Gjestemedlem skrev:
Tvang, frihetsberøvelse og Þrælkun kan aldri bli en rett, i annet enn den økende populære nytalen.
Her er frikoblingen så sterk at jeg har måttet grunne lenge over setningen. Jeg ser det helt omvendt, og ser at Parelius berører det.
Men vi skal nok også se i øynene at folk har tapt av syne relasjonen mellom borgerretter og borgerplikter. Etter noen generasjoner der folk automatisk er borgere med fulle rettigheter, har man tydeligvis gjort en sviktende jobb med å forklare grunnlaget for disse. Konsekvensen er en fare for presis det du oppsummerer verneplikt som, Gjestemedlem.
Jeg skriver frikobling fordi dette er totalt ute av korrespondanse med alt du har skrevet om overvåkningssamfunnet og DLD. Og det forundrer meg at du ikke ser sammenhengen.
Tidligere refererte jeg til grekerne om emnet. Fundamentet for det grekerne kalte en polis, en bydannelse, var at de som hadde borgerrett antok et sett plikter som ville opprettholde samfunnet og trygge det i ulike sammenhenger. Det å ikke ta del i samfunnet og ta over seg pliktene gjorde deg til en idiotes, til en som unnlot å gjøre sitt for samfunnet. Du var din egen, samfunnsløs, en idios.
I århundreder var det store forskjeller mellom dem med og uten borgerrett, og det var først med "We the People," som Parelius referer til over, at man tenkte den datil utrolig kjetterske tanken:
What must we do to unking ourselves?
Forfatningsdannerne i det som skulle bli De forente stater tok oppgaven med stort alvor. De skulle bygge en nasjon på sivilisasjonens fremste tanker, og deri lå nettopp den vektstangen som Kant ga når det gjaldt den enkelte borgers adgang til å opphøye seg, uavhengig av hierarki, gjennom å ta full del i samfunnsbyggingen.
Det ville ikke monarker, adel eller presteskap ha noe av, selvsagt.
Forfatningsgrunnlaget er en komplett diskurs omkring relasjonen mellom overgrepsmakt og frihetssøken, og hvordan maktens råskap vil kue friheten, som mot overgrepene er passiv og skrøpelig, men likevel en utvingelig tanke.
På dette skjøre fundamentet er allmenn borgerrett bygget.
Burgh skrev Political Disquisitions i 1774, og var gjennomlyst av Kants tanker:
All rettmessig autoritet, lovgivende såvel som utøvende, stammer fra folket. Makten hos folket er som lyset i solen, oprinnelig, original, iboende og ubegrenset av noe menneskelig. Makten hos herskere kan sammenlignes med det reflekterte lyset fra månen, for den er kun lånt, utdelegert og begrenset av folkets intensjon.
To år etter ble det revolusjon i koloniene. Og den igjen ga støtet til den franske. Verden har ikke vært den samme siden - "they unkinged themselves."
For å ha relevans til musikk. Dette er hvorfor Beethoven reagerte med avsky da han hørte at Napoleon hadde kronet seg keiser. Beethoven skrev sin 3. symfoni som en hymne til det Burgh skriver over, og dediserte den til Napoleon, som hadde gjort vanlige menn til marskalker - og da Napoleon henfalt til månemakt åpnet det seg en avgrunn under Beethoven.
Jeg finner denne setningen beklemmende, Gjestemedlem, når den brukes for å kritisere en helt utrolig borgerrett: det at alle kan få våpentrening.
"Tvang, frihetsberøvelse og Þrælkun kan aldri bli en rett, i annet enn den økende populære nytalen."
I gamle dager hadde man først tykke bymurer, og deretter en festningsvoll, og deretter et våpenkammer med like tykke murer. Og der lå våpnene.
Stormingen av Bastillen var ikke for å slippe fri fangene, men for å få tak i våpnene som var der.
Slik ser den ut, notebunken til den 3dje. Beethoven var så aggsint at han gravde seg gjennom papiret.
(Beethoven rev i filler det første tittelarket, men skrapte også vekk Buonaparte på kopiens tittelark. Beethoven: "Nå kommer han også til å tråkke på borgerrettene, og kun adlyde sine ambisjoner. Nå vil han tro han er overlegen andre menn, og bli en tyrann.")