Enig med de fleste innleggene som beskriver hva musikalske høyttalere formidler av følelser. Men hvilke kriterier som ligger til grunn?
Jeg tror fylde i øvre bass og nedre mellomtone, ingen oppmerksomhetsbehov i presensområdet og en diskant som har en fallende kurve i lytteposisjon er mye av magien på høyttaler-siden.
De fleste høyttalere får en tynn øvre bass/nedre mellomtone som følge av refleksjoner fra gulv og en tilsvarende påtrengende øvre mellomtone, så dersom man løser dette tror jeg man får mye "musikalitet".
Stigning i responsen ved høye frekvenser er døden for meg, så de fleste hifi-høyttalere diskvalifiserer seg selv ved fødselen.
100% enig. Det er legges lite vekt på frekvensgang i omtale og tester, men jeg mener dette er noe av det viktigste for et langt og godt forhold til anlegget og musikken. Det er alt for mange anlegg i dag som vektlegger ultradetaljert, oppløst og rapp klang. Resultatet kan være imponerende der og da, men resulterer lett i at musikksmaken smalnes av da veldig mye høres magert og pågående/slitsomt ut. Det jeg har hørt av klassisk musikk live i store konsertsaler har vært langt mørkere stemt enn over anlegget. Og mye bedre å høre på.
Våger påstanden om at nitti prosent av alt stæsjet på brukten er der fordi folk ikke får den klangbalansen de leter etter. Og at problemet er en for analytisk, pågående klang. Også kalt nøytralt, et begrep som må ha endret seg betydelig de siste 25-30 årene.
Så hvorfor lager så få produsenter høyttalere som er tilpasset klangen i vanlige stuer? Og lar alle modeller høres tilnærmet likt ut? Greit med en hus-lyd/merkesignatur, men hadde jeg drevet med høyttalerproduksjon hadde jeg lagd ulike ting med helt forskjellig klang etter smak, romstørrelser og akkustikk. Og forklart forskjellene tydelig for kundene.