Vel, for å begynne med det siste og for å være litt fair med Spendor så blir vel ikke mitt sammenligningsgrunnlag helt rettferdig. Spendor A3 som jeg har spilt med er en mer 'moderne' søylehøyttaler, mens C7ES-3 er en 'tradisjonell' kassehøyttaler. Prisen på A3 (rundt 19 000 kr) lå også litt under C7ES-3. Spendors Classic-serie og
SP3/1R² er vel den spendoren som vil være en mer naturlig sammenligningspartner med C7ES-3. De ligger også ganske likt i pris.
Men inntrykkene etter en uke med C7ES-3 bekrefter vel egentlig bare førsteinntrykket. Det som jeg legger mest merke til (sammenlignet med det jeg har vært vant til fra Spendor A3) er at lydbildet er mye mer ryddig, detaljert og fokusert. Det er lettere å skille instrumentene fra hverandre, og det er lettere å skille kanalene fra hverandre. Nyanser i stemmer og instrumenter kommer tydeligere fram. Hele lydbildet er mer 'tydelig' og 'artikulert'. Samtidig er lydbildet også betydelig mer behagelig, og dette fortsetter å overraske meg. Man skulle jo tro at et mer behagelig lydbilde ville bli mer 'tilslørende' og holde litt mer tilbake, men C7ES-3 spiller
både utrolig åpent og detaljert og samtidig behagelig uten at noe oppleves som skarpt eller 'hardt'. De oppleves likevel som nøytrale nok til at det er enkelt å høre forskjell på kvaliteten på ulike musikkproduksjoner, så det er ikke noen typisk farget lyd som gjør det så behagelig. Lyden oppleves som naturlig, men samtidig gjør den behagelige framtoningen det mulig å høre på mindre gode produksjoner uten at det låter helt forferdelig. Med Spendor A3 ble noen produksjoner altfor kvasse og ubehagelige å høre på, men med C7ES-3 oppleves det som mer behagelig, selv om det samtidig er lett å høre at det ikke er spesielt gode produksjoner.
Selv om også Spendor A3 på det jevne har en veldig 'varm' framtoning, kunne det noen ganger også bli skarpt. Det var en av de få tingene jeg ikke likte helt med A3, og dette opplever jeg ikke med C7ES-3. Det er mulig at det er noe med A3 som gjør at de kan ha en tendens til å bli litt skarpe, for
da grammofon testet disse, fikk han de ikke til og det låt veldig skarpt.
Kort oppsummert når det gjelder inntrykkene med C7ES-3 så langt: Veldig behagelig topp som likevel ikke oppleves som 'tilslørt' på noe vis. En FANTASTISK mellomtone som spiller åpent og naturlig, uhyre detaljert og uten noen som helst tendenser til 'hardhet'. Det er fristende å komme med en påstand som hadde blitt oppfattet som arrogant i alle andre tråder enn denne: Du har aldri hørt en mellomtone før du har hørt en Harbeth!
Bassen er, som jeg har nevnt før, langt mer nøytral og strammere enn jeg har vært vant til. I tillegg går den dypere og spiller med noe mer fundament. På noe av musikken låter det litt 'tynnere' enn jeg har vært vant til, men det er jo bare fordi bassen nå er mer nøytral, mens jeg har vært vant til litt ekstra farging i bassen. Det er likevel bare en tilvenningssak, og selv på mindre gode produksjoner (typisk puddelrock fra det glade åttitall eller lignende) låter det fyldig nok til at det er engasjerende. Den behagelige toppen passer meg også utmerket for musikk med mye skrikende gitarriff. Og det er utrolig hvor mye den gode mellomtonen gjør med hele lydbildet. De fleste tenker kanskje at fyldig bass er viktigst for at rock skal låte bra, men f.eks. Rammstein synes jeg låter mye bedre med C7ES-3 enn A3. Og det er først og fremst på grunn av den fantastiske mellomtonen. Det er utrolig hvor mye mer informasjon som kommer fram i mellomtonen nå.
Så etter min oppfatning er C7ES-3 absolutt gode allroundere, og det som jeg synes gjør de spesielt gode på nærmest all type musikk er denne kombinasjonen av et utrolig detaljert, men samtidig veldig behagelig lydbilde.
Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre en sammenligningstest med A3, men føler nå at det egentlig er unødvendig å koble om. Da snakker vi vel om en 'no-brainer' da