Hvilken type horn foretrekker dere...

[LMC]

Vis vedlegget 874522

MDG horn.



...

du har ikke vurdert en mykere rollback på kanten av hornmunningen?

 

[Bergfinn]

Nei, den stopper på 180 grader. (@Haglund84 design, kun for Bergis hornhjørne)
Skal den bli mykere, blir hornet så stort at jeg ikke kommer meg inn til lytteposisjon.
...det handler om kompromisser i hver eneste setting, og hos meg betyr det eks. plass til rådighet.
Som er en "downer".
Lite rom, kort lytte avstand, men vil ha så bra og stor lyd som mulig.
Det er egentlig umulig, men jeg gjør så godt jeg kan...og klarer kanskje nesten å få til det jeg ønsker.

Det er litt bedre nå enn da tråden startet... faktisk.

 

[Bergfinn]

For mitt vedkommende, i mitt rom, om jeg skal få bedre hønn lyd
....så tror jeg at neste utforskning må bli synergy/unity hønn.
Det blir en særdeles vanskelig øvelse, men samtidig jækla gøy og interessant
...trur eg.

 

[H.R]

Foretrekker bergfinn sine Horn jeg. De vet jeg er laget uten avvik på profilen noe sted

 

[oks81]

Viktigere å følge profilens kalkulasjon enn å prøve runde av rollback så profilen blir for liten.
Et artig prosjekt de horna dine @Bergfinn !
Vil tru de har ganske god spredning siden de har så høy startvinkel i lag med den driveren

 

[kjartanb]

Dere som har prøvet mange horn og compression drivere. Vil Celestion Axi2050 og SEOS 25 eller 30 være et brukbart par?
Har ikke sett noe om det i de diverse internasjonale forum.
Jeg har noen Altec 620 kabinett cloner og kan bruke mine GPA 515C basser i dem (f.x. 2 veis og dele aktivt ved 250-450hz avhengig av hvordan Axi2050 oppfører seg i hornet.).
Disse skal på et tidspunkt være reserve høytt. mens jeg renoverer mine Altec 828 VOT kabinetter og CD (hvis jeg kjenner meg godt kan det ta 12mån eller mer )

GPA 515C, som jeg har brukt i mine VOT i noe tid til at få lidt bass, er ikke så utpregede horn element som Altec 515-8G. Altec 515-8G skal til bake i mine VOT nu når jeg har subwoofer(s) at leke med.

 

[mk1classic]

Dere som har prøvet mange horn og compression drivere. Vil Celestion Axi2050 og SEOS 25 eller 30 være et brukbart par?
Har ikke sett noe om det i de diverse internasjonale forum.
....

Nå har det seg slik at Celestion selv har bruk SEOS 30 som referanse sammen med Axi2050 på deres nettside.
Se nederste frekvenskurve på nettsiden under.

Celestion Axi2050 - AxiPeriodic Compression Driver

Celestion Axi2050 - High power AxiPeriodic compression driver with a neodymium magnet, titanium diaphragm and large surround area for minimum distortion

celestion.com

 

[kjartanb]

Takk @mk1classic det hadde jeg ikke lagt merke til. Tror jeg må finne et par Seos 30 på et tidspunkt.
Er der noen her som har første håndserfaring med denne kombinasjon?
Må tilføye at jeg ser ikke etter noen ultimat sannhet, men ønsker at et anlegg kan f.eks. på en god måte formidle musikantenes og sangernes følelse og stemmning ved live opptak og ikke bryde sammen ved afspilling af kompleks klassisk eller elektronisk musikk. Hellere farge end grått og kedeligt.

 

[kjartanb]

Har avtalt kjøp av et par SEOS 30, spent på hvordan det lyder i forhold til mine multiseller... samt hvor meget eq skal til at få axi2050 i disse horn rimelig lineære fra 250-300hz opp til 12-15k hz.
Jeg hadde Lowther horn ( dessverre kun bakladet) i over 10år og selvom de hadde en del negativer så ga friheten for delefiltre en clarhet, homogenitet ( edit: homogenitet er måske ikke det rette ord for Lowther ) og åpenhet som jeg ikke har hørt andre steder.

