Vel, da er øksa slipt og dommen faller..
. Som sagt en rent subjektiv opplevelse som på ingen måte kan tolkes som noen fasit , eller forsøk på noen dypere analyse. Men et pekepinn for min egen del, hvordan jeg opplevde de forskjellige høyttalerne.
"Prosedyren" var enkel. 4 melodier av forskjellig type hvor Retep hadde med målemic for å sjekke at nivå ut var nogenlunde likt på de ulike. En rolig melodi av Chris Botti med trompet og fiolin, så Yellow med Rubberbandman , dernest Jan Ystad med stå-bass og live konsert før det hele ble rundet av med et lokalt band som Sundkoien hadde med. Nytt bekjentskap men det ga mersmak. Først ut var Ø. Sivilisert , kjent og artikulert. Både Retep og jeg kjenner Ø godt og det er grunner til at denne høyttaleren står høyt hos oss.
Så ble hORNS FP12 satt på 40 cm stativer, justert og satt riktig ved hjelp av bla laser. Disse høyttalerne er lettere å drive enn Ø og ga umiddelbart en nivåforskjell på output som måtte matches i nivå. Et stort bilde bredde seg. Ikke dypt, men som et panorama. I mine ører hadde hORNS en mer elegant diskant en Ø. For meg ble dette veldig synlig når vi hørte trompet. På Ø var trompeten klar og tydelig, på hORNS kunne jeg formelig se luft-molekylene fly fra sluttstykket. En slik diskant krever litt jobbing, men den er der på en særs elegant og besnærende måte. Mellomtonen var tydelig, men hadde ikke den separeringen som Ø gjør så godt, ikke alle ting ble like detaljerte og tydelige. Bass, vel , for min del var den savnet. Det blir for liten informasjon i kontrabassen på opptaket fra Ystad. Litt mindre hardtslående, snilt på en måte og litt lite definert.
Med tilgang på storebror FP15 ble det besluttet å bære den opp den bratte trappa. Sundkoien og meg der med god hjelp av de to andre når vi kom opp. Vi hadde et lite håp om litt mer tyngde nedover, men diskanten skulle fortsette å briljere. En ting skal sies, i kampen om beste emballasje vinner Ø klart.Tynne pappesker med litt plast og litt i bunn og topp er lite holdbart, her har hORNS er jobb å gjøre.På tross av at vi forsøkte å være forsiktige ble eskene enda mer medtatt. Ø kommer i solide tre-bokser og masse isopor, nærmest uslitelig...
FP15.. Ja, det er mer nedover...MEN, jeg opplever den som mindre detaljert. Fra bunn til topp. Ja, den har et stort bilde og dynamikken er tilstede..Men jeg føler jeg ikke får det jeg vil ha... Der hvor FP12 kunne være slitsom i diskanten, var FP15 like ens, der hvor diskanten i FP12 var fantastisk, ble FP15 lett sløret og uten stjernestøv..Der hvor FP12 hadde helt klart vært en positiv opplevelse med sin distinkte karakter , ble FP15 satt litt i skyggen av sin lillebror. I valget mellom de to, er iallefall min anbefaling FP12. Men som sagt, lytte selv.. Og FP15 er tøff å se på, samt at bass-elementet rett og slett ser bedre ut enn i FP12.
Til slutt koblet vi FP12 med subber. Det ga litt svar. På mange måter har hORNS noen sider som ikke Ø matcher. Men Ø er jevnt bra på alt. Og der hvor en får en høyttaler, som for meg har sin distinkte karakter, er Ø nøytral og lar en ny eier "fargelegge" mer ved hjelp av kilde , forsterker osv. Ø kan neppe brukes, med stort hell ,en fluewatt forsterker. Der er hORNS lettere å få til. Og hORNS er som sagt bygd for rør hvor vi ga de ene dønn nøytral transe å jobbe med... Hvilke magi en god SET forsterker kan få til er en frapperende tanke.
Ø er ingen imponerende høyttaler ved første lytt, For meg var den nesten kjedelig. Men sakte vokser den på deg, viser villskap, smerte og snert. Og det beste er at jeg selv kan påvirke disse parametre selv ifht hva jeg gjør før i kjeden. Den er og litt tynn nederst synes jeg, men skal jobbe mer med subbene. Ø er rett og slett en høyttaler for viderekomne som vet hvordan de vil ha lyden.
Begge merker, styrker og svakheter..Og dette er bare en kort analyse, fattig beskrevet. Men det var min OPPLEVELSE av noe av det vi gjorde i dag. Takk til Endpoint for generøst utlån, virkelig stjerne i boka der.