Jeg ser at Fjernis har problemer med å håndtere og svare noe han kaller "en sekt på 5-6 personer". Morsom tolkning, da høyrepopulister i Norge har støtte fra like i overkant av 10 % av den stemmeberettige delen av befolkningen. "Sekten" er da de resterende 90 %. Den eneste grunnen til å ta de på alvor, er at et fordums rakrygget og anstendig parti fant det opportunt å slippe de inn i regjering.
Av de som diskuterer her så er det ca 0% høyrepopulister, 80% er sekten og 20% er realister.
Herlig med 0% populister. Og det er supert med 80% idealister og vi lever godt med en dose realister.
Vi kan jo se hva wikipedia mener om høyrepopulisme;
https://no.m.wikipedia.org/wiki/Høyrepopulisme
Høyrepopulisme er en samlebetegnelse på en rekke til dels vidt forskjellige politiske partier og bevegelser som regnes som populistiske og tilhører «det nye høyre». Uttrykket brukes både på venstresiden, blant forskere og på høyresiden utenom av høyrepopulistene selv – blant annet i Aftenposten (siden 1983)[1] og Minerva[2]. «Høyrepopulisme» har negative konnotasjoner. Den lar seg også vanskelig definere i ideologisk tilhørighet, noe som gjenspeiler seg i et rikt utvalg av navn på partier og bevegelser som regnes for høyrepopulistiske. De definerer seg heller som nasjonalister (eller nasjonale), patrioter, identitære, nasjonalkonservative eller liberalister. I tillegg til, eller istedenfor, «nasjonal» i partinavnet forekommer «frihet» (for eksempel ØFP i Østerrike), «fremskritt» (for eksempel i Danmark og Norge), «demokrater» (Demokratene i Norge, Sverigedemokraterna, Zjirirovskijs liberaldemokrater), eller «republikanere» (Franz Schönhübers tidligere parti i Vest-Tyskland/Tyskland). Ikke sjelden finnes navnet på landet eller regionen hvor bevegelsen hører hjemme – for eksempel Sverigedemokraterna, Dansk Folkeparti, Sannfinnene, UKIP (United Kingdom Independent Party), Jobbik (Jobbik Magyarországért Mozgalom, Bevegelsen for et bedre Ungarn) og Vlaams Belang. Mens den tradisjonelle høyresiden etablerte seg først i striden mot liberalismen, senere i striden mot arbeiderbevegelsen og sosialismen, er høyrepopulismen av nyere dato og forsøker å heve seg over disse skillelinjene, selv om de i all hovedsak knytter allianser til den øvrige høyresiden.
Ifølge Jan Jagers og Stefaan Walgraves er det tre kjennetegn ved høyrepopulismen:
Folket ansees som ensartet
Utgrupper blir eller ønskes ekskludert
Kritikk av eliten.
Jagers og Walgraves sier at «folket» ansees som ensartet og uten indre motsetninger, med unntak av noen spesielle kategorier som utsettes for utstøting.[3]