Dette med valg av hornprofiler har vært et stort og spennende læreprosjekt som for meg har pågått en 20 års tid til nå. Før det hadde jeg det forholdet til horn at "dette er nok ikke noe for hifi akkurat." Uansett har det vært en reise som har åpnet øynene mine, for så å slå meg i bakken, åpne øynene mine på nytt osv, om og om igjen.
Først levde jeg i villfarelsen at horn hadde en hel del refleksjoner. Det kan selvsagt være riktig om hornet er dårlig konstruert eller driveren er en katastrofe, men når man følger de grunnleggende teoriene er ikke refleksjoner egentlig et tema. Uansett, jeg låste meg da veldig mot multicell-horn og tenkte at det måtte være svaret. I dag har jeg forstått at om ting er optimalt fra starten av så kan et horn designes som multicell eller ordinært horn, og egentlig gjøre nøyaktig det samme i praksis.
Så beveget jeg meg i retning av at spredningen var selve parameteren som gjorde alt annet mer eller mindre overflødig. Det vil si, jeg antok ikke at alt annet var overflødig, men at spredning var mer dominerende enn hva det viste seg å være.
I forlengelsen av forrige setning ble jeg litt hektet på SEOS-ideen. Jeg var egentlig ganske låst på dette frem til Seos hadde blitt etablert i markedet, og det var nok SEOS-diskusjonen som ledet meg inn i forståelse av OSWG-ideen. Imidlertid oppdaget jeg at OSWG og SEOS ikke var særlig enkelt å skru lyd på. Lyden hadde lett for å ende med artefakter som jeg ikke klarte å identifisere på målinger. Sist jeg skrudde lyd på Seos var i 2015, under DSP-treffet, og for meg ble det litt spikeren i kista. Samtidig ante jeg ikke hva jeg skulle legge skylden på. Var det refleksjoner? Var det resonanser av noe slag? Var det noe med horn vi ikke visste? Jeg var skikkelig i villrede på horn.
Samtidig hadde jeg fått waveguider til å fungere veldig bra ved flere anledninger, og jeg hadde fått til mer enn ok lyd med XT1086. Jeg tenkte at den ikke var så ulik Seos, så jeg begynte å helle i retning av at problemet var store horn rett og slett. Jeg fikk så hørt både JMLC og Tractrix runde horn. Jeg fikk også hørt sfæriske horn som var runde. Konklusjonen ble ganske tydelig for meg, man kan få til store horn, og sfæriske horn har fint lite med skikkelige horn å gjøre.
En del av disse tingene overlapper hverandre litt, og innimellom her er det massevis av andre opplevelser som både overbeviser og skuffer. Uansett, jeg hadde ikke vanskelig for å registrere at Tractrix og JMLC beamet. I flerveissystemer får man i tillegg lobing og lydkilder oppleves å komme fra ulike høyder/posisjoner. Med andre ord, potensielt god lydkvalitet, men mye krøll med integreringen i rommet.
På dette tidspunktet begynte jeg virkelig å fordype meg i teori, med god hjelp fra flere andre entusiaster både i og utenfor sentralen, samt noen med all rett til å kalle seg mye mer enn bare entusiaster. Jeg lærte blant annet at PWT-målinger hadde en øvre grense for pålitelighet basert på diameter, noe jeg feilaktig trodde kunne ekstrapoleres til selve hornet. Jeg lærte om kavitetsresonanser i kompresjonskammeret, moder i fasepluggen, loadingens rolle i både forvrengning og en del annet osv. Jeg ble bedre kjent med matematikken bak hornprofiler og mye annet. Tilnærmingen var i ferd med å gå fra et synseperspektiv til noe helt annet.
Omtrent på denne tiden begynte koniske horn, med og uten modifikasjoner av hals og utgang, å fange oppmerksomheten min.
@grelv var sentral her, men jeg har fortsatt ikke hatt gleden av å høre noen av hans konstruksjoner. Det var ingen ringere enn Bjørn Kolbrek som satte meg på sporet av utfordringen med HOM. Han viste meg noen illustrasjoner og tok seg tid til litt dialog som ga meg forståelse av hvordan HOM fungerer, hvordan ulike profiler påvirker dette fenomenet ulikt, hvordan driveren kan spille en rolle og hvorfor dette kan være hørbart.