 

[Cobra2]

IWATA & E-JLMC - horn ser "fornuftige" ut... noen med erfaring?

IWATA-600 – Horns by Auto-Tech

 

[LMC]

Iwata 600 var ikke blandt de som gikk videre
farget for mye

 

[LMC]

Vegard Winge her på sentralen bruker E-JMLC til TAD 2002 og er strålende fornøyd

 

[zikraaudio]

Har avtalt kjøp av et par SEOS 30, spent på hvordan det lyder i forhold til mine multiseller... samt hvor meget eq skal til at få axi2050 i disse horn rimelig lineære fra 250-300hz opp til 12-15k hz.
Jeg hadde Lowther horn ( dessverre kun bakladet) i over 10år og selvom de hadde en del negativer så ga friheten for delefiltre en clarhet, homogenitet ( edit: homogenitet er måske ikke det rette ord for Lowther ) og åpenhet som jeg ikke har hørt andre steder.

Hvis man frontlader rigtigt på Lowther for du ikke noget der spiller bedre uanset pris

 

[Snickers-is]

du har ikke vurdert en mykere rollback på kanten av hornmunningen?

Det er jo MDG-måten å gjøre det på. Gå knallhardt ut, også trekke seg brått og retningsløst tilbake når realiteten brått rammer.

 

[zikraaudio]

Hvis man frontlader rigtigt på Lowther for du ikke noget der spiller bedre uanset pris

lowther pm4 med 110 hz tractrix målt 4 meters afstand sammen med altec 416 i 250 liter lowther delt 110Hz 6db Altid delt 6db 160Hz

 

[Snickers-is]

Dette med valg av hornprofiler har vært et stort og spennende læreprosjekt som for meg har pågått en 20 års tid til nå. Før det hadde jeg det forholdet til horn at "dette er nok ikke noe for hifi akkurat." Uansett har det vært en reise som har åpnet øynene mine, for så å slå meg i bakken, åpne øynene mine på nytt osv, om og om igjen.

Først levde jeg i villfarelsen at horn hadde en hel del refleksjoner. Det kan selvsagt være riktig om hornet er dårlig konstruert eller driveren er en katastrofe, men når man følger de grunnleggende teoriene er ikke refleksjoner egentlig et tema. Uansett, jeg låste meg da veldig mot multicell-horn og tenkte at det måtte være svaret. I dag har jeg forstått at om ting er optimalt fra starten av så kan et horn designes som multicell eller ordinært horn, og egentlig gjøre nøyaktig det samme i praksis.

Så beveget jeg meg i retning av at spredningen var selve parameteren som gjorde alt annet mer eller mindre overflødig. Det vil si, jeg antok ikke at alt annet var overflødig, men at spredning var mer dominerende enn hva det viste seg å være.

I forlengelsen av forrige setning ble jeg litt hektet på SEOS-ideen. Jeg var egentlig ganske låst på dette frem til Seos hadde blitt etablert i markedet, og det var nok SEOS-diskusjonen som ledet meg inn i forståelse av OSWG-ideen. Imidlertid oppdaget jeg at OSWG og SEOS ikke var særlig enkelt å skru lyd på. Lyden hadde lett for å ende med artefakter som jeg ikke klarte å identifisere på målinger. Sist jeg skrudde lyd på Seos var i 2015, under DSP-treffet, og for meg ble det litt spikeren i kista. Samtidig ante jeg ikke hva jeg skulle legge skylden på. Var det refleksjoner? Var det resonanser av noe slag? Var det noe med horn vi ikke visste? Jeg var skikkelig i villrede på horn.

Samtidig hadde jeg fått waveguider til å fungere veldig bra ved flere anledninger, og jeg hadde fått til mer enn ok lyd med XT1086. Jeg tenkte at den ikke var så ulik Seos, så jeg begynte å helle i retning av at problemet var store horn rett og slett. Jeg fikk så hørt både JMLC og Tractrix runde horn. Jeg fikk også hørt sfæriske horn som var runde. Konklusjonen ble ganske tydelig for meg, man kan få til store horn, og sfæriske horn har fint lite med skikkelige horn å gjøre.

