V
vredensgnag
Gjest
Jeg har lest en del kommentarer om "Kind of Blue" på nettet, og noe som går igjen i mange er at folk opprøres fordi det er "hiss" (sus) på innspillingen.
Kommentarene går fra "you have to expect some tape noise" til harniskfylte "incredible that they screwed it up this badly." (Søk på hiss kind of blue, og du får mengder av treff.)
"Kind of Blue" ble gjennomført i løpet av to opptaksrunder. De som spilte var så samkjørte at man la hele tagninger som kunne anvendes uten redigering, og det var få gjennomkjøringer av hvert spor.
Det ble brukt Scotch 190 mastertape, dengang ansett som beste tilgjengelige, og denne ble kjørt gjennom i alt fire maskiner: to mastermaskiner for henholdvis stereo og mono; og to back-up for samme. Mono-opptakene er blitt borte, og det vi har igjen er Master og Back-up i stereo.
Stereo-opptakene ble gjort tre-kanals, med senterkanal. Det var en feil på hovedmaskinen som ble brukt til stereo-opptaket, den kjørte for sakte i første innspillingsomgang. Man ble klar over feilen til neste innspillingsrunde, og fikk justert maskinen til denne - men merkelig nok så ble ikke opptaket fra første omgang pitchet rett til vinylmaster. Man gjorde en down-mix fra tre-kanals til to-kanals stereo, men dette skjedde fra en maskin som kjørte i rett hastighet, hvilket gjorde at sporene som ble tatt opp med gal hastighet nå kjørte for fort.
Men det er bortimot det eneste som gikk galt under innspillingene. De ble gjennomført med godt utstyr, og med M49 Neumann-mikrofoner rund baut - disse er følsomme fra 40-15.000Hz i følge Neumann - og er ettertraktede selv idag.
Så hvorfor dette ekstreme suset som mange klager over? Hvordan kunne de som stod for opptaket godta det? De hadde utmerket utstyr og den tiden de trengte, og de hadde et profesjonelt kalibrert kontrollrom - og de hadde lagd mange opptak uten sjenerende sus.
Her er min teori - det er ikke sus.
Dvs. det er litt båndsus på opptaket, det var det uansett på opptak fra den tiden*.
Men det folk klager over er Jimmy Cobbs visper, tror jeg, og ikke båndsus. Den tanken slo ned i meg da jeg hørte Kind of Blue på et anlegg jeg ikke var kjent med, og jeg trodde det var egenstøy i høyttalerne eller anlegget, fordi det hørtes så rart ut i forhold til hva jeg hadde vennet meg til ellers.
Cobb bruker visp på flere av opptakene, og spesielt på B-siden. Vispene er ekstremt godt tilstede på bonus-sporet av Flamenco-sketches som er på ene CD-utgaven (dette sporet mangler på vinylen). Men det er visp i bruk på både A- og B-sidene, men mest fremtredende på B-siden.
Og dersom anlegget ikke har god oppløsning, så fremstår vispingen som alt fra ekstrem båndsus til grus som dyttes rundt med en lekespade.
Men når anlegget er godt oppløst hører man at det er visp på trommeskinn, og du hører til og med det lille kastet han gjør med håndleddet, som får vispelyden til å rytmisk endre karaktér.
Det er min teori, og nå er jeg nysgjerrig på andres erfaringer omkring "Kind of Blue" og det som kalles "almost all tracks on the album had an annoying background hiss throughout."
Det vedkommende kommenterte var Cobbs visping, som er på nesten alle spor - og ikke båndsus.
Så der har vi et meget godt mål på når et anlegg, og spesielt høyttalerne, definerer rett. UlfB og jeg kunne eksperimentere med dette oppe hos ham, da jeg påpekte det under lytting til hans nye høyttalere. Han la samme spor på et annet anlegg han har, og da kunne vi klart høre en helt annen definisjon: mer et irriterende sus, i stedet for visping.
PLUSS
* 1997-utgaven av Decca Ringen ble sluppet etter at man hadde arbeidet for å kvitte seg med båndsuset "uten at det skulle gå ut over musikken." Men det er selvsagt umulig - reduserer man det suset, så tar man også spissen av musikken.
