Siden vi snakker om forsterkere, så vil jeg dra ferden videre inn i mitt forsterkerland. Og prøve og skape innsikt i hvorfor jeg har havnet i Doxa land.
Ser på ingen måte like fett ut som Yamaha. Men gud hvor det låter!
Her er utklipp fra testen jeg skrev i OAS i 2012.
Innsikt og magisk musikalitet
Intro
Doxa er et merke som lenge har vært kjent for norske hifi entusiaster.
Det har vært stille rundt Doxa en god stund.
Nå har Doxa lansert effektforsterkerne Doxa 74 og Doxa 61, og det er igjen duket for blest rundt velkjente Doxa, fra det blide sørlandet.
Mitt første møte med Doxa var en Doxa 70 effektforsterker som ble oppgradert til Doxa 70 SE videre byttet ut med en Doxa 70 Signatur som igjen ble oppgradert til Doxa 70 Signatur MKII.
Preampen 012 ble også kjøpt og ble senere oppgradert med NLE sitt kjente faste motstands potmeter.
I min famlende søken etter god lyd så ble ble Doxa byttet ut med Densen.
På det tidspunktet et riktig valg som jeg var storfornøyd med. Jeg var da ganske sikker på at jeg aldri skulle eie en Doxa igjen.
Det fantes mye forsterkeri som var mer spennende der ute enn en “traust” norsk forsterker som Doxa.
Så feil kan man ta.
Spol 14 år fremover og undertegnede er rundt og vandrer på HiFi messen i Horten. Der ramler ørene mine over Doxa for andre gang i HiFi livet mitt.
Oppsettet var en eldre Proceed dac koblet til en PC. Avspiller komboen foret den nye effektforsterkeren Doxa 61 som igjen dreiv og tviholdt elementene til den eldre høytaleren Doxa 8.1.
Denne gangen skulle opplevelsen av Doxa utspille seg som meget anderledes enn for 14 år siden.
Jeg opplevde en umiddelbar sterk og rørende musikalitet som jeg skjelden har opplevd.
Her var det en lyd som rørte ved hvert hårstrå i kroppen min. Tårene sprengte, ståpelsen spratt og opplevelsen var musikalsk og intens!
Dette var noe av det bedre (og beste) jeg hadde hørt på lenge og min personlige kandidat til Messens beste lyd.
Det var lenge siden at et stereoanlegg har engasjert og tatt meg avsted på en slik musikalsk reise som da.
Jeg var lettere euforisk for skjelden har jeg hørt en så musikalsk fremstilling av flere stykker musikk.
Jeg syntes der og da at det var direkte sjelsettende og etter en knapp halvtimes lytting ble det bestemt at Doxa 61 var en forsterker jeg bare måtte eie.
I påvente av at Doxa 61 skulle bli produksjonsklar på nyåret 2012 så ble Doxa 74 kjøpt i slutten av 2011.
Så først ut i denne testen er Doxa 74.
Doxa 74
Doxa blir produsert av primus motor Knut Øystein Lauvland i Kristiansand.
Knut Øystein Lauvland arbeider under filosofien av at mest mulig informasjon må passere effektforsterkeren, forforsterkeren, dacen og høytalerne.
Han har klokketro på at enkle, velkonstruerte kretser ødelegger minst mulig for lyden. Da velger han ut de beste og og mest vellydende komponenter som sørger for at mest mulig musikk slipper igjennom.
Han er opptatt av at musikken skal ha kropp og pondus, såkalt klasse A lyd. Det skal være ørevennlig og musikalsk. I tillegg så er han meget opptatt at mest mulig informasjon skal slippe igjennom.
Oppløsning og gjennomsiktighet står sterkt i fokus.
Det høres.
Designmessig så er Doxa 74 en enkel, sober og minimalistisk svart avrundet boks.
Det er gjort lite for og imponerene oss visuelt. Her er kruttet lagt i lyden. Her snakker vi om ulv i fåreklær.
Personlig så liker jeg utseende. Enkelt sobert og minimalistisk.
Den kler en Norsk stue godt og gjør ingen støtende visuelle krumspring.
Bredden på boksen har vokst siden jeg eide min første Doxa og er nå i standard hifi bredde på 43.5 cm.
Det leveres nå 25 års garanti på Doxa. Dette pga av den nye aluminiumsboksen og dens gode termiske egenskaper som fører til at kondensatorene får en meget lang levetid.