En del av disse tingene overlapper hverandre litt, og innimellom her er det massevis av andre opplevelser som både overbeviser og skuffer. Uansett, jeg hadde ikke vanskelig for å registrere at Tractrix og JMLC beamet. I flerveissystemer får man i tillegg lobing og lydkilder oppleves å komme fra ulike høyder/posisjoner. Med andre ord, potensielt god lydkvalitet, men mye krøll med integreringen i rommet.

På dette tidspunktet begynte jeg virkelig å fordype meg i teori, med god hjelp fra flere andre entusiaster både i og utenfor sentralen, samt noen med all rett til å kalle seg mye mer enn bare entusiaster. Jeg lærte blant annet at PWT-målinger hadde en øvre grense for pålitelighet basert på diameter, noe jeg feilaktig trodde kunne ekstrapoleres til selve hornet. Jeg lærte om kavitetsresonanser i kompresjonskammeret, moder i fasepluggen, loadingens rolle i både forvrengning og en del annet osv. Jeg ble bedre kjent med matematikken bak hornprofiler og mye annet. Tilnærmingen var i ferd med å gå fra et synseperspektiv til noe helt annet.

Omtrent på denne tiden begynte koniske horn, med og uten modifikasjoner av hals og utgang, å fange oppmerksomheten min. @grelv var sentral her, men jeg har fortsatt ikke hatt gleden av å høre noen av hans konstruksjoner. Det var ingen ringere enn Bjørn Kolbrek som satte meg på sporet av utfordringen med HOM. Han viste meg noen illustrasjoner og tok seg tid til litt dialog som ga meg forståelse av hvordan HOM fungerer, hvordan ulike profiler påvirker dette fenomenet ulikt, hvordan driveren kan spille en rolle og hvorfor dette kan være hørbart.

Det var da jeg forkastet konisk profil for Tonalab-hornet. Samtidig hadde jeg hatt stort fokus på relativt åpne horn med 80 grader spredning eller mer. Da jeg hørte Ø Audio Icon 12 første gangen var den største overraskelsen (siden jeg kjente hornprofilen godt) at det var mye mindre betont enn jeg hadde ventet. Dette er et 60x40-horn som beamer en del. Jeg ble overrasket over å oppdage at mange av hornene jeg har foretrukket har hatt tildels moderat spredningsvinkel. Dette skyldes nok at disse hornene med smalere spredning i praksis drar med seg såpass mye mindre av rommet at det hele blir en del enklere.

En annen retning som er blitt hyppig diskutert i forbindelse med den opplevde lyden av horn er hvordan de loader nedover. Her er det helt udiskutabelt at horn med litt smalere vinkel byr på noe kraftigere loading nedover i frekvens. Da har man plutselig et par argumenter for å velge en litt smalere hornvinkel med dertil smalere spredning.

Så da står jeg altså igjen med en del designprinsipper som ikke trekker i samme retning mtp audioegenskaper. Prosessen for min del har ikke handlet om å velge en eksisterende profil, men å forsøke å finne ut hva jeg tror er optimalt. Min foreløpige konklusjon er som følger:
1: Driver uten resonanser.
2: Perfekt bølgefront ut av driveren.
3: Perfekt startvinkel på hornet ift bølgefronten ut av driveren (altså det må matche bølgefronten, som ikke nødvendigvis er identisk med vinkelen ut av driveren).

Disse tre første er spesielt viktige for at hornet skal virke som teorien tilsier, spesielt i toppen der bølgene er korte.

