ANARKI
“Anarkisme” og “anarki” er utvilsomt den mest forvrengte idé i politisk teori. Vanligvis blir ordene brukt i betydningen “kaos” eller “uten orden” - og underforstått så foretrekker anarkister sosialt kaos, og en tilbakevending til “jungelens lov”.
Anarkismen er en politisk teori hvis mål er å skape et samfunn med individuell frihet, og hvor individene fritt samarbeider sammen som likeverdige. Anarkismen er i mot alle former for hierarkisk kontroll – det være seg kontroll fra statens eller en kapitalists side – da dette er skadelig for individet og dets individualitet, og også unødvendig. Man vil ha orden nedenfra og opp, ikke uorden påtvunget ovenfra og ned av autoriteter.
Anarki er et sammensatt ord som stammer fra gresk,
anarchos. Forstavelsen “an” betyr “ikke-”, “u-” eller mer presist “negasjonen av”, dvs. “motstykke til” eller “alternativ til – og fravær av” det etterfølgende. Ordet “arki” har sin opprinnelse i et verb som betyr “lede, komme først”. Direkte oversatt tilsvarer “arki” det norske “erke” som i erkefiende, erkesludder, erkebiskop, etc. Anarki betyr således “uten regjering”, eller mer presist, alternativ til – og fravær av, – slike former for styring som er basert på over- og underordnede i rang og/eller lønn, mao. fravær av hierarki og autoritet. Underordning overfor mytiske overordnede – guder – blir også forkastet i henhold til prinsippet om
ateisme.
Anarchos betyr ikke uten styring; da ville man brukt ordet
anchratos. Anarki er en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, uten hierarkisk organisasjon, politisk (inklusive administrativt) og økonomisk.
Med styring menes samordning av arbeidsoppgaver for å nå et mål. Følgelig er anarki slike former for styring som er basert på
horisontal organisasjon – at folk er
sideordnet rangs- og lønnsmessig. Økonomisk sideordning kalles gjerne
likestilling, mens rangsmessig sideordning kalles
sidestilling.
Anarkister er
antiautoritære fordi de anser at intet menneske skal dominere andre. Anarkister tror på den iboende verdighet og verdi av det menneskelige individ. Dominans er iboende degradering og fornedring, siden den legger viljen og bedømmelsesevnen til den dominerte under viljen og bedømmelsen til den dominerende, og slik ødelegger verdigheten og selvrespekten som kun kommer fra personlig autonomi. Dessuten gjør dominering det mulig, og leder vanligvis til, utbytting, noe som er roten til ulikhet, fattigdom og sosialt sammenbrudd. Med andre ord, anarkismens vesen er fritt samarbeid mellom likeverdige for å maksimere deres frihet og individualitet.
Det finnes en rekke retninger innen anarkismen: anarkofeminisme (Emma Goldman), økoanarkisme (Murray Boockhin), anarkosyndikalisme (Rudolf Rocker), mutualisme (Pierre-Joseph Proudhon), individualisme (Max Stirner, Benjamin Tucker), kollektivisme (Mikhail Bakunin), kommunisme (Peter Krapotkin, Errico Malatesta), for å nevne noen. Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet, og måter å organisere det på, men felles for dem alle er at de er for frihet, og mot frihetens fiender – staten og kapitalismen.
“Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet”, sa Mikhail Bakunin. Anarkisme kalles derfor ofte for “frihetlig sosialisme”, “libertær sosialisme” eller “autonom sosialisme
Hva er anarkisme?
) på grunn av de fysiske konsekvenser. Men vi vil ikke forandre systemet så lenge det ikke er tvingende nødvendig. Men ta det med ro, det vil det bli, sier Gilding.
