Ja, hurra for Israel..
Sakset fra
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2422218.ece
1. Land uten folk, folk uten land.
Når israelske barn feirer sin uavhengighet, feirer de altså de sionistiske pionerene som ønsket å skape en trygg havn for seg og sine. Sionismens mål var en stat med en jødisk majoritet i Palestina. For å få til dette måtte de fordrive den palestinske lokalbefolkningen.
I den palestinsk-israelske borgerkrigen, 1947-48, ble 750000 mennesker drevet på flukt fra sine hus, gårder og olivenlunder. Som den israelske historikeren Ilan Pappe har dokumentert, skjedde det ved bruk av voldtekter, plyndring og drap. Al-Nakba, er grunnlaget for Israels eksistens, historien om de palestinske landsbyene ligger begravd i den israelske bevisstheten.
2. Omgitt av fiendtlige arabere.
Et bilde som ofte blir brukt er det «lille Israel» omgitt av fiendtlige arabere. I israelsk retorikk henvises det gjennomgående til «arabere», palestiner er tabu. De vil ikke vedkjenne seg den palestinske kulturarv, historie og nasjonale identitet. For å gjøre dette forståelig kan man spørre seg: Ville vi akseptert at noen kom inn i vårt hjem, tok landet vårt, og ba alle nordmenn flytte til Sverige, fordi vi er skandinaver og har masse plass?
Israel er den eneste atommakten i Midtøsten, og verdens femte mektigste militærstat. De har inngått fredsavtaler med to av sine naboer, Egypt og Jordan. Arabiske ledere bruker ofte en pro-palestinsk retorikk når de taler til folket, men de gjør lite som faktisk støtter palestinerne sin sak. En kan si at arabere flest sympatiserer med palestinernes sak, men deres ledere er lojale mot stormaktene.
3. Rett til å forsvare seg.
Setninger som «Israel må ha rett til å forsvare sine grenser» går igjen. Et problem som møter oss palestinere da er: Hvor går disse grensene? Israel er et av de få land i verden som ikke har definert sine egne grenser. Gjerdet og muren de bygger på Vestbredden er dømt ulovlig av den internasjonale domstolen i Haag.
Konsekvensen av Israels «sikkerhetsbehov» er fire millioner mennesker sperret inne i ulike «sikkerhetssoner». De har liten eller ingen bevegelsesfrihet og store problemer med å komme seg til skole, jobb og barnehage. Forestill deg en nabo som hver dag flytter hekken enda en meter inn i din hage. Når du forsøker å gjøre noe med det, tør ikke borettslaget ta standpunkt og hagen din blir delt inn i sikkerhetssoner. Til slutt kommer du deg nesten ikke ut fordi hekken er flyttet helt opp til inngangsdøren din
4. Norske medier ubalanserte.
Det sies ofte at mediedekningen er ensidig og unyansert. Både Vestbredden og Gaza er under israelsk beleiring og økonomien er nærmest kvalt samtidig som EU og Norge trapper opp handelen med Israel. Hvordan kan en rapportere at mer enn 54 sivile, hvor 24 var barn ble drept på under en uke, uten å sette spørsmålstegn ved Israels politikk? Er det å si at «Israel okkuperer Palestina» en ubalansert ytring?
5. Eneste demokrati i Midtøsten.
Det blir holdt frem at: «Israel er tross alt det eneste demokratiet i Midtøsten». Det blir ikke nevnt at 20% av Israels befolkning, de palestinske israelerne, lever som 2. rangs borgere i sitt eget land. De er i praksis ekskludert fra 70% av jobbmarkedet. I oktober 2000 ble 13 palestinere fra Israel drept av israelske politistyrker. De demonstrerte i sine egne byer og ytret sine meninger.
Både Palestina og Israel holder frie, demokratiske valg, men ingen av dem er gode eksempler på frie, demokratiske stater med organisasjonsfrihet og like rettigheter for alle. Israel bryter både egen lov og internasjonal lov ved å bygge muren, og ved å bosette egne borgere på okkupert land.
6. Det blir aldri fred der nede.
Denne myten ledsages ofte av setninger som at «Palestina-spørsmålet er så komplisert» og «at begge sider har litt rett». Ved å kalle en okkupasjon for et spørsmål kan en lett bli forvirret. Situasjon i Palestina og Israel er sammensatt, men den består av en okkupasjon. For å få fred må okkupasjonen ende.
Fredsprosessen er et viktig ledd for å komme til en løsning. Det sies at i de siste Camp David-forhandlingene ville «Israel ville gi alt, og Arafat takket nei». «Partene» måtte respektere hverandres behov. For å få til det måtte palestinerne gi opp sine rettigheter. Når en lever som statsløs flyktning, eller under okkupasjon på 12% av det opprinnelige Palestina, er dine rettigheter kanskje det eneste du har. Arafat fikk et tilbud palestinerne ikke kunne akseptere.
7. Den religiøse myten.
Den religiøse myten om staten Israel har lenge stått sterkt i det kristne Norge. Hva er begrunnelsen og motivasjonen for dette? Hvordan kan Kjell Magne Bondevik være for boikott av Burma, samtidig som han skryter av sitt vennskap med Ariel Sharon, mannen som sto bak massakrene i Sabra og Shatila i 1982. Og hva med de kristne palestinerne?
Norge har hatt et nært forhold til Israel siden opprettelsen av staten. Haakon Lie var pådriver for stortingsgruppen Israels venner på 1960-tallet. De hadde flertall i Stortinget i 70- og 80-årene, men er nå nede i 27 medlemmer. Hvor kommer dette engasjementet for Israel fra?
Den norske regjeringen var den første som anerkjente Hamas valgseier, samtidig øker norske investeringer i Israel. Et nært vennskap innebærer forpliktelser. Skal det bli fred for de 11 millioner menneskene i Israel og Palestina må israelerne anerkjenne sin historie. Okkupasjonen må oppheves og Israel må følge internasjonal lov.
