Dr Dong skrev:
Viser empiriske studier når et «jeg» etableres? Cogito forutsetter selvbevissthet, og en trekker gjerne inn oppfattelsen av seg selv som identisk i tiden. Jeg har hørt at slikt først inntreffer ved 2-3 års alderen. Når det gjelder bevissthet så har jo slakteoksen det også.
Jeg har ikke noen kilder i farta, men fra i gjennomsnitt 8 månders alder er det tegn som tyder på at barnet har en opplevelse av at noe er 'jeg' og noe et 'ikke-jeg'. Kanskje før. Det ser en ved den kjente 'fremmedfrykten', der barn reagerer med gråt i møte med fremmede. Evnen til å holde fast en visshet om seg selv utvikles fra dette rudimentære 'jeg/ikke-jeg', tror man. Det er lite forsking, men en del teori på dette med selvoppfatning. Det er så pass komplekse fenomen at det er vanskelig å lage god forskingsdesign på så små barn. Her kan det ha skjedd en del siden jeg ikke har vært innom feltet på noen år, sånn at det er sagt.
Ellers er det vanlig å legge Jean Piaget sin stadieteori til grunn når en tenker kognitiv utvikling av, men da snakker vi mer om tenkeevnen, ikke selvopplevelsen. I følge Piaget skal evnen til å tenke 'modent' altså kunne forestille seg fenomenene metalt, være på plass i snitt når en er 12 år. Her er det stor variasjon fra unge til unge; i en førsteklasse er det + - 3 år i modenhet, så du kan ha mentalt 3 åringer og 9 åringer med samme kronologisk alder på 6 år.
Det å vite at en selv har en opplevelse av fenomenene som vesentlig kan skille seg fra andres, er vist i en rekke elegante forsøk, der barn blir bedt om å beskrive hvordan ulike fenomen tar seg ut for en som betrakter fenomenet fra et annet perspektiv, det klarer barn nesten aldri før de er 7 år. Barn under 7 år tror gjennomgående at verden og fenomenen oppleves av andre slik de selv opplever dem; det som kalles egosetrisk oppfatning. De klarer heller ikke å vektlegge flere motstridene sider ved fenomenene samtidig, men vil legge vekt på en av sidene, de mangler det som kalles objektkonstans.
Dette er kanskje litt på siden av det du spør om, det er seint en lørdagskveld ;-)
Det er ingen almenn enighet om hva et 'jeg' er heller. Det er ikke en fagterm det er felles enighet om, og brukes lite. Jeg tror det nok er hentet fra filosofi (?). Det dukker opp hos visse teoretikere som Freud (das Ich) , og avleggere av han, spesielt i USA, i det som kalles Ego-psykologien, de er opptatt av hvordan vi mestrer våre psykiske utfordringer og hvilke mekanismer som regulerer indre og ytre påkjenninger.
Og Heinz Kohut, selv om han helst bruker begrepet 'Selvet' og da som en samlebetegnelse på alle våre opplevleser og følelser om oss selv. Han var da også særskilt opptatt av skader i dette 'Selvet' og hvordan en kan møte det terapeutisk. Veldig interessant og spennende fyr, det var han som startet hele fokuseringen på narsissisme, som et kultur- og tidstegn, og kom med troverdige teorier om hva dette dreier seg om. Han klarte å bli ekskludert av det internasjonale psykoanalytiske forening fordi han vekta relasjonene mer enn driftene. I dag ler vi av det, rister på hodet og skjønner ikke hvorfor han ble behandlet så ille. Du kan godt si at den psykolanlytiske forening reagerte med raseri over en narsissistisk krenkelse, og svarte med å ville utslette krenkeren - helt i tråd med Kohuts teori
![Smile :) :)]()
.
Jaja, det skulle ikke bli en forelesing dette.