ad begrepsbruk:
«kabellyrikk» og «kabellyriker» er gode uttrykk.
Allerede i tenkningens vugge der nede i grekenlandene, så ser vi opphavet til de forskjellige litterære sjangre, som vi i dag kjenner som lyrikk, drama og epikk.
Språklig sett er «lyrikk» opprinnelig et gresk uttrykk; lyra. Siden det er et musikkinstrument, så passer det jo med vår kontekst.
Det er også et uttrykk som lar det subjektive komme til sin rett:
«Ifølge Platon skjelner Sokrates mellom tre slags fortelling, nemlig eposet, dramaet og dityramben, dvs. korlyrikk til ære for Dionysos. … I dityramben taler imidlertid poeten sjøl helt og holdent. Denne typen fortelling kan da sies å være utgangspunktet for den lyriske diktninga.» (
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyrikk)
Og senere, i Hegels estetikk, bestemmes lyrikken som «das Sichaussprechen des subjekts», i motsetning til det klassiske epos og rapsoden- tenk Homer -, og dennes mer upersonlige forhold til stoffet. I eposet skal det hele fremstilles i sin objektivitet, og rapsoden resiterer (selv om han også sees på som en sanger).
Og Goethe bestemmer de tre poetiske diktformene som den klart fortellende (epos), den entusiastisk opphissede (aufgeregt) (lyrikk) og personlig handlende (drama).
Kabellyrikk/kabellyriker. Der har vi i det minste en grei sjangrebestemmelse innen hifi-poesien, og som bibeholder forbindelsen til subjektiv/objektiv som ligger under så mye.
(Asbjørn og kvitfrakkene fremstår jo nesten som sentralens store rapsode(r), i denne horisonten…)