Redaktøren i Telemarksavisa, Ove Mellingen har noen tanker om fordommer landsbygd vs. by
Noen ganger blir jeg flau. Over min egen bransje. Ikke fordi ikke andre bransjer også gjør feil, men når man driver med massekommunikasjon, så blir feilene man gjør ganget med et stort antall. Ikke minst når feilene er mer og mindre bevisste.
Denne uken var det ligningstallene det handlet om. Og NRK hadde en bredt anlagt hypotese, som de dyrket hele skattelistedagen til ende. Det handlet om at kvinners lønn går tilbake i forhold til menns lønn.
Hypotesen ble til en journalistisk idé. Den journalistiske ideen ble til en mengde reportasjer og debatter. Summen av dette ble til en sannhet.
Det var bare en lite «men» i det storslagne ligningsopplegget til NRK: Det stemte ikke.
De hadde rett og slett regnet feil.
I dette tilfellet lå det antakelig gode intensjoner bak feilen. At likestillingen enda har en vei å gå, er de fleste enige om. Men da må man angripe problemet med blanke våpen, ikke feil tall.
Om man ser på ligningstallene som ble lagt fram denne uken så er snittinntekten til kvinner i Norge 66.23 prosent av mannens.
De forrige tallene NRK hadde dratt fram var tre år gamle. Da var gjennomsnittskvinnens nettoinntekt så vidt over 60 prosent. Noe som altså er en klar framgang og ikke det motsatte. En nesten latterliggjort statsråd prøvde å forklare dette til en påståelig journalist med munnen full av fordommer. Men nådde ikke fram. Sannheten var at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn, men avstanden minker noe.
Mye verre er det når man ser styrt feilkommunikasjon over lang tid som i massiv propaganda skal sementere en oppfatning. Som til og med er direkte misvisende.
Det går på den stakkato distriktshetsen.
Hver eneste urbanisert gjøk som ønsker å rape ut noen ukvemsord imot våre distrikter ser ut til å være sikret sendeflate og spaltemillimeter i Oslo.
I forgårs var det Helsedirektør Bjørn Inge Larsen og direktør Petter Skarheim i Utdanningsdirektoratet plutselig hadde fått over seg at man burde tvangssammenslå kommuner rundt i Norge. Verken skoletilbudet eller helsetjenestene er gode