mikefish skrev:
Fortsetter med norsk pop.
Hvorfor ikke?
Nå er endelig Duel In The Sun ankommet butikker i Bergen. Platekompaniet hadde et eksemplar som bandet sørget for ble sendt dit for meg, og samtidig kunne Johnny i dag fortelle meg at Apollon har fått den inn, både på cd og vinyl. Vinylfolket kan glede seg over at den er presset i 180 g kvalitetsplast, og at det følger cd med for de dagene kong Alkohol forlanger å høre dem. Og det er jo en plate som man ønsker å ha på iPod-en i julestresset imho.
Anbefales på det varmeste. Den fortjener virkelig den sterke femmeren den fikk av Dagbladets anmelder, med tittelen "Denne duellen bør du ikke gå glipp av".
Duel In The Sun spiller catchy musikk som vi sjelden hører den her hjemme. Det handler om myke sanger med en uvanlig detaljrikdom i lydbildet — lekne sanger med refrengsterke melodier, ringlende gitarer og flotte harmonier. Imponerende, rett og slett.
Sitat Øyvind Rønning/Dagbladet.
Og hva kan dere forvente å høre ifølge herr Rønning?
Men — inspirasjonsfaglig skylder nok Duel In The Sun mest til britisk indie-rock og myke grupper som The Beautiful South, Aztec Camera, Pulp, Pet Shop Boys og delvis newzealandske Crowded House og amerikanske Fleetwood Mac.
Kom årets beste norske popalbum i årets ellevte måned? Skal ikke se bort fra det. Dette er den oppfølgeren The Colors Turned Red skulle ha kommet med da de ble gjenforent for noen år siden. Da hadde de raget mye høyere på pophimmelen i dag, men det er kanskje like greit at det ble slik det ble. TCTR tilhører åttitallet. Sett bort fra de mest nerdete og informerte popelskerne er det få som husker bandet som gjorde furore i 1988 med sitt eneste album. Den historien kan vi komme tilbake til en annen gang. Det jeg vil fram til er at en bytte av bandnavn var likevel greit å foreta, for så store ble aldri TCTR at de kan tape noe på det. Det hadde kanskje vært morsommere hvis de hadde tatt opp igjen det første navnet de ble kjent under, Im Nebel. Mest fordi det vil fremstå som ironisk med et slik navn og en så catchy musikk, he he he.
Med en spilletid på under 44 minutter oppleves faktisk platen relativt kort. Jeg er fortsatt sulten på mer etter å ha hørt den. Alle medlemmene i bandet er seriøse platesamlere. Vokalist Johnny husker jeg passerte tusen lp-er før han ble myndig. Kanskje ikke så rart med en far som hans. Jeg var med å hjelpe til da de flyttet en gang på åttitallet. Platesamlingen til gamlingen dekket veggene i et rom i huset. Tror det må ha vært i underkant av 20.000 album, pluss et tilsvarende antall singler. Haakon er ikke stort bedre/verre, så som låtskriver så kjenner han seg godt igjen i publikumsrollen også. Han skjønner at man alltid må holde publikum sultne for mer.
Finnes på Spotify, men jeg orker ikke finne lenken til dere nå. Det klarer dere selv. Lars Erik får satse på fildeling, hvis den eksistere som torrent.
Men en så ærlig og idealistisk sjel som han kommer nok til å gå på nettet og bestille den fra kompaniets nettbutikk, hvis ikke iTunes har begynt med lossless.