Naturtilstanden er krig, vår hjerne er skapt for å tilegne seg de ressursene som er nødvendige for å overleve og føre genene videre. Så sånn sett er fred en kunstig tilstand, som er konstruert gjennom byggingen av organiserte samfunn. Og siden den er kunstig er den også temmelig skjør, og beror på en lang rekke forutsetninger som må oppfylles. Og det er da også bare i noen relativt små lommer i verden at man har klart å bygge samfunn som er stabile og fredelige, med forutsetninger for å forbli det i overskuelig fremtid. Men med fred følger gjerne velstand, som gjør at disse samfunnene også blir sårbare for ytre trusler. Så skal de hegne om sitt eller åpne seg for omverdenen og risikere at forutsetningene faller bort? Intet enkelt spørsmål det der, men jeg har nok en tendens til å mene at stabile samfunn har en egenverdi som gjør de verdt å prøve å bevare.
Et veldig anekdotisk og for så vidt uskyldig eksempel, men som nevnt før har jeg selv utenlandsk samboer fra Balkan. Og for ikke så lenge siden var vi hos et bilpleiefirma hvis navn skal forbli usagt og gjorde rundvask av bilen. Innehaver var også fra Balkan og så snart han skjønte at madammen var det samme, så var det plutselig helt uaktuelt at vi skulle betale hvitt. For sånn gjør de det ikke der, hvis man er "av samme folk" så betales ting under bordet, det er normal kotyme og rådende kultur. Så vi måtte kjøre til nærmeste minibank og ta ut cash så vi kunne betale svart og spare en tohundrelapp, selv om det var det siste vi ville bruke tid på akkurat da. Ellers var det en fornærmelse mot eieren av vaskehallen. Og det er ganske åpenbart at hvis mange nok mennesker følger sånne uskrevne regler i et samfunn som det norske, så vil det få ganske negative ringvirkninger. Så kan man dra parallellen videre til kulturer og samfunn hvor lov og rett avgjøres av eldsteråd og familieoverhoder, og håndheves av klaner og utvidede familier. Eller hvor vanære er en dødssynd, da blir brått ikke eksemplene så uskyldige lenger.