Jo Daniel Liseth
odeSpnosrt701m5u6if0t556t013ghtl361t4g9ff8590f2ia12c6730tm 9 ·
TAKK FOR MEG, HØYRE!
Det er en tid for alt, og tiden som lokalpolitiker for Høyre i Gjerdrum har vært både lærerik og givende. På mange måter har dette vært en dannelsesreise, der kanskje den viktigste lærdommen har vært at såkalte politiske motstandere egentlig bare er en litt annen variant av en selv. Altså mennesker som har det til felles at de har et genuint ønske om å ta ansvar for felleskapet, og for å utvikle det lokalsamfunnet de er en del av. Bare på litt ulike måter. Og når man tar seg tid til å bli kjent med sine politikerkollegaer fra andre partier, oppdager man at personkjemi slett ikke er begrenset av partipolitiske skillelinjer, snarere tvert imot. Dette er selvsagt ikke til forkleinelse for mine dyktige partikollegaer og venner i Gjerdrum Høyre (mer om dette avslutningsvis).
Likevel har jeg altså ikke bare valgt å forlate politikken, men også Høyre. I hvert fall for en tid fremover. For vi går mot et stortingsvalg, og jeg opplever at moderpartiet Høyre har beveget seg i en retning jeg ikke lenger kan støtte. Og man er som kjent ikke medlem i et parti man ikke kan stemme på.
Jeg må understreke at min beslutning ikke har sammenheng med mitt virke i lokalpolitikken. Mange av dem som har fulgt meg kan imidlertid neppe ha unngått å få med seg at jeg i mange år også har vært sterkt engasjert i forsvarspolitikken og energipolitikken i partiet. Sammen med høyt kvalifiserte meningsfeller har jeg drevet kampanjer mot landsmøter og fylkesårsmøter, og etablert arenaer for utveksling av synspunkter og kunnskap. Dette har på godt og vondt gitt meg en ganske dyp innsikt i Høyres indre liv på disse områdene, og min beslutning skyldes i all hovedsak måten partileder Erna Solberg har påvirket politikken på, og hennes lederstil. Jeg skal utdype dette nærmere for dem som måtte være interessert (dere andre kan bla ned til siste avsnitt), men vil for ordens skyld påpeke at det nedenstående er uttrykk for min høyst subjektive, og dels spissformulerte, oppfatning.
For min del begynte det hele i 2016 da Erna i VG uttalte at prosentmål til Forsvaret «er tull». Dette til tross for at Norge hadde forpliktet seg til å følge NATOs to-prosentmål (jeg skrev en kronikk i Dagbladet som tilsvar til dette). Det var Erna som i liten grad ville erkjenne at skoler, veier og sykehus har liten verdi dersom de bombes i stykker fordi vi ikke evner å beskytte dem (jeg hadde to kronikker i Dagbladet rundt dette).
Det var ifølge mine kilder hun som gjennom tre landsmøter motsatte seg at Høyre skulle vedta en mer etterprøvbar resolusjon om hvordan Norge skulle oppfylle to-prosentmålet, og hun var angivelig rasende pga. kampanjen for å støtte strukturalternativ A i det fagmilitære rådet foran HLM i 2019 (jeg medvirket i utformingen av alt dette).
Det var på hennes vakt i 2019, da Russland allerede hadde bombet Georgia, annektert Krim, drevet hybrigkrigføring i Øst-Ukraina, drept dissidenter med gift i Vest-Europa, og opptrådt stadig mer selvhevdende i nordområdene, at Høyres "historiske satsing" på Forsvaret kulminerte i en langtidsplan som beviselig ikke kunne gi Norge et relevant forsvar (jeg skrev om dette på Styrk Forsvaret av Norge).
Jeg opplever det som et paradoks at det ble en regjering ledet av et parti som tidvis må tåle kritikk fra høyresiden for sine forsvarspolitiske forsømmelser på 1930-tallet, som endelig lanserte en reell styrking av Forsvaret.
