Bare for å si det, så er vel ikke utseendet på komponentene av stor viktighet for alle - ser ting ok ut, så er det jo bra, og man kan jo etter beste evne prøve å få stablet ting på en best mulig måte - eller bare gjemme det vekk. Komponenter er først og fremst middel i min tenkning. Rør er mer komplekst enn transistor og klasse D, rør er dyrt, lite praktisk - men har evnen til å begeistre lydmessig, som jo er det som teller, og derfor gidder en å ta ulempene. Noen liker også fiklingen med rør, men som alt annet, spiser slikt tid som alternativt kunne vært brukt til å lytte til musikk, drikke vin eller annet. For hvor mye musikk har man ikke, hvor mye klarer man å få spilt per dag, hvor mange år tar det for å komme igjennom samlingen (og mange titler går jo flere runder..) - og så streaming, det er vel de endeløse stepper?
Lett å bære på et selvbedrag: Vi rørentusiaster antas å være forført av følelser og uforstand (i tjenesten), drevet av forvrengning fra kabelstart til øreflipp, med en dash placebo dandert på veien. De måletro, derimot, har forstått at det er bedre å holde alt målemessig korrekt, eksakt på merket, helt frem til høyttaler og rom, for nettopp akkurat der å slippe fri sin utroskap. Endelig får det målemessig korrekte møte litt farge i livet! For her er det greit, fordi alle er enige om at høyttalere er vanskelige ting og nødvendigvis derfor må tillates å gi farge (... i en form for mismodig minste onde tilnærming)? Kanskje vi lever på farge og forvrengning alle mann (og noen veldig få kvinner) når det kommer til stykket ....
!
