Sånn, da begynner det å komme på plass. Det jeg har gjort her er altså en ren T/S-optimalisering. Om vi ser på avrullingen er passbåndet omkring 95,5dB. Jeg har forsøkt å plassere -3dB punkt ved 50Hz og -6dB punkt ved 35Hz. Det gir typisk ekstremt tight bass som både oppleves stram og gir slam nedover. Jeg er spot on ved 50 og omkring 1,4Hz unna ved 35. Denne avrullingen passer bra da den både harmonerer med typiske lav Q løsninger som bransjen har benyttet gjennom mange år, og den harmonerer greit med typisk room gain. Denne tuningen slår ikke alltid an blant de garvede hjemmekinoentsiastene som gjerne vil ha +10dB ved 20Hz (in room), men for dem som lytter mest til musikk, og som ønsker "stor" lyd med fremtredende dynamikk, og som ønsker en type bass der man ikke uten videre skiller mellom hva som er bass og hva som er mellomtone, så er dette ganske ideell avrulling.
Litt om T/S-parametre:
For å treffe både 50 og 35Hz-punktet er man avhengig av å kontrollere nivået i passbåndet, hvor knekkpunktet ligger, hvor brått den ruller av, og hvor godt den står på ned til Fb. Alt dette kan man i stor grad kontrollere ved å justere Re, BxL, Cms, Mms, Sd og Rms. Det er altså DC-motstanden, Re, og kraftfaktoren, BxL, som sammen danner den reelle kraftfaktoren. Så er det Cms (opphengets stivhet) og Sd (membranarealet), som sammen gir oss Vas. Vas er et uttrykk for invers av opphengets stivhet multiplisert med membranarealet. Når Vas går ned blir opphenget stivere, eller membranen mindre. Man kan se for seg at en VAS på 300 liter gir den samme fjærende effekten på membranen som luftens fjærende egenskaper på en like stor membran i en 300 liters kasse. Så er det Mms, bevegelig masse, som sammen med Vas gir oss Fs (resonansfrekvensen). Rms er det mekaniske tapet i driveren. Typisk går Rms betydelig opp om man bytter fra Kapton (ikkeledende) til aluminium (ledende) da det vil dannes såkalte eddy currents i en aluminium spoleform som omsettes til varme, altså tap. Denne faktoren gir oss forholdet mellom Qms (et tall for driverens mekaniske resonansegenskaper) og Qes (et tall for driverens elektriske resonansegenskaper). Hvis man har lite tap blir Qms høy.
T/S-parametrenes rolle i frekvensresponsen:
Det som er helt sentralt når man designer en driver og har bestemt hva slags kasse den skal optimaliseres for er at man kontrollerer frekvensresponsen ved å styre knekkpunktenes frekvens, nivå og hvor skarpe de er. Det slakkeste knekkpunktet man kan tillate seg for en gitt applikasjon er normalt det beste fordi det gir minst ringing. En god tommelfingerregel er at den laveste massen man oppnår ønsket frekvensrespons med er den optimale. Massen er den dominerende induktive komponenten og jo lavere den er, jo lavere vil de dominerende kapasitive komponentene bli. Dersom man klarer å holde disse reaktive komponentene lave kan man tillate seg å holde tapet lavt. Da får man mer dynamisk og levende lyd.