Det var da jeg forkastet konisk profil for Tonalab-hornet. Samtidig hadde jeg hatt stort fokus på relativt åpne horn med 80 grader spredning eller mer. Da jeg hørte Ø Audio Icon 12 første gangen var den største overraskelsen (siden jeg kjente hornprofilen godt) at det var mye mindre betont enn jeg hadde ventet. Dette er et 60x40-horn som beamer en del. Jeg ble overrasket over å oppdage at mange av hornene jeg har foretrukket har hatt tildels moderat spredningsvinkel. Dette skyldes nok at disse hornene med smalere spredning i praksis drar med seg såpass mye mindre av rommet at det hele blir en del enklere.
En annen retning som er blitt hyppig diskutert i forbindelse med den opplevde lyden av horn er hvordan de loader nedover. Her er det helt udiskutabelt at horn med litt smalere vinkel byr på noe kraftigere loading nedover i frekvens. Da har man plutselig et par argumenter for å velge en litt smalere hornvinkel med dertil smalere spredning.
Så da står jeg altså igjen med en del designprinsipper som ikke trekker i samme retning mtp audioegenskaper. Prosessen for min del har ikke handlet om å velge en eksisterende profil, men å forsøke å finne ut hva jeg tror er optimalt. Min foreløpige konklusjon er som følger:
1: Driver uten resonanser.
2: Perfekt bølgefront ut av driveren.
3: Perfekt startvinkel på hornet ift bølgefronten ut av driveren (altså det må matche bølgefronten, som ikke nødvendigvis er identisk med vinkelen ut av driveren).
Disse tre første er spesielt viktige for at hornet skal virke som teorien tilsier, spesielt i toppen der bølgene er korte.
4: Hornet bør ha tre faser. Den ene er entry converter, den andre er selve hornforløpet, og den siste er exit diffusion. Entry converter gjør om entryvinkelen til vinkelen i selve hornprofilen. Selve hornprofilen bestemmer loading, spredning, HOM osv. Exit diffusion er for å forhindre diffraksjoner fra kantene i hornets exit. Dette kalles ofte roundover og har lite med selve loadingen eller spredningen å gjøre.
5: Entry converter bør deles i to. Horisontalspredning er viktigere enn vertikalspredning, så man bør gjøre unna den horisontale konverteringen før den vertikale.
6: Vinklene man velger på hornforløpet bør ikke være veldig ulike for hhv horisontal og vertikal. Om de er svært ulike leder det til at hornet beamer ekstremt i det ene planet. Horn som er mer kvadratiske har også større areal i forhold til sin største dimensjon, noe som i sin tur øker virkningsgraden ved lave frekvenser.
7: Selve hornforløpet må ha noe kurving for å unngå HOM, men ikke så mye at det beamer. Dette høres ganske uspesifikt ut, men det man i prinsippet bør/kan gjøre her er å lage en horisontal spredningsvinkel man er komfortabel med, og la den vertikale bli det den blir (se punkt 9).
8: Exit diffusion er en avslutning som ikke er en del av selve hornprofilen rent matematisk, men som er en del av det fysiske hornet. De bølgelengdene som er sensitive for diffraksjon i dette området er tildels store, og de tåler en viss vinkel mot en eventuell baffel. Et horn som har 0 grader forskjell mellom baffel og horn vil være noe dypere, og vesentlig høyere og bredere enn et horn der man tillater noe vinkel. Hvor mye vinkel varierer alt etter størrelsen på hornet. For eksempel vil forskjellen på ingen og ganske mye vinkel på et basshorn være bortimot ikkeeksisterende siden det er et lite horn (vs bølgelengde) med lange bølger.
9: Når horisontalprofilen blir til uten betydelig grad av matematisk analyse av loading vil produktet av horisontal og vertikal profil være viktig. Den skal være matematisk riktig slik at den gir fornuftig loading som ikke kollapser, samtidig som den må unngå brå overganger som skaper filtereffekter. Man legger med andre ord tverrsnittutviklingen til grunn for den samlede hornprofilen, og adapterer dette primært til horisontalplanet, men gjør de nødvendige justeringene for å unngå uheldige effekter i vertikalplanet som for eksempel brå overganger eller negative vinkler.
Det ble veldig langt, men det er i korte trekk veien jeg har gått for å komme til Tonalab-hornet.