Boikott Tine! - Takk nei til korrupsjon, tvang og maktmisbruk.
I Tines verden
Leder den 11. mars 2012
Hvis Tine skal overleve på sikt, må meierigiganten slutte å motarbeide forbrukerne.
Smørkrisen før jul var forårsaket av at produsenten, semimonopolisten og markedsregulatoren Tine ikke gjorde jobben sin. Det var egentlig til å leve med, ettersom hyllene på Rimi og Rema snart ble fylt med ypperlige erstatninger fra land som Belgia og Irland.
For en stakket stund kunne norske forbrukere føle seg som forbrukere i andre land med reell valgfrihet og variasjon også ved kjøp av landbruksprodukter. Det gir selvsagt mersmak.
Ønsket om variasjon sees blant annet i at vi spiser stadig mer utenlandsk ost. Norske matvaner internasjonaliseres, og flere oppdager at Norvegia og Jarlsberg kanskje ikke markerer menneskehetens gastronomiske prestasjonsgrense.
Tine svarer på sin måte med krav om høyere tollsatser for å skjerme norske forbrukere mot Roquefort, Gruyère og andre vederstyggeligheter. Samtidig selges Jarlsberg-ost på supermarkeder i London til ned mot en tredel av prisen vi betaler i Norge, takket være rause eksportsubsidier fra den norske staten. Det er handelspolitisk hykleri og det gjør ikke saken det spor bedre at Tine kan vise til eksempler fra andre land på den samme praksisen.
Tines omsorg for den kortreiste melken lyder hult
For tiden kjører Tine store, bonderomantiske reklamekampanjer om at melken vi drikker nå kommer fra lokale kyr. Slagordet er frekt tilpasset en legendarisk reklame for det danske ølmerket Carlsberg: Vi får vite at Tine produserer «kanskje verdens beste melk».
Mulig det, selv om nordmenn drikker stadig mindre av den. Men Tines omsorg for de lokale variasjonene og den kortreiste melken lyder hult, gitt at Tine, som del av Landbrukssamvirket, har stått for en massiv sentralisering av norsk matproduksjon gjennom det meste av etterkrigstiden.
På Vestlandet nord for Rogaland, hvor norsk landbrukspolitikk har hatt fatale konsekvenser, er det i flere kommuner knapt en ku igjen å melke. Tine får skynde seg med den lokale melkeflørten mens de ennå kan.
Samtidig leser vi at Tines styreleder er bedre betalt enn styrelederen i Statoil, Nordens største børsnoterte selskap, og at Tine er knallharde mot konkurrenter som Synnøve og Q-melk, som de siste årene har gitt det norske matutvalget et litt mindre sovjetisk preg.
I det hele tatt fremstår Tine i økende grad som hva det er: Et stort og nokså hensynsløst matkonsern, slike som det ble advart så sterkt mot den gangen det norske landbruket mobiliserte mot norsk medlemskap i EU. At Tine er bondeeid, gjør ikke mye til eller fra, all den tid norske bønder er så grenseløst lojale mot den norske landbrukspolitikken.
Den landbrukspolitikken behøves, i et land der både klima, topografi og kostnadsnivå gir bøndene store utfordringer. For oss som er opptatt av å ta vare på et levekraftig norsk landbruk, er det mulig å akseptere visse tollmurer og statlige overføringer. Men det er et faktum at den norske landbruksproteksjonismen er under press, og at det blir vanskelig å opprettholde eksportsubsidiene og de høye tollmurene når WTO-forhandlingene kommer tilbake på sporet. Veien til fremtiden går i hvert fall ikke gjennom å forhøye dem.
Heldigvis finnes det i dag et økende tilbud av ypperlige landbruksprodukter fra norske nisjeprodusenter, som lar forbrukerne oppleve den variasjonen Tine prøver å skjerme oss fra. På litt lengre sikt er det vanskelig å se en fremtid for meierigiganten hvis den ikke begynner å ta forbrukernes ønsker alvorlig.
