Nå er hverken mitt hjerte eller hjerne spesielt mottagelig for kristenordet, men tradisjonelt har dette vært sett på som noe som angår moralitetens fundament. Såvidt jeg har forstått har AGAPE vært sentralt i så henseende. Senere hen ble denne type kjærlighet transformert til kjærligheten for menneskenes velferd og lykke i det jordiske liv sammen med opphøyelsen av hverdagslivet - i motsetning til det asketiske munkelivet. (Jf. Reformasjonen). Deistene, som rett nok fremdeles er religiøs i sitt hoved, men har lite sansen for mirkaler og annet merkverdig i den mer ortodokse kristendom, holdt fast på vår herre, holdt fast på opphøyelsen av menneskenes daglige liv - fremdeles i motsetning til asketer eller greske helter - og tenkte det hele ut fra at verden var designet for det beste for menneskene. En følger sin egen realisering av lykken med øye for at en lever i en verden designet for den totale harmoni. (Ikke all egeninteresse er av det gode slag, men når en har øynene åpne for totaliteten, så kan en disiplinere sin egen mer uregjerlige side)
(Jeg kan ikke helt fri meg fra tanken på at det harmoniske design som forutsettes her av deistene, når de samtidig hyller den enkelte i sin streben etter lykken, har en viss likhet med gamle A. Smiths tanke om at når hver enkelt streber etter sitt, så vil det blir til det beste for helheten.)
Etter deistene kom a-teistene; de (nuvel, ikke alle; Nietzsche har ikke den store sansen for hverdagen, der er det heroismen som råder) holdt fast med alt unntatt gud; dvs. det viktigste i livet var hverdagen og det gode liv for mennesket. Slik sett i en forlengelse av AGAPE-tenkingen (det ligger en form for universalisering der). Noen av disse ble utilitarister, dvs. nyttetenkere. Her var hverken guds ord, guds plan og forsyn eller noen annen «orden» ute og gikk. Vi var på den ene siden naturvesen (lyst og ulyst var de eneste goder), og vi hadde en rasjonalitet - rent instrumentell - som skulle hjelpe oss til å kalkulere den størst mulige velferd. En annen retning innsnevret seg ikke til den instrumentelle fornuft, men gjorde fornuften som sådan til noe en hadde aktelse for (Kant kanskje, som forstår fornuften som frihet i en viss forstand). De kristne har aktelse for vår herre, så vidt jeg vet. Nuvel, aktelse er ikke noe instrumentelt, det viser hen til en moralitetens kilde.
De kristene leser gjerne guds ord for å være i kontakt med denne kilden. Det er vel derfor roesok siterer sine vers. De bringer ham i nærhet av kilden.
Hvis vi nå tar vår kjære utilitarist, så må en kunne stille det samme spørsmål; hvor er der moralitetens kilde? Spørsmålet kan synes merkverdig, men når vi tenker over at velferd og lykke nå er redusert til lyst og ulyst - en grandios nivellering hvor kvalitative skiller angående det gode ikke lengre har en legitim plass ut over kanskje den enkeltes preferanser - så er det intet som fører oss fra et slikt syn til tanken på at vi skal maksimere lykken for alle berørte. Det siste er en unviersalistisk tanke. Hvor er dens moralske kilde?
Så da er vi tilbake til starten: Hva leser utilitarister for at de skal kunne tenke universalistisk (transformasjonen av AGAPE-tradisjonen), og ikke henfalle til en «de Sade» (om en skal kunne bruke et slikt uttrykk for det sanselige EROS)? Hvor finner de kilden til sin moralitet?
Dette sagt ikke for å gi roesok rett, men for å antyde at det kanskje er meningsfullt å snakke om moralitetens kilde selv for a-teister.
Ps. Dette har lite med dommedag å gjøre, men skitt au.