4: Hornet bør ha tre faser. Den ene er entry converter, den andre er selve hornforløpet, og den siste er exit diffusion. Entry converter gjør om entryvinkelen til vinkelen i selve hornprofilen. Selve hornprofilen bestemmer loading, spredning, HOM osv. Exit diffusion er for å forhindre diffraksjoner fra kantene i hornets exit. Dette kalles ofte roundover og har lite med selve loadingen eller spredningen å gjøre.
5: Entry converter bør deles i to. Horisontalspredning er viktigere enn vertikalspredning, så man bør gjøre unna den horisontale konverteringen før den vertikale.
6: Vinklene man velger på hornforløpet bør ikke være veldig ulike for hhv horisontal og vertikal. Om de er svært ulike leder det til at hornet beamer ekstremt i det ene planet. Horn som er mer kvadratiske har også større areal i forhold til sin største dimensjon, noe som i sin tur øker virkningsgraden ved lave frekvenser.
7: Selve hornforløpet må ha noe kurving for å unngå HOM, men ikke så mye at det beamer. Dette høres ganske uspesifikt ut, men det man i prinsippet bør/kan gjøre her er å lage en horisontal spredningsvinkel man er komfortabel med, og la den vertikale bli det den blir (se punkt 9).
8: Exit diffusion er en avslutning som ikke er en del av selve hornprofilen rent matematisk, men som er en del av det fysiske hornet. De bølgelengdene som er sensitive for diffraksjon i dette området er tildels store, og de tåler en viss vinkel mot en eventuell baffel. Et horn som har 0 grader forskjell mellom baffel og horn vil være noe dypere, og vesentlig høyere og bredere enn et horn der man tillater noe vinkel. Hvor mye vinkel varierer alt etter størrelsen på hornet. For eksempel vil forskjellen på ingen og ganske mye vinkel på et basshorn være bortimot ikkeeksisterende siden det er et lite horn (vs bølgelengde) med lange bølger.
9: Når horisontalprofilen blir til uten betydelig grad av matematisk analyse av loading vil produktet av horisontal og vertikal profil være viktig. Den skal være matematisk riktig slik at den gir fornuftig loading som ikke kollapser, samtidig som den må unngå brå overganger som skaper filtereffekter. Man legger med andre ord tverrsnittutviklingen til grunn for den samlede hornprofilen, og adapterer dette primært til horisontalplanet, men gjør de nødvendige justeringene for å unngå uheldige effekter i vertikalplanet som for eksempel brå overganger eller negative vinkler.

Det ble veldig langt, men det er i korte trekk veien jeg har gått for å komme til Tonalab-hornet.

 

[Soundmannen]

Dette med valg av hornprofiler har vært et stort og spennende læreprosjekt som for meg har pågått en 20 års tid til nå. Før det hadde jeg det forholdet til horn at "dette er nok ikke noe for hifi akkurat." Uansett har det vært en reise som har åpnet øynene mine, for så å slå meg i bakken, åpne øynene mine på nytt osv, om og om igjen.

Først levde jeg i villfarelsen at horn hadde en hel del refleksjoner. Det kan selvsagt være riktig om hornet er dårlig konstruert eller driveren er en katastrofe, men når man følger de grunnleggende teoriene er ikke refleksjoner egentlig et tema. Uansett, jeg låste meg da veldig mot multicell-horn og tenkte at det måtte være svaret. I dag har jeg forstått at om ting er optimalt fra starten av så kan et horn designes som multicell eller ordinært horn, og egentlig gjøre nøyaktig det samme i praksis.

Så beveget jeg meg i retning av at spredningen var selve parameteren som gjorde alt annet mer eller mindre overflødig. Det vil si, jeg antok ikke at alt annet var overflødig, men at spredning var mer dominerende enn hva det viste seg å være.

I forlengelsen av forrige setning ble jeg litt hektet på SEOS-ideen. Jeg var egentlig ganske låst på dette frem til Seos hadde blitt etablert i markedet, og det var nok SEOS-diskusjonen som ledet meg inn i forståelse av OSWG-ideen. Imidlertid oppdaget jeg at OSWG og SEOS ikke var særlig enkelt å skru lyd på. Lyden hadde lett for å ende med artefakter som jeg ikke klarte å identifisere på målinger. Sist jeg skrudde lyd på Seos var i 2015, under DSP-treffet, og for meg ble det litt spikeren i kista. Samtidig ante jeg ikke hva jeg skulle legge skylden på. Var det refleksjoner? Var det resonanser av noe slag? Var det noe med horn vi ikke visste? Jeg var skikkelig i villrede på horn.

Samtidig hadde jeg fått waveguider til å fungere veldig bra ved flere anledninger, og jeg hadde fått til mer enn ok lyd med XT1086. Jeg tenkte at den ikke var så ulik Seos, så jeg begynte å helle i retning av at problemet var store horn rett og slett. Jeg fikk så hørt både JMLC og Tractrix runde horn. Jeg fikk også hørt sfæriske horn som var runde. Konklusjonen ble ganske tydelig for meg, man kan få til store horn, og sfæriske horn har fint lite med skikkelige horn å gjøre.

