Problemet lar seg enkelt definere:
1. Høye forventninger til omfanget av og kvaliteten på offentlige tjenester og tilbud. Ytterligere oppskrudd av valgløfter i stortings- og kommunevalg.
2. Lavere kommunale inntekter som konsekvens av fraflytting, fjerning av "upopulære" skatter og avgifter, gjerne påskyndt av valgløfter.
3. Høyere kommunale kostnader som konsekvens av privatisering, større bruk av innleid konsulentbistand, oppgaveoppdeling i "uavhengige" og kostnadsdrivende siloer.
4. Økt andel eldre med tjenestebehov i forhold til punkt 1, som ikke lar seg betjene på grunn av punktene 2 og 3.
Og bak i hodet har vi alle et bilde av velferdsstaten da vi mente den fungerte, ved å levere nødvendige tjenester, uten forståelse for at disse er blitt langt mer kompliserte, standardiserte og fragmenterte. Oppgaver som tidligere kunne løses "på sparket", må nå løses i henhold til tjenestedeklarasjoner som er i tråd med ISO-krav, med dokumentasjon i henhold til nødvendig sertifisering, der en rekke nye stillinger i kommunen har som oppgave å overvåke og godkjenne tjenesteleveransene, slik at disse måloppnår kvalifiserbart.
Alt dette skal skje i et land som er usedvanlig langstrakt, grisgrendt og der folk foretrekker å bo langt fra hverandre, men forventer tjenesteleveranser som om de bodde i et omsorgshjem i en storby.
Ingen politiker våger melde at "dette går ikke", og dersom rådmann, sorry kommunedirektøren, melder "dette går ikke", blir vedkommende sparket av politikerne.