Det eneste jeg savner før jeg får koblet opp boksen er et skriv som kunne fulgt med ved kjøp av Doxaen som forteller meg om hva jeg har fått. Et skriv om Doxa´s filosofi og tilnærming til musikk, teknologien i selve produktet og litt tekniske spesifikasjoner.
Teknologisk fakta:
Single ended transistor med null sløyfetilbakekoplingg
Ekstrem stor båndbredde
Max 21 watt fra lysnettet m full tomgang.
Gull og sølv lodding fra Mundorf.
Rifa ellytter og kun to benyttes i hele forsterkeren.
70 watt med dobling av antall watt i 4 og 2 Ohm
Stor strømforsyning
25 års garanti.
Forsterkeren veier ca 23 kilo og byggekvaliteten er av meget god kvalitet
Hvordan låter det?
Det låter med første ørekast, organisk og deilig! Lydene er meget frigjort og det blir presentert et stort lydbilde som i bredde, høyde og dybde dekker hele veggen hvor høytalerne står og litt til.
Det har aldri vært lettere og følge komplekse musikk stykker som Al Di Meola´s fantastisk progjazz album Kiss My Axe.
Eller la seg engasjere når Joye De Fransesco triller sin hender over sitt Hammond orgel. Det en fornøyelse og høre at han som musiker leker seg frydefullt med tangentene.
Hvert instrument har en klang og en tone ved seg som er veldig naturlig. Her er det ikke gasset på med ekstra bass eller en kvalmende slanking av bassen for og oppnå tilsynelatende strammere bass.
Her er det heller ikke drylet på med ekstra diskant og andre morsommme artifakter og forvrengningninger i diskant område som umiddelbart kan gi en berusende diskant.
Det er homogent fra topp til tå, full av A klasse lyd i beste forstand, og man senker skuldrene samtidig som godfoten hopper avsted.
Instrumentene har masser av kropp og har en naturlig klang. Den låter fyldigere enn tidligere forsterkere jeg har vært borte i. Men, den får meg ikke til og tenke at det er galt.
Den får meg bare til og tenke at alle de andre forsterkerne jeg har eid og vært borte i har vært for tynne i klangen mens Doxa har for meg en riktig tilnærming til klangen i musikken.
Naturlig er ordet som danner seg på leppene når man hører Doxa 74.
Den er uvant i sin tilnærming til lyd, fordi den har ingen unaturlig skarping av musikken som mange er vant til.
Det er som og se forskjellen på en fabrikk innstillt Samsung Lcd skjerm og kontra en nøye justert Panasonic plasma.
Samsungen ser umidddelbart bra ut, men ser man på bildet og går det i sømmene så er bildet enormt skarphet og ørene noisefilteret er på og bildet oppleves som meget unatturlig sett i forhold til det vi ser rundt oss hver dag.
Panasonic plasmaen er ikke så skarp, men har alikevel en meget større detaljeringsgrad. Mindre umiddelbar spektakulær, men over tid så har man et ufattelig mye bedre bilde!
Det samme er det med Doxa lyden også. Imponator innstillingen er skrudd av. Lyden er meget oppløst og bærer preg av og bli sluppet rett igjennom forsterkeren.
Definisjonen, plasseringen og 3 dimensjonaliteten i lydbildet er upåklagelig.
Doxa imponerer også med macro dynamikken. Fyrer man opp en Blueray så bråker, ramler og smeller med et trøkk, engasjement og storhet som jeg aldri har hatt i min stue.
Trommer, bass og andre slaginstrumenter smeller mer enn tidligere, de er bedre definert og flyten og groven er lettere forståelig og sanselig.
Doxa 74 gjør musikken spennende og mer innterresant enn tidligere.
Veldet av detaljer som tidligere har vært maskert står nå klarere frem og man får en innsikt i mengden jobb musikerne har lagt i låten. Man får større innsikt i håndverket til musikerne.
Det opparbeides derfor en større respekt for hvert enkelt musiker og man ser klarere deres lidenskap og engasjement for låtene de lager. Doxa overasker hele tiden med dens særdeles jevne og gode musikkpresentasjon.
Konklusjon
Det er ikke en umiddelbar “rå” forsterker som gasser på med bass og diskant i i vill galskap for og imponere deg under en demonstrasjon.