Kommentarene går fra "you have to expect some tape noise" til harniskfylte "incredible that they screwed it up this badly." (Søk på hiss kind of blue, og du får mengder av treff.)
"Kind of Blue" ble gjennomført i løpet av to opptaksrunder. De som spilte var så samkjørte at man la hele tagninger som kunne anvendes uten redigering, og det var få gjennomkjøringer av hvert spor.
Det ble brukt Scotch 190 mastertape, dengang ansett som beste tilgjengelige, og denne ble kjørt gjennom i alt fire maskiner: to mastermaskiner for henholdvis stereo og mono; og to back-up for samme. Mono-opptakene er blitt borte, og det vi har igjen er Master og Back-up i stereo.
Stereo-opptakene ble gjort tre-kanals, med senterkanal. Det var en feil på hovedmaskinen som ble brukt til stereo-opptaket, den kjørte for sakte i første innspillingsomgang. Man ble klar over feilen til neste innspillingsrunde, og fikk justert maskinen til denne - men merkelig nok så ble ikke opptaket fra første omgang pitchet rett til vinylmaster. Man gjorde en down-mix fra tre-kanals til to-kanals stereo, men dette skjedde fra en maskin som kjørte i rett hastighet, hvilket gjorde at sporene som ble tatt opp med gal hastighet nå kjørte for fort.
Men det er bortimot det eneste som gikk galt under innspillingene. De ble gjennomført med godt utstyr, og med M49 Neumann-mikrofoner rund baut - disse er følsomme fra 40-15.000Hz i følge Neumann - og er ettertraktede selv idag.
Så hvorfor dette ekstreme suset som mange klager over? Hvordan kunne de som stod for opptaket godta det? De hadde utmerket utstyr og den tiden de trengte, og de hadde et profesjonelt kalibrert kontrollrom - og de hadde lagd mange opptak uten sjenerende sus.
Her er min teori - det er ikke sus.
Dvs. det er litt båndsus på opptaket, det var det uansett på opptak fra den tiden*.
Men det folk klager over er Jimmy Cobbs visper, tror jeg, og ikke båndsus. Den tanken slo ned i meg da jeg hørte Kind of Blue på et anlegg jeg ikke var kjent med, og jeg trodde det var egenstøy i høyttalerne eller anlegget, fordi det hørtes så rart ut i forhold til hva jeg hadde vennet meg til ellers.
Cobb bruker visp på flere av opptakene, og spesielt på B-siden. Vispene er ekstremt godt tilstede på bonus-sporet av Flamenco-sketches som er på ene CD-utgaven (dette sporet mangler på vinylen). Men det er visp i bruk på både A- og B-sidene, men mest fremtredende på B-siden.
Og dersom anlegget ikke har god oppløsning, så fremstår vispingen som alt fra ekstrem båndsus til grus som dyttes rundt med en lekespade.
Men når anlegget er godt oppløst hører man at det er visp på trommeskinn, og du hører til og med det lille kastet han gjør med håndleddet, som får vispelyden til å rytmisk endre karaktér.
Det er min teori, og nå er jeg nysgjerrig på andres erfaringer omkring "Kind of Blue" og det som kalles "almost all tracks on the album had an annoying background hiss throughout."
Det vedkommende kommenterte var Cobbs visping, som er på nesten alle spor - og ikke båndsus.
Så der har vi et meget godt mål på når et anlegg, og spesielt høyttalerne, definerer rett. UlfB og jeg kunne eksperimentere med dette oppe hos ham, da jeg påpekte det under lytting til hans nye høyttalere. Han la samme spor på et annet anlegg han har, og da kunne vi klart høre en helt annen definisjon: mer et irriterende sus, i stedet for visping.
PLUSS
* 1997-utgaven av Decca Ringen ble sluppet etter at man hadde arbeidet for å kvitte seg med båndsuset "uten at det skulle gå ut over musikken." Men det er selvsagt umulig - reduserer man det suset, så tar man også spissen av musikken.
