Ser man tilbake på den islandske forfatningens utvikling i fristatstiden (930–1262), møter man to faktorer som om lag 1200 begynte å gjøre seg sterkt gjeldende. Den første var at godedømmene kunne avhendes på forskjellig måte, ved arv, ved giftermål, ved salg eller som foræring. Derved kunne flere godord samles på én hånd, for én og samme mann kunne eie flere godedømmer. På godedømmene hvilte fristatens forfatning. Ved opphopning av disse på få hender ble grunnvollen som
Alltinget hvilte på forrykket, og likevekten mellom høvdingene gikk tapt. Dermed gjør den andre faktor seg gjeldende, nemlig at det ikke fantes noen sentralregjering i landet som kunne holde stridende
høvdinger i sjakk.
Sagatidens
aristokrati er i sturlungetiden (1200–1262) blitt til et
oligarki, og innenfor dette fantes det ikke likevekt mellom de 6–10 slektene som hadde makten. Mens høvdingene i sagatiden svært sjelden opptrådte med større følge enn 60–100 mann, samlet høvdingene i sturlungetiden, særlig etter 1236 og inntil fristatens undergang, hærer på 600–1000 mann, og utkjempet slag med hverandre.