50 timers test! Rogue M180
Tilbake til Rogue monoblokkene som har fått kjørt seg den siste uka, og inntrykket har begynt å feste seg nå. Den store entusiasmen fra førsteinntrykket har faktisk ikke falmet. Dette er nemlig svinaktig gode saker!
Det man først legger merke til er at denne forsterkeren graver ennå dypere: det gjelder både den store dynamikken og den økte oppløsningen, ikke bare i bassen men i hele frekvensområdet. Satte på "Pie Jesu" med det nye stjerneskuddet Anna Nebreko i går kveld. Her var det hjerte og smerte slik at det var umulig å ikke bli revet med, men samtidig masser av detaljer og dynamikk i begge solistenes fremføringer, masser av slør var blitt fjernet, de to solistene stod mye bedre frem i rommet med luft imellom; det ble skikkelig Live! Det som er litt morsomt nå er at personer som ikke har noe forhold til hifi nå får hakeslepp når de mer eller mindre motvillig blir satt i sweetspot! ;D
Når det gjelder klangbalanse så er den ganske lik slik det var før med 2x McIntosh 275r. Men bassen har mye mer autoritet med saftigere dynamikk. Og så går den lenger ned: for første gang i eget anlegg kan jeg kjenne trøkket i brystet fra dypbassen. Og det på normale lyttenivå uten å måtte skru opp. Har vel egentlig aldri sett på dette som et must, men må likevel innrømme at det ikke er så dumt faktisk....
Var veldig glad i Mc'ene og grunnen til det var at de gjengav musikken på en meget tiltalende måte: det var oppløsning men samtidig med en glatthet i mikrodetaljene som var veldig tiltalende. Med Rogue er oppløsningen og dynamikken skrudd et par knepp til opp. Lyden kan i enkelte opptak oppleves som noe tørrere (et ord for meg som til nå har vært negativt ladet), men føler at Rogue klarer den fine balansegangen uten at det bikker over. Dette fungerer altså flott også på dårlige opptak, mens gode live-opptak blir live med virkelig stor L! 8)
Jeg kan altså ikke si annet enn at disse blokkene anbefales.
Til dette med oppløsning og tørr og glatt lyd vil jeg dra en analogi som gjør det lettere å forklare hva jeg mener:
Oppløsning i foto og hifi kan fint sammenlignes. Til de som har prøvd å skarpe opp bilder som er tatt i RAW-format vet at dette må gjøres, ellers ser bildene uskarpe ut. Men hvor mye oppskarping som er passe er en fin balansegang og litt en smaksak, men personer med lite erfaring har likevel en tendens til å skarpe opp for mye, noe som fører til at bildene ser unaturlige ut: overgangene i gråtoneskalaen blir overdrevet. Dette kan sammenlignes med hifi og det som jeg kaller tørr lyd, noe som i verste fall fører til analytisk lyd.
Tilbake til Rogue monoblokkene som har fått kjørt seg den siste uka, og inntrykket har begynt å feste seg nå. Den store entusiasmen fra førsteinntrykket har faktisk ikke falmet. Dette er nemlig svinaktig gode saker!
Det man først legger merke til er at denne forsterkeren graver ennå dypere: det gjelder både den store dynamikken og den økte oppløsningen, ikke bare i bassen men i hele frekvensområdet. Satte på "Pie Jesu" med det nye stjerneskuddet Anna Nebreko i går kveld. Her var det hjerte og smerte slik at det var umulig å ikke bli revet med, men samtidig masser av detaljer og dynamikk i begge solistenes fremføringer, masser av slør var blitt fjernet, de to solistene stod mye bedre frem i rommet med luft imellom; det ble skikkelig Live! Det som er litt morsomt nå er at personer som ikke har noe forhold til hifi nå får hakeslepp når de mer eller mindre motvillig blir satt i sweetspot! ;DNår det gjelder klangbalanse så er den ganske lik slik det var før med 2x McIntosh 275r. Men bassen har mye mer autoritet med saftigere dynamikk. Og så går den lenger ned: for første gang i eget anlegg kan jeg kjenne trøkket i brystet fra dypbassen. Og det på normale lyttenivå uten å måtte skru opp. Har vel egentlig aldri sett på dette som et must, men må likevel innrømme at det ikke er så dumt faktisk....
Var veldig glad i Mc'ene og grunnen til det var at de gjengav musikken på en meget tiltalende måte: det var oppløsning men samtidig med en glatthet i mikrodetaljene som var veldig tiltalende. Med Rogue er oppløsningen og dynamikken skrudd et par knepp til opp. Lyden kan i enkelte opptak oppleves som noe tørrere (et ord for meg som til nå har vært negativt ladet), men føler at Rogue klarer den fine balansegangen uten at det bikker over. Dette fungerer altså flott også på dårlige opptak, mens gode live-opptak blir live med virkelig stor L! 8)
Jeg kan altså ikke si annet enn at disse blokkene anbefales.
Til dette med oppløsning og tørr og glatt lyd vil jeg dra en analogi som gjør det lettere å forklare hva jeg mener:
Oppløsning i foto og hifi kan fint sammenlignes. Til de som har prøvd å skarpe opp bilder som er tatt i RAW-format vet at dette må gjøres, ellers ser bildene uskarpe ut. Men hvor mye oppskarping som er passe er en fin balansegang og litt en smaksak, men personer med lite erfaring har likevel en tendens til å skarpe opp for mye, noe som fører til at bildene ser unaturlige ut: overgangene i gråtoneskalaen blir overdrevet. Dette kan sammenlignes med hifi og det som jeg kaller tørr lyd, noe som i verste fall fører til analytisk lyd.
