La oss se litt på historikken (sterkt forenklet kortversjon) og i folkelig språk:
- de første høyttalere var gjerne såkalte field-coils, dvs. elektromagneter hvor det ble tilført spenning for å lage magnetfeltet
- deretter kom de såkalte permanente magneter på banen, metaller som kunne magnetiseres og holde på magnetismen, dette var lenge Alnico
- så kom en periode med div. uro worldwide, som førte til bla. leveranseproblemer på såkalte "rare earth" metaller, noe som gikk utover tilgangen
på kobolt, som er en del av Alnico (Aluminium- Nickel-Cobalt)
- for høyttalerindustrien betød dette at man måtte se seg om etter rimeligere og mer stabil supply av materialer, og ferritene gjorde sitt intog.
Ferrit er mye billigere, enklere å bearbeide og implementere i en høyttaler da de bygger sideveis (aksialt med membranen) mer enn i dybden.
- Til sist var det duket for Neodyme magneter, i den evige jakt på innsparing og potensielt bedre fortjeneste. Neodyme magneter kan gjøres svært
små rent fysisk, og fortsatt ha stor kraft. Men det er et MEN, se svar fra DIYauido overfor.
Det tragiske er at hele denne utviklingen har gått i feil vei dersom en ser på den musikalske kvaliteten på et gitt element. Dersom alt gjøres riktig våger jeg å påstå at lydmessig så ser kvalitetsstigen slik ut:
1. Field-coil
2. Alnico
3. Neodym
4. Ferrit
Dette er i prinsipp utviklingens gang snudd opp ned, og som jeg ynder å si til de (stakkars jævler) som gidder å høre: alle fremskritt er utvikling, men ikke all utvikling er fremskritt!
Det finnes unntak, og dette er også litt forskjellig fra type element osv., delvis også bruken. Mange vil også påstå at de to første godt kan være hipp som happ, det mener forsåvidt jeg også, igjen under visse forutsettinger, men filed-coils får ikke noe metningsproblem under langvarig litt tøff belastning slik som et permanent magnetsystem kan få.
En liten teaser bare inn i magnetenes rike; står masse om emnet i diverse "papers" fra både CalTech og MIT, og noe på Wikipedia. Håper noen finner det interessant.
