Gjestemedlem skrev:
dag1234 skrev:
Gjestemedlem skrev:
dag1234 skrev:
Av alle dårlige løsinger er selvbestemt abort den minst dårlige, etter mitt syn.
Selvbestemt liv er vel det konseptet de kristne finner aller mest uakseptabelt og umulig. De er jo per definisjon et av et superspøkelse i himmelen som kan skalte og valte med dem som det finner passende. Denne holdningen er enda mer tydelig når det kommer til andre mennesker, for de eier heller ikke seg selv, sin kropp og sitt liv, men er også eiendommen til superspøkelset. Og siden dette kun kommuniserer heller vagt med å tenne fyr på busker, inspirere til massemord eller gi folk en vag følelse av velbehag når de ser noe pent i naturer.. ja så må jo undersåttene, presteskapet og de andre kultistene ta på seg ansvaret som forvaltere av disse menneskenes liv.
At disse forskrudde personens religiøse dogmer er med på å ødelegge og terrorisere livene til uskyldige mennesker er en liten pris i deres øyne når de kjemper for "den hellige sak".
Hvis Breivik kjennes syk og utilregnelig på bakgrunn av sine meninger, verdensbilde og menneskesyn så må det utvilsomt medføre at ca anslagsvis 15-20% av de kristenkonservative får samme diagnose og blir tilbudt akuttbehandling på en psykiatrisk avdeling, med påfølgende rekonvalesens blant ikke religiøse.
Men det har jo ingenting med det sitatet å gjøre.
Nei, det har vel ikke det. Se på det som en digresjon. Selvbestemmelsesrett er alltid en god ting.
Ja, å bestemme mest mulig over eget liv, så lenge det går - er et gode, både politisk og helsemessig. Og det er ikke umistelig. Det kan ingen oppegående være uenig i, det er hvor grensene for selvbestemmelsen går som er vanskelig.
I tilfelle abort: Hvis kvinnen skal bestemme selv om hun vil ta abort, så er spørsmålet mitt hvorfor bare til 12. svangerskapsuke? Hvorfor ikke til 40. uke? Og når får barnet egentlig rettsvern, akkurat kl 00.01 midt mellom 11. og 12. uke? Det virker ulogisk at det skjer en endring fysilogisk eller psykologisk med barnet akkurat da. Tidspunktet virker valgt fordi abortinngrep gir mer skadepotensiale for mor etter 12.uke.
Da kunne en være konsekvent og si at mor bestemmer over barnet helt til det er ute av fødselskanalen, navlestrengen kuttet og ikke lengre en del av hennes kropp. Da går hensynet til mor foran hensynet til barnet.
Men det vil veldig mange reagere mot et slikt syn, for på et eller annet tidspunkt i svangerskapet endres vår oppfatning av barnet, og derved det rettsverntet barnet får.
Det finens også andre unntak. Lov om sosiale tjenester gir Barnevernet rett til å tvangsinnlegge en gravid rusmisbruker i løpet av hele svangerskapet - ikke av hensyn til mor, men av hensyn til eventuell skade på barnet. Så i følge denne tenkingen har barnet full rettsbeskyttelse fra den dag graviditeten oppdages. Det er en annen måte å tenke prinsippielt om dette på, der hensynet til barnet går foran hensynet til mor - helt fra unnfangelsen. Det er et annet prinsipp.
Abortloven vi har er en hybrid mellom disse hensynene, der et friskt barn av en rusfri mor gis en viss rettsbeskyttelse fra uke 12 og at denne er økende frem til nedkomst, det siste trimester er rettsbeskyttelsen for barnet sterkest.
Jeg synes dette er vanskelig, men har ikke noen enkel løsning på problemet. Og å presse eller klandre mødre som velger abort, eller som velger å bære frem barnet er uansett uhørt og skal ikke skje, men hender nok i begge leire.
Jeg har hatt mødre i oppfølging som har valgt å bære frem barn unnfanget i voldtekt, og det har gått riktig bra det. Uten at det gir noe gyldighet for andre, for jeg har endelig hatt kvinner som har valgt å fjerne barnet, med de konsekvenser det fører med seg.
Det er ingen enkle svar på dette - og det er hovedbegrunnelsen til at jeg synes at kvinnene selv må få det avgjørende ordet angående abort eller ikke. Samtidig synes jeg det gjøres for lite for å legge til rette for å bære frem ønskede barn, slik at valget som kvinnene skal ta ikke er mellom to reelt sett likeverdige alternativer.
Ideelt sett burde alle barn kunne bli født og få vokse opp, være ønsket og få nok av det de trenger slik at de blir sunne og sterke og kan klare seg godt her i livet - men vi lever dessverre ikke i en ideell verden. Det må vi forholde oss til, både overfor de kvinnene som ikke ser seg i stand til å bære frem et barn, og vi må også forholde oss til at vi lever i et samfunn som ikke ønsker sterkt nok at så mange som mulig skal få leve.
Kvinnene trenger vår støtte, mens samfunnet har også en del holdinger det trenger å jobbe med. Der spiller også menns holdinger til prevensjon og ansvarlighet for ikke å gjøre kvinnen uønsket gravid inn, selv om det kun er en del av årsaken til det høye antall uønskede graviditeter i Norge, og neppe den viktigste.