Jeg har samme oppfatning når det gjelder energipolitikken. En politikk som under Ernas ledelse oppleves å favorisere kraftkrevende luftslott som batterifabrikker og datasentre, ustabil ulønnsom havvind, samt naturødeleggende landvind, foran utslippsfri, stabil og arealeffektiv kjernekraft (jeg har fulgt hennes viktigste våpendragers systematiske forsøk på å marginalisere kjernekraft på Høyres interne debattforum gjennom flere år). Hun mener at «ingen vil ha bosset», selv om det radioaktive avfallet Norge har produsert siden 1950-tallet får plass i en liten varebil, og til tross for at avfallet fra gamle reaktorer kan brukes som brensel i nye.
Under Ernas ledelse opplever jeg at Høyre støtter en politikk som fortsetter å påføre norske husholdninger og industri volatile strømpriser som følge av prissmitte fra eksportkabler i et land der produksjonskostnaden for strøm er ca.12 øre/kwh. Det er under Ernas ledelse at Høyre holder fast ved illusoriske selvpålagte utslippsmål, som i praksis vil føre til en avindustrialisering av vesten, og overføring av økonomisk og industriell makt til autoritære regimer som ikke har til hensikt å redusere utslipp.
Det fremstår for meg som stadig tydeligere at norsk energipolitikk er basert på sviktende premisser. Likevel sporer jeg ingen selvkritikk eller erkjennelse fra Erna eller partiledelsen rundt dette. Under Ernas ledelse opplever jeg tvert imot at Høyre blitt påfallende likt et Arbeiderparti, der man tar ansvar ved å holde på makt, der politiske rådgivere uten særlig utdanning og yrkeserfaring tilsynelatende tror at en kort brief med en lobbyist trumfer en ingeniørgrad, og der den mektige vindkraftbransjens lobbyorganisasjon, det såkalte Fornybar Norge, tilsynelatende har blitt hovedleverandør av energipolitiske talepunkter til statsrådene.
Også her oppleves det som paradoksalt at et presumptivt markedsliberalt parti som Høyre tilsynelatende skjermer vindkraftbransjen mot konkurranse fra kjernekraft, og driver risikosport med titalls milliarder av skattebetalernes penger ved å subsidiere ustabil og væravhengig havvind, som stadig flere mener aldri kan bli lønnsomt for Norge.
I lys av at Erna også overstyrte HLM i saken om opptak av co2 fra norsk skog, presumptivt fordi det ville gjøre det «for enkelt» for Norge å oppfylle utslippsmålene, fremstår hun for meg mer som partieier enn partileder. Det må også være lov å spørre seg om man kan ha tillit til at en som selv påstår at hun mangler evne til å skaffe seg kunnskap om forhold i egen husholdning som kan påvirke habilitet og omdømme, er best egnet til å styre et land.
Jeg kunne nevnt Høyres ambivalente forhold til den særnorske sykelønnsordningen og formueskatten, og Ernas etter mitt syn fordummende retorikk rundt dyktige Unge Høyre-leder Ola Svennebys innvandringspolitiske løsninger også, men har altså kommet dit at jeg ikke lenger har tillit til partiets politikk på de områdene som er viktigst for meg.
Høyre har imidlertid mange dyktige og realitetsorienterte politikere som i fremtiden forhåpentligvis kan løfte Høyre tilbake dit hvor innsikt i komplekse årsaks- og virkningsforhold trumfer ideologi, der konsekvensetikk trumfer sinnelagsetikk, og der hensynet til partiet går foran personlige ambisjoner.
Jeg vil avslutningsvis, og tross min skuffelse, understreke at jeg er svært takknemlig for de mulighetene Gjerdrum Høyre har gitt meg. Etter mitt syn er både Gjerdrum og Gjerdrum Høyre i de aller beste hender med det nåværende teamet ved roret. Det har vært en stor glede å se hvordan det arbeidet vi nedla mot slutten av forrige periode og frem til valget har båret frukter. Jeg er imponert over det arbeidet Gjerdrum Høyre gjør sammen med sine dyktige samarbeidspartnere i FrP, KrF og V, og jeg fortsetter å heie på dem selv om jeg ikke lenger er medlem i Høyre!
PS: Dette er ment som informasjon, ikke en invitasjon til debatt om Høyres politikk eller mine vurderinger av denne. Jeg har derfor ikke åpnet for kommentarer. Dette er for øvrig min eneste uttalelse i offentligheten rundt min beslutning. Jeg vil ikke kommentere eller uttale meg utover det ovenstående, men de som måtte ønske det står fritt i å sitere eller dele teksten.
www.proff.no