En del av disse tingene overlapper hverandre litt, og innimellom her er det massevis av andre opplevelser som både overbeviser og skuffer. Uansett, jeg hadde ikke vanskelig for å registrere at Tractrix og JMLC beamet. I flerveissystemer får man i tillegg lobing og lydkilder oppleves å komme fra ulike høyder/posisjoner. Med andre ord, potensielt god lydkvalitet, men mye krøll med integreringen i rommet.

På dette tidspunktet begynte jeg virkelig å fordype meg i teori, med god hjelp fra flere andre entusiaster både i og utenfor sentralen, samt noen med all rett til å kalle seg mye mer enn bare entusiaster. Jeg lærte blant annet at PWT-målinger hadde en øvre grense for pålitelighet basert på diameter, noe jeg feilaktig trodde kunne ekstrapoleres til selve hornet. Jeg lærte om kavitetsresonanser i kompresjonskammeret, moder i fasepluggen, loadingens rolle i både forvrengning og en del annet osv. Jeg ble bedre kjent med matematikken bak hornprofiler og mye annet. Tilnærmingen var i ferd med å gå fra et synseperspektiv til noe helt annet.

Omtrent på denne tiden begynte koniske horn, med og uten modifikasjoner av hals og utgang, å fange oppmerksomheten min. @grelv var sentral her, men jeg har fortsatt ikke hatt gleden av å høre noen av hans konstruksjoner. Det var ingen ringere enn Bjørn Kolbrek som satte meg på sporet av utfordringen med HOM. Han viste meg noen illustrasjoner og tok seg tid til litt dialog som ga meg forståelse av hvordan HOM fungerer, hvordan ulike profiler påvirker dette fenomenet ulikt, hvordan driveren kan spille en rolle og hvorfor dette kan være hørbart.

Det var da jeg forkastet konisk profil for Tonalab-hornet. Samtidig hadde jeg hatt stort fokus på relativt åpne horn med 80 grader spredning eller mer. Da jeg hørte Ø Audio Icon 12 første gangen var den største overraskelsen (siden jeg kjente hornprofilen godt) at det var mye mindre betont enn jeg hadde ventet. Dette er et 60x40-horn som beamer en del. Jeg ble overrasket over å oppdage at mange av hornene jeg har foretrukket har hatt tildels moderat spredningsvinkel. Dette skyldes nok at disse hornene med smalere spredning i praksis drar med seg såpass mye mindre av rommet at det hele blir en del enklere.

En annen retning som er blitt hyppig diskutert i forbindelse med den opplevde lyden av horn er hvordan de loader nedover. Her er det helt udiskutabelt at horn med litt smalere vinkel byr på noe kraftigere loading nedover i frekvens. Da har man plutselig et par argumenter for å velge en litt smalere hornvinkel med dertil smalere spredning.

Så da står jeg altså igjen med en del designprinsipper som ikke trekker i samme retning mtp audioegenskaper. Prosessen for min del har ikke handlet om å velge en eksisterende profil, men å forsøke å finne ut hva jeg tror er optimalt. Min foreløpige konklusjon er som følger:
1: Driver uten resonanser.
2: Perfekt bølgefront ut av driveren.
3: Perfekt startvinkel på hornet ift bølgefronten ut av driveren (altså det må matche bølgefronten, som ikke nødvendigvis er identisk med vinkelen ut av driveren).

Disse tre første er spesielt viktige for at hornet skal virke som teorien tilsier, spesielt i toppen der bølgene er korte.