Doxa er ikke for hifi folk som liker den ekstra skarpe diskanten og det falske raspet som mange dårlige forsterkere drar med seg. Mikrodynamikken og informasjonsmengden må sies og være i verdensklasse i sin prisklasse.
Den får andre forsterkere i samme prisklasse til og legge seg langflate i musikalsk anger og skam.
De 30.000,- kronene Doxa 74 koster er den verdt så det holder.
Det er ikke overdrevet eller pyntet på. Det er rent og deilig!!!
Summen er et musikalsk effektforsterker som gir meg en lydopplevelse av de sjeldne for en “liten” sum penger.
Doxa 61
Doxa 61 er designmessig helt lik Doxa 74. Samme boks, forskjellig innhold.
Den har samme musikalske lydsignatur som Doxa 74, men med mye mer informasjon.
Og mengden informasjon gjør noe med alle aspekter av lydgjengivelsen.
Og det til det bedre.
Knut Øystein Lauvland har i sin søken etter den “perfekte” lyden angrepet problemet på følgende måte.
Han ønsker en øre vennlig lyd som man kan høre i dagesvis uten og bli lyttetrett.
Det er det han velger og kalle rørlyd og såkaldt klasse A lyd.
Så klangmessig en fyldig og ørevennlig klang. Dette innfrir hans subjektive parametre.
Så over på det de objektive parametre.
Knut Øystein har tatt all sin ingeniørmessige kunnskap i bruk og angrepet støyen.
Angrepet går på støy fra trafoer, støy fra strømtilbyderne, støy internt i produktet, forvrenging som kommer i retur fra høytaleren. Alt som kan tenkes av støy har han gått kirurgisk inn for og fjerne.
Det har han klart med og patentere en spesiell krets som reduserer den interne støyen i forsterkeren til det ekstreme.
Sammen med nye trafoer så bidrar dette til jerngrep over høytaler elementene. Lauvland sier at han i løpet av de siste årene har utrettet mer godlyd enn det han har gjort gjennom hele hans karriere. Mine ører kan ikke annet enn og si seg hjertene enig.
Teknologisk fakta:
Single ended transistor med null sløyfetilbakekoplingg
Ekstrem stor båndbredde
Max 21 watt fra lysnettet m full tomgang.
Gull og sølv lodding fra Mundorf.
Rifa ellytter og kun to benyttes i hele forsterkeren.
35 watt med dobling av antall watt i 4 og 2 Ohm
Stor strømforsyning
25 års garanti.
Forsterkeren veier ca 23 kilo og byggekvaliteten er av meget god kvalitet
Hvordan låter det?
Det tok ei god uke før forsterkeren virkelig åpnet seg opp og slapp opp i dynamikken og bassen. Umiddelbart så er det mye mer informasjon. Man hører dypere inn i miksen. Musikken blir enda mer kompleks men samtidig enklere og forstå. Lydbildet vokser i høyde bredde og dybde.
Intensiteten og informasjonsfølelsen er høynet på alle plan. Og det er ikke i form av mer diskant. Det er i form av tilgjenglig informasjon. Veldig uvant når det er så minimalt med forvrengning. Dette er som og gå i fra standard definisjons tv til hd! Man hører tydelig at støyfjerningskretsen som er implementert i Doxa 61 at man har løftet bort nok et grått slør fra musikken. Gitarer spruter av energi og låter enda bedre enn da jeg hadde Graaf og Merlin (og det låt helt kanon på gitarer). Det formelig gnistrer i gitarene til Bombay Hotel. Intrumentene er enda mer separert, mer distinkte og klare. Instrumentene har mye mer kropp og fundament.
Jeg har aldri vært så nærme artisten som jeg er når jeg fyrer opp Doxa 61. Her finnes det en helt annen slagkraft en 74. Mer distinkt i bassen mer artikulert og mer luft og definisjon i bassen. Det lille savnet etter makrodynamikk er nå fullstendig borte for her smeller det og buldrer det på en glitrende måte. Dypbass som tidligere har rumlet ukontrollert avsted har nå en tyngde og en musikalsk kontroll over seg som gjør det til en fryd og spille musikk med mengder av bass i. Det er den forsterkeren jeg har hatt som har hatt mest trøkk, og en potent og klar bassgjengivelse. Det er rart at man går ned i mengde watt, men man får igjen dobbelt så mye mer trøkk og går opp i følelsen av musikalsk kraft og kontroll. Man også spille overraskende lavt og alikevel driv og kraft i bassen.
