Lyngen skrev:
Gjestemedlem skrev:
Parelius skrev:
Karma skrev:
nb skrev:
Lyngen skrev:
Det er kanskje nettopp her vitenskapen og "tro" møtes. Det finnes vel flere vitenskapsfolk som er på dette sporet av flere dimensjoner og da går det ikke på tvers av andre virkeligheter flere og flere tror på.
"Flere dimensjoner" betyr høyst sannsynlig noe helt annet i fysikken enn hva det gjør i åndeverdenen.
Ulike forklaringsmodeller kan gjerne gi samme resultat.
Tro som en forutanelse av hva vitenskapen vil fortelle oss forekommer meg å være noen av det mest forvirrede trosbegrep som er lansert.
Det blir ekstra meningsløst så lenge det ikke er fundamentert i det vitenskapen allerede har åpenbart oss, og rett og slett redusert til intet annet enn et fromt håp om et fremtidig paradigmeskifte der fantasi og virkelighet blir snudd på hodet og det er plass til alle forestillingene, historiene og drømmene.
Det er ikke den forestilling som ikke kan rettferdiggjøres med henvisning til at vitenskapen ikke er kommet så lang som dem i forklaringen på verdens mange underligheter.
Én ting er i allefall sikkert; - verken du eller jeg vet hva som er den fulle sannhet.
Hvilken sannhet? 2+2=4? Neppe den type sannhet, planetenes baner eller kvarkenes veier
Vi har et par grunnleggende problem her som slører en del av debatten, tror jeg.
Når vi snakker om tro i denne sammenhengen (som f.eks. livssyn), så er det en eksistensiell komponent som angår mening. Det er en spenning her.
1) Den type viten vi idag anser som legitim (det de forskjellige vitenskaper forteller oss om med sine anerkjente metoder og institusjoner) tar mening ut av våre omgivelser. Det er blitt sagt at den moderne syke som angår meningsløsheten i tilværelsen mye kommer av at vi krever så mye mer mening. Det er selvfølgelig feil; vi krever mening fordi den på mange måte har forlatt oss. Den svarte galle (melankolien) gjør seg gjeldende og forteller om savnet.
2) En snakker om dette på en spesifikk måte mht. det eksistensielle. Historisk sett så er kristendommen en bekjennelsesreligion; det ligger et individuelt valg bak. (Det utelukker selvfølgelig ikke at mange bare «vokser inn i» den.) Vi har - som barn av kristendommens selvdestruksjon - det samme forhold til det hele. Tenk igjennom forskjellen fra samfunn vi ikke liker å sammenlikne osss med, og det som skjer her å forumet; Vi krenker ikke guder eller hva det måtte være, vi krenker den troende! Det er en enorm forsjell her. Vi håner ikke herren, men det mennesket som velger. (Det er nok noe av grunnen til at vi ikke helt forstår disse muslimene som ikke er kommet like langt i avmystifiseringen av tilværelsen.) Blasfemiparagrafen er en relikt fra fortiden; i dag snakker vi «offerspråk» og føler oss ydmyket. Dette er på ingen måte tilfeldige endringer i den politiske retorikken.
3) Så vi ser livsanskuelser som noe knyttet opp mot mening i tilværelsen. Den tilværelsen er gjennomsyret av vitenskapelig utleggning (det er ikke nisser og troll der, men det var tidligere erfarbare størrelser - vitenskapen har destrueret dem). Denne meningen i tilværelsen er nå noe som er blitt privatisert, det er liksom våre privatiserte valg. (Bare tanken på at dette er noe vi står overfor som noe vi kan velge er rart nok). Det er gjenklangen av bekjennelsen.
4) Den vitenskapeliggjorte verden og samfunnet som en størrelse som er til for vår velferd (nytte og bytte) er for mange/de fleste? ikke nok. Vi krever en resonansbunn - basslinjen i tilværelsen. (Kommer tilsyne på førstesiden i Dagbladet når f.eks. den vellykkede spekulant får en meltdown og vier seg familie og lyrikk.) Nietzsche i sin rehabilitering av den aristokratiske krigstanke (men innen moderniteten) gjør seg artig på engelskmenns bekostning (dvs. nyttetenkerne, utilitaristene) når han sier: Der Mensch strebt nicht nach Glück; nur der Engländer tut das. Denne tilværelsens mening er det nå vi så og si fritt står i valg overfor. Vitenskapen gir den ikke, noe som ikke forhindrer at en kan vie sitt liv til vitenskapen. Det er noe helt annet enn vitenskapen selv. Så står vi der da og skal «velge/finne» mening langs en privatisert eksistensiell akse. Alternativretninger, naturmystikere, katolikker, unitarister, og bli avkrevd regnskap. Men hvordan avlegger en regnskap for sitt private valg av mening? Neppe gjennom en form for formallogikk. Kanskje er det til syvende og sist bare å kaste seg utfor avgrunnen (jf. Kierkegaard)
5) Men nåde den som kaster seg ut i en avgrunn som er tilgjengelig for vitenskapen. Det er som vår vitenskap setter grenser for hva som kan ansees som et vettugt valg av mening. Alternativfolka er særlig utsatt, kanskje. De søker en mening som de altfor ofte omtaler som noe «ennå ikke avdekket» av viteskapen.
Nah, en kan snakke seg inn i evigheten her