4: Hornet bør ha tre faser. Den ene er entry converter, den andre er selve hornforløpet, og den siste er exit diffusion. Entry converter gjør om entryvinkelen til vinkelen i selve hornprofilen. Selve hornprofilen bestemmer loading, spredning, HOM osv. Exit diffusion er for å forhindre diffraksjoner fra kantene i hornets exit. Dette kalles ofte roundover og har lite med selve loadingen eller spredningen å gjøre.
5: Entry converter bør deles i to. Horisontalspredning er viktigere enn vertikalspredning, så man bør gjøre unna den horisontale konverteringen før den vertikale.
6: Vinklene man velger på hornforløpet bør ikke være veldig ulike for hhv horisontal og vertikal. Om de er svært ulike leder det til at hornet beamer ekstremt i det ene planet. Horn som er mer kvadratiske har også større areal i forhold til sin største dimensjon, noe som i sin tur øker virkningsgraden ved lave frekvenser.
7: Selve hornforløpet må ha noe kurving for å unngå HOM, men ikke så mye at det beamer. Dette høres ganske uspesifikt ut, men det man i prinsippet bør/kan gjøre her er å lage en horisontal spredningsvinkel man er komfortabel med, og la den vertikale bli det den blir (se punkt 9).
8: Exit diffusion er en avslutning som ikke er en del av selve hornprofilen rent matematisk, men som er en del av det fysiske hornet. De bølgelengdene som er sensitive for diffraksjon i dette området er tildels store, og de tåler en viss vinkel mot en eventuell baffel. Et horn som har 0 grader forskjell mellom baffel og horn vil være noe dypere, og vesentlig høyere og bredere enn et horn der man tillater noe vinkel. Hvor mye vinkel varierer alt etter størrelsen på hornet. For eksempel vil forskjellen på ingen og ganske mye vinkel på et basshorn være bortimot ikkeeksisterende siden det er et lite horn (vs bølgelengde) med lange bølger.
9: Når horisontalprofilen blir til uten betydelig grad av matematisk analyse av loading vil produktet av horisontal og vertikal profil være viktig. Den skal være matematisk riktig slik at den gir fornuftig loading som ikke kollapser, samtidig som den må unngå brå overganger som skaper filtereffekter. Man legger med andre ord tverrsnittutviklingen til grunn for den samlede hornprofilen, og adapterer dette primært til horisontalplanet, men gjør de nødvendige justeringene for å unngå uheldige effekter i vertikalplanet som for eksempel brå overganger eller negative vinkler.

Det ble veldig langt, men det er i korte trekk veien jeg har gått for å komme til Tonalab-hornet.

Uff... Gruer meg til å gå i dybden på horn ser jeg!

 

[kjartanb]

Hei hvilket pakningsmateriale bruker dere mellom horn og compression driver?
Jeg tenkte meg at skære ut tyndt pakningsmateriale som man bruker til maskindeler, det vil i hvertfald tette hvis der er små ujevnheter på horn og CD flansene.

 

[Snickers-is]

Tynt EVA-skum er det vanligste. Det brukes av de fleste produsenter der ute. Det er viktig at ikke pakningen er tykk og går ut i selve hornhalsen når den komprimeres. Det er ikke ekstremt viktig at det er tett i den forstand at det må tåle trykk fra selve kompresjonsdriveren, men en pakning reduserer sjansen for hørbare vibrasjoner. Det er også viktig, dersom hornet sitter i en kasse med en bass eller mellomtonedriver, at trykk fra kabinettet ikke skaper lekkasjer inn i hornet.

 

[mk1classic]

Hei hvilket pakningsmateriale bruker dere mellom horn og compression driver?
Jeg tenkte meg at skære ut tyndt pakningsmateriale som man bruker til maskindeler, det vil i hvertfald tette hvis der er små ujevnheter på horn og CD flansene.

En tynn korkpakning må da også være fint Jeg kjører kun original TAD "filt"

 

[Hornlyd]

Sånne koniske (Cogent?):

kan man lage sånne til JBL2451 med høypass på hhv 750 eller 1000 Hz? Og hvor store blir de da? Koniske er jo de mest kompakte som finnes.

 

[Snickers-is]

Hvor kompakte de blir avhenger av hvor mye loading du skal ha og hvor bred spredning du vil ha, samt hvor langt ned du vil ha kontroll på spredningen.

 

[mk1classic]

Dags for innkjøp av referanse litteratur?

Home

Information and additional material for the book "High Quality Horn Loudspeaker Systems"

hornspeakersystems.info

 

[Georgb]

5: Entry converter bør deles i to. Horisontalspredning er viktigere enn vertikalspredning, så man bør gjøre unna den horisontale konverteringen før den vertikale.