Doxa 61 sin musikkformidlingsevne er av de sjeldne. AC/DC som på mange dyre hifi anlegg som kun er opptatt av opplåsning og diskant ender ofte opp med og låte som ilsinte skarpe kniver som kutter opp ørene.
Man orker ikke og spille slik musikk på slike anlegg. Det blir tyntlåtende og man blir stressa av og høre på en slik musikkformidling. Det opplever jeg som meget synd fordi det er bra musikk.
Her spiller AC/DC med saft og smell. Kropp og tyngde. Helvete braker løs på en utrolig digg måte. A-ha som tidligere har vært tyntklingende og fælt og høre på, låter nå fyldig og deilig Er dette de beste innspillingene i verden? Nope! Men det er bra musikk, og Doxa 61 klarer og formidle essensen med musikken – drivet, punchen og råheten. Her kan man spille høyt over lengre tid og man opplever ikke et fnugg av lyttetretthet. Kun musikkglede. Ren musikkglede. Det er konstant overraskende og spille gamle plater og høre langt inn i instrumenteringen. Lenger inn enn jeg noen gang har gjort før. Det er altså helt rått hvordan dette kan gå til.
Det er morsomt at det går ann og lage en slik forsterker som tilsynelatende er ser så grå og kjedelig ut i sin visuelle fremtoning og samtidig har en måte og formidle musik på som er alt annet enn grå og kjedelig. Her er det saftig og sødmefullt.
Dette er intenst og deilig. Jeg tar nå del i er audiofilt nirvana. Jeg kommer sikkert til og støte på flere audielle nirvanaer etterhvert som verden går fremover. Jeg har aldri hatt en slik emosjonell fremføring av musikk i min stue.
Doxa 61 er spesiell. Emosjonell. Full av artisteri og tar deg så nærme musikkfremførelsen som man kan håpe på. Dette er high end så det holder.
Og de som måtte være reservert sett i forhold til Doxa pga tidligere lydsignaturer (Sedat, tilbakelent, snilt).
De må kaste alle fordommer til side og bare få hørt denne forsterkeren.
Den er meget spesiell i sin form av og balansere alle hifi parametre med en uhørt musikalitet.
Balsam for sjelen.
Ankepunkt.
Jeg har vel bare en reservasjon i forhold til 61 og det er antall watt.
Man må ha en høytaler som har en viss effektivitet. Mine er på 98 db per watt per meter Å her triller det ut 116 db lett. Her blir det fest.
Men, en MBL med en følsomhet på 82 db ville med stor sannsynlighet ikke kunne levere fra seg et høyt volum.
Så skal man eie Doxa 61 og ønsker og spille grisehøyt så bør man ha effektive høytalere
Konklusjon DOXA 61
Dette er to av de beste hifi produktene jeg noen gang har eid og jeg er ekstatisk!
Et fantastisk ingeniørarbeide fra Knut Øystein Lauvland, som ender opp i en musikalsk formidling av de sjeldne.
Doxa er ingen umiddelbar forsterker som briljerer med imponatorfaktorerer.
Den briljererer over tid. Den kaster ingenting mot deg den bare er.
De som er klare for og bruke summer mellom 30.000,- og 50.000,- på en forsterker må unne seg og høre begge disse
Begge forsterker er meget gode kjøp i hver sin respektive prisklasse. Doxa 74 og 61 hamler lett opp mot konkurrenter som er minimum dobbelt så dyre. Doxa 74 er en glimrende forsterker som er verdt hver krone.
Spytter man i 20000 til så får man en forsterker som er i absolutt verdensklasse på alle parametre og en lyd som vil tilfredstille din musikalske sjel i uanskuelig lang tid fremover.
Doxa 61 vil jeg påstå er i verdensklasse helt uavhengig av prissjikt.
Doxa er for deg som elsker musikk og som vil høre på musikken på musikkens premisser.
Det er rett og slett musikalsk magi.
Her er en link til den orginale testen:
Innsikt og magisk musikalitet
Dessuten hører jeg at strømlyttene i M3 er på vei nedover, graderinga i dynamikken blir slappere.
