Dersom, la oss si 4% av befolkningen mener at klima er så viktig at det overskygger mer eller mindre alt annet, 70% tenker at "ja jeg hører hva du sier og skjønner det, men det er jævligt jobbigt å gjøre noe med det og jeg har det gaske fint og har null interesse av å senke min levestandard og vindturbiner vil jeg i alle fall ikke ha" og de resterende 26% er i en eller annen fornektelsesmodus (tallene er tatt helt ut av luften, for øvrig) så er det nesten noe disse 4% må akseptere. At de sikkert mener at de resterende 96% av befolkningen er et sted mellom ignorante, dumme og stupdumme så er det ikke så ,mye å gjøre med det..
Det er også en del av samfunnskontrakten; hvis samfunnet vil rasere seg selv så er det veldig lite du som enkeltmenneske får gjort med det. Du kan eventuelt terminere samfunnskontrakten og rømme ut i jungelen før sivilisasjonen gjør ende på seg selv, men okkesom ender du da opp i naturtilstanden hvor du må kjempe for egen overlevelse. Sånn er det med kontrakter, de må overholdes av begge parter.
Dette blir harelabbutlegning av hva samfunnskontrakten handler om, slik den ble videreutviklet under opplysningstiden, av Rosseau, Hobbes, de Groot, osv.
Samfunnskontrakten handler om politisk legitimitet, ved etablering av voldsmonopolet til statsmakten, og hva som måtte underbygge denne legitimiteten, slik at nødvendige (over)grep mot den som motsetter seg det politiske styret kan rettferdiggjøres.
Det oppstod en del selvmotsigelser, som følge av kollisjonen mellom det filosofiske idealet og realiteter, som da forfatterne av den amerikanske uavhengighetserklæringen skrev:
We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.
Preamble to the Declaration of Independence
Dette til tross for at forfatterne - the founding fathers - var slaveeiere og at slavene selvsagt ikke fikk disse rettighetene. Gjennomgående er statslegitimiteten blitt utfordret, i årene etter Rosseau, gjennom den amerikanske og den franske revolusjonen, gjennom kampen for å få slutt på statssanksjonert slaveri, gjennom kampen for allmenn stemmerett, for at kvinner skulle få stemmerett, for at sorte i USA skulle få borgerrettigheter, osv.
Gjennomgående er prinsippet om "Duty of Care" sentralt i legitimitetsdannelsen for staten over individet. På norsk aktsomhetsplikt - staten plikter å ivareta borgernes sikkerhet, overfor pågående og kommende trusler, og hvorvidt borgerne underlegger seg statsmakten er en funksjon av hvor effektivt staten ivaretar denne plikten.
I Nederland tapte staten i Urgenda-søksmålet, fordi høyesterett fant at staten ikke hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet i forhold til konsekvensene av klimaendringer (som nok er mer presserende i et land der 1/3 av arealet ligger under havnivå). Staten ble dømt til å innfri sine inngåtte forpliktelser.
Og det var den forsømte aktsomhetsplikten som var årsaken til at klima-aktivister i UK gikk fri, helt til Priti Patel valgte å kjøre gjennom ny lovgivning, som båndla hvordan retten skulle håndtere "utfordringen" fra folk som mener at staten ikke gjør nok for å sikre borgerne mot følgene av klimaendringene, og som retter oppmerksomhet mot sviktende aktsomhetsplikt, som delegitimerer statens voldsmonopol.
Det har fungert tidligere. Mange innbiller seg at Rosa Parks var trøtt en dag og satte seg på en stol i bussen hun ikke skulle brukt. Aksjonen var planlagt lang tid i forvei og koordinert bredt og dypt, og provokasjonen var gjennomtenkt. Det er samme mekanisme som anvendes av klima-aktivistene. Og målet er å nettopp utfordre i hvilken utstrekning staten ivaretar sin aktsomhetsplikt. I Nederland fant retten at det gjør ikke staten, og det pågår nærmere 2000 tilsvarende søksmål i rettssaler verden over, hvor mange har hatt samme utfall. I Storbritannia fant man ut at aktivistene ikke lenger skulle få fremme hvorfor de gikk til aksjon, og det er ny rettspraksis, som faktisk er med og delegitimerer statens rolle i henhold til den sosiale kontrakten. Det burde opprøre om man er ferdigdømt før saken kommer for retten.
Et tidligere tilfelle, der en historiker blir forbannet over hvordan aksjonen til Rosa Parks utlegges i historiebøkene.
Black history taught in US schools is often watered-down, riddled with inaccuracies and stripped of its context and rich, full-bodied historical figures. Equipped with the real story of Rosa Parks, professor David Ikard highlights how making the realities of race more benign and digestible harms...
www.ted.com
www.theguardian.com
www.bbc.com