Den laveste massen jeg har lykkes med å få ønsket respons med er 110g. Dette er gitt av kassevolumet og ønsket tuningfrekvens. Velger man lavere masse vi man enten ikke få til frekvensresponsen, man må opp i kassevolum, eller man vil ikke komme like dypt. Utgangspunktet er nå at man balanserer kraftfaktoren mot den massen man har, og selvsagt målt opp mot den aktuelle kasseløsningen. Jo høyere kraftfaktor, jo mindre bass. Men det er ikke riktig så enkelt, for her begynner Rms og Cms å spille inn. Utgangspunktet er nå at den høyeste Cms og laveste Rms som fungerer vil gi det lydmessig beste utgangspunktet. Allikevel vil en høyere Rms som oftest gi en penere frekvensrespons på papiret. Men i praksis har man ikke ryddet så veldig mye, bare flyttet lokale fenomener ut i tids og frekvensdomenet slik at de synes lite på frekvenskurven. Uansett, vi kan nå balansere Cms med den verdien som gir oss riktig nivå ved ca 100Hz, og finjustere det hele med kraftfaktoren. Man går gjerne frem og tilbake mellom disse verdiene for å finne det punktet som gir riktig frekvensrespons. Når man treffer vil det gjerne være slik at høy masse gir en ganske skarp knekk rundt 100Hz, mens med lav masse får man mykere knekk. Imidlertid er vinduet man har å leke seg innenfor ganske lite når kassevolum og tuningfrekvens er gitt.
Her er parametrene jeg har kommet frem til:
Og slik ser frekvensresponsen ut:
Denne tuningen er basert på en kombinasjon av egen erfaring, samt studier av bassløsninger andre har bygget, og som representerer den typen lyd jeg er ute etter. Jeg har også her jaktet på ren spenningsdrift da de forsterkerne med den mest forutsigbare oppførselen ved kompleks last er å regne som rene spenningsforsterkere.
Kapasiteten i passbåndet er omkring 121,5dB (infinite baffle/1m) når vi holder oss innenfor den spenningen (55VRMS) som gir slaglengde lik x-max (12,5mm) ved 40Hz (som er det punktet over Fb (tuningfrekvensen) som gir lengst slaglengde). Med andre ord, driveren tåler fint 55VRMS ved alle frekvenser over 20Hz. Driveren har en DC-motstand på 7 ohm, noe som tilsvarer max 432WRMS/7,86ARMS. Siden vi har room-gain å støtte oss på kan vi si at dette tilsvarer 127,5dB med 2 drivere og 132,5dB ved bruk av 4 drivere. Ikke bare er dette greie verdier mtp lydtrykk men de er også godt realiserbare med lett tilgjengelige forsterkere på markedet. Jeg synes derfor x-max på rundt 12,5mm (med svært lav forvrengning og forutsigbar oppførsel) virker å være en fornuftig verdi å legge seg på.
Da står vi igjen med følgende:
T/S-parametrene er dermed ganske gitt, selv om de må justeres for faktisk Sd, og mindre praktiske tilnærminger man får mtp DC-motstand, viklinger, tilgjengelige opphengskomponenter osv. Driveren må ha rikelig med slaglengde i opphenget, og det relativt myke opphenget bør parres med en motor praktisk talt fri for DC-komponenter. Ikke bare må den være symmetrisk, men den må opprettholde symmetrien også uten for X-0. Videre må den kunne omsette 500W med en crestfaktor på 6dB uten å utvikle nevneverdig varme. Det betyr at en long term effekt på 125W bør gi moderat varmeutvikling.
Noe av det kanskje viktigste vil allikevel være koblingen mellom spole og stål. Dette er bare en annen måte å se fluxmodulasjon på. Kortslutningsringer vil gjøre sitt her, men det må også fokuseres på lavfrekvente effekter der kortslutningsringer rett og slett blir litt for raske. Metning og utforming av stålkomponentene vil være nøkkelord her. Begge disse bidrar til lavere Le, og for hver prosent man klarer å senke Le med disse tiltakene får man igjen i ren lydkvalitet. For eksempel vil det å gå ned i høyde på magnetgapet gi en positiv effekt på mengden stål i umiddelbar nærhet til spolen, men også gi høyere metning, noe som gjør stålet mindre magnetisk aktivt og dermed også senker induktansen. Tiltakene bør senke induktansen både ved høye og lave frekvenser.
Innspill mottas med takk, men husk at man ikke uten videre kan ønske seg en parameter endret uten at det påvirker noe annet. Vil man for eksempel senke VAS kan det fint gjøres ved å gjøre opphenget mykere, men da vil man tape noe nivå i området 50-150Hz. De fleste parametrene vil gi liknende effekter av ett eller annet slag.