Denne synast eg er interessant. Min eigen erfaring er at det ofte er ein god idé å halda geometrien i starten av hornet (halsen, entry converter, kva enn du vil kalla det) lik både horisontalt og vertikalt, elles ender ein opp med stundom snåle effekter. Det finst ikkje veldig mykje litteratur på dette med formell optimalisering av horn frå det eg kan finna, men Smolen og Halley hos QSC har publisert denne ganske interessante studien: https://www.aes.org/e-lib/browse.cfm?elib=21009

Her gjer dei optimalisering av eit horn ved å fyrst optimalisera horisontal og vertikal kvar for seg (i 2D), for så å slå dei saman (fordi optimalisering i 3D frå botn av krev utruleg mykje tid og datakraft). Dei skriv mellom anna dette:
"Fewer parameters are solved for in the vertical optimization since the shape of the throat and the overall depth of the horn are shared with the horizontal solution. It has been found experimentally that both throat profiles should have the same shape. We found that when the vertical and horizontal aspects of the horn are optimized entirely separately, different throat shapes are produced, detrimentally affecting high-frequency performance in 3D, even if the two 2D profiles perform well in isolation". Uthevinga er mi.

Eg prøvde noko liknande som Smolen og Halley men fann for ut av det same som dei, det gjev ofte misvisande resultat då den horisontale og vertikale profilen har påverknad på kvarandre:
"The vertical coverage significantly improves when transitioning from 2D to 3D, while the horizontal coverage is slightly degraded, indicating that the two profiles have a mutual influence". Med andre ord vil det å finna den "perfekte" profilen horisontalt i 2D ikkje gjeva eit perfekt resultat i 3D når ein har ein annan profil vertikalt. Det gjev sjølvsagt eit godt utgangspunkt for vidare optimalisering i 3D, som er det Smolen og Halley gjorde.

7: Selve hornforløpet må ha noe kurving for å unngå HOM, men ikke så mye at det beamer. Dette høres ganske uspesifikt ut, men det man i prinsippet bør/kan gjøre her er å lage en horisontal spredningsvinkel man er komfortabel med, og la den vertikale bli det den blir (se punkt 9).

100% einig! Det er utruleg interessant kor lett det er å byta diffraksjon mot beaming og motsett. Eit horn med ein konisk del (som OSWG) vil ha mykje meir diffraksjon på grunn av den suboptimale termineringa samalikna med til dømes JMLC, men JMLC har kraftig beaming til samanlikning. Til dei fleste behov er nok det optimale eit sted mellom desse, og det er utruleg kor lett det er å lena seg meir mot det eine eller andre alt etter behov. Det andre som er interessant er samanhengen mellom beaming og loading, det er veldig vanskeleg å laga eit horn utan beaming i minst eit plan som òg har god loading (loading i betydning akustisk impedans, heller enn den auken i sensitivitet ein får av eit innsnevra spreiingsmønster).

 

[Georgb]

Angåande runde koniske horn @Hornlyd, så er eg ikkje overtydd om at dei er ei spesielt god løysing. Dei har forferdelig interferens on-axis, sjølv om spreiinga sånn sett ikkje er katastrofal. Det er eit unødig kompromiss all den tid horn og bølgeleiarar med like god (eller betre) spreiing kan verta designa utan all denne interferensen.
Eg køyrde ein rask simulasjon på eit slikt konisk horn som du har avbilda (garantert ikkje same mål). 370mm diameter munn, 80 gradar vinkel på opninga.


Ser ikkje så alt for gale ut dette, til ein ser frekvensresponsen on-axis:

Ein kan sjølvsagt gjera som Geddes og laga eit horn med interferens on-axis og heller berre lytta off-axis, men kvifor ikkje heller berre bruka eit horn utan denne interferensen i utganspunktet?
Eg prøvde meg fram mykje med koniske (og nesten koniske) bølgeleiarar til domediskantar og slikt når eg fyrst byrja å fatta interesse for horn og bølgeleiarar, men kom til same konklusjon som snickers: konisk har mange problem som er utruleg lette å unngå med andre horn, utan at du eigenleg må inngå noko særleg kompromiss på spreiinga.

 

[Snickers-is]

Denne synast eg er interessant. Min eigen erfaring er at det ofte er ein god idé å halda geometrien i starten av hornet (halsen, entry converter, kva enn du vil kalla det) lik både horisontalt og vertikalt, elles ender ein opp med stundom snåle effekter. Det finst ikkje veldig mykje litteratur på dette med formell optimalisering av horn frå det eg kan finna, men Smolen og Halley hos QSC har publisert denne ganske interessante studien: https://www.aes.org/e-lib/browse.cfm?elib=21009

Her gjer dei optimalisering av eit horn ved å fyrst optimalisera horisontal og vertikal kvar for seg (i 2D), for så å slå dei saman (fordi optimalisering i 3D frå botn av krev utruleg mykje tid og datakraft). Dei skriv mellom anna dette:
"Fewer parameters are solved for in the vertical optimization since the shape of the throat and the overall depth of the horn are shared with the horizontal solution. It has been found experimentally that both throat profiles should have the same shape. We found that when the vertical and horizontal aspects of the horn are optimized entirely separately, different throat shapes are produced, detrimentally affecting high-frequency performance in 3D, even if the two 2D profiles perform well in isolation". Uthevinga er mi.

Eg prøvde noko liknande som Smolen og Halley men fann for ut av det same som dei, det gjev ofte misvisande resultat då den horisontale og vertikale profilen har påverknad på kvarandre:
"The vertical coverage significantly improves when transitioning from 2D to 3D, while the horizontal coverage is slightly degraded, indicating that the two profiles have a mutual influence". Med andre ord vil det å finna den "perfekte" profilen horisontalt i 2D ikkje gjeva eit perfekt resultat i 3D når ein har ein annan profil vertikalt. Det gjev sjølvsagt eit godt utgangspunkt for vidare optimalisering i 3D, som er det Smolen og Halley gjorde.

Jeg skal se litt nærmere på dette, men ut fra det du skriver har jeg en liten mistanke, nemlig at det Smolen og Halley har funnet ut er at når den akustiske impedansen endrer seg relativt raskt så skjer det uønskede ting med bølgefronten. Om jeg er inne på rett tolkning her så kan det bety at én ting jeg gjorde på Tonalab-hornet utgjør en stor forskjell, nemlig at de to separate roundoverne ikke er betraktet individuelt, men samlet, slik at utviklingen i hornets tverrsnitt følger en en bestemt kurve som gjør at impedansen endrer seg sakte.

Den gule linja representerer det samlede tverrsnittet, mens den blå er utviklingen i bredde og den røde er utviklingen i høyde.

Her er horisontalspredningen (15 grader step, 0-90 grader):

Og vertikalspredningen (15 grader step, 0-90 grader):

Og her er samme driver målt på et XT1464-horn:

Det kan faktisk se ut til at de dipene ved ca 2,5 og 16kHz har sitt opphav i driveren. Dette er en Nd1480Be.

MEN, jeg har foreløpig ikke fått verifisert at bølgene ser perfekte ut på vei ut av hornet.

 

[Sluket]

Beaming/JMLC kommer som en følge av at man bruker hornet utenfor det tiltenkte frelvensområde.

 

[Ask4me22]

Hvordan er det med den accustiske energien som kommer andre veien , dvs fra rommet og inn i hornet og som til slutt treffer membranet i driveren.

 

[oks81]

Det er nok neglisjerbart.
Det er mer interessant hvordan hornets akustiske egenskaper påvirker driveren.

 

[LMC]

Beaming/JMLC kommer som en følge av at man bruker hornet utenfor det tiltenkte frelvensområde.

og for å unngå det, med en slik profil, ender du opp med et 5-6 veis system
ellers tar du en annen vei, som jeg har gjort, constant directivity

 

[Hornlyd]

Et øyeblikk trodde jeg det stod:

Pining av LMC kommer som en følge av at man bruker hornet ….

 

[LMC]

jeg likte JMLC profilen, men Trauet er bedre, så lenge du har en driver som 4003, som kan spille helt ut, og med nok reserver til å shelve innover