back, synd med Cedric men slik er det jo. Kanskje dukker det opp maken en gang... STUKET er viktig, og du er en av de får som skjønner konseptet. STUKET eller "stance" , oppkjeftiget, appearance, er uhyre viktig i designsammenheng og er et utrykk som jeg bruker på nesten alt!! Til og med på kvinnfolk! Erna her IKKE stuket for å si de sånn..
STUKET ja... helt enig! Det er noe elusivt, knapt målbart noe, men allikevel så himla viktig for hele designen av en doning, akkurat som på enkelte motorsykler og biler... Stuket! Bra! Jeg så det straks du sa det, på bildet av Dixie II. Godt observert!
Sopwith er nevnt tidligere, og er kanskje det vakreste trevingede flyet noensinne
Det er noe med linjene, designet, materialene, STUKET her som er så jævla riktig.... vil ha!
Vis vedlegget 356398
Pilatus P-6 Porter hvis du skal fly hvor du ikke burde fly.
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.943
- Antall liker
- 10.453
Twin Otter i litt andre omgivelser enn vi er vant til.
Britene er fortsatt nostalgiske over sin Lightning:
Bemannet Mach-2-missil i samme kategori som Starfighter (avskjæringsjager), men med to motorer og mange originale løsninger. Very British.GGjestemedlem
Gjest
Det er mye rart som skal ut å fly. Tønner var jo en god ide ....
Kanskje ikke akkurat vakkert --- men et annet konsept som jeg tror kunne blitt videreutviklet ..
Ikke helt sikker på hva det kan brukes til .. men.
Det er noe med designet ... motsatt av majonestuben.
All luften i en tunnel der vi vanligvis sitter og passasjerer/last på utsiden...GGjestemedlem
Gjest
Det helt motsatte.
Et rasedyr på høye heler, som følger instruksjoner.
Inntil for ikke så lenge siden var det faktisk mulig å kjøpe seg en tur i et av de tre gjenværende English Electric Lightning i operativ tilstand. De er i private hender i Cape Town, men har sittet i møllposer siden 2010.
The Electric Lightning: Fly Classic British Jet Fighters Over Cape Town, South Africa!
Lightning innehar visstnok fremdeles rekorder i stigehastighet.
Noen av oss her er oppvokst i skyggen av 2.verdenskrig, med fedre som var evig opptatt av krigen.
Jeg bygde modeller av fly fra krigen, og sørget alltid for at det var mest allierte. Stuka og Messerschmidt var i mindretall blant de noen og seksti som hang i fiskesnøre fra taket på gutterommet, så jeg kunne se dem fra sengen. De fulgte meg inn i drømmene, og sitter spikret i hjernebarken fremdeles. De fleste var bygget av Airfix-sett, og Airfix-katalogen var obligatorisk lesestoff.
Tjeneste i forsvaret gav oppmerksomhet på sovjetiske krigsmaskiner,. Der jeg stod på vakt bak min M2 Browning 12.7 gjennom nordnorske vinternetter fantaserte jeg om å skyte ned Mig-21 og denslags djevelskap, mens vi var smertelig klart over at det var lite sannsynlig scenario. I ettertid er man glad for at problemstillingen aldri ble realitet.
Bilde av Mig-21 og slektningene er nesten overflødig, men det var skrekkelig effektive og velkonstruerte fly.
Blant nyere fly har svenskene gjort inntrykk med sine vakre jagere.
Saab Viggen er en favoritt fremdeles.
Bilde: www.moddb.comSist redigert:
Fiskesnøre fra taket har vi vært igjennom, min godeste far var selv ivrig modellbygger (båter stort sett) og applauderte Slukets hemningsløse modellsamling på gutteværelset! Han hang sågar opp tynne jernrør så det skulle være enkelt å henge opp! Fiskesnøre donert fra Fiskegruppa på Kværner Brug
Alle kjente flymodeller har hengt i det taket, før eller siden, flesteparten var nok Airfix byggesett så vidt jeg kan huske. Deilig å se de danse fra snorene når en blæste på de. En gutt kunne drømme seg langt bort på slike ting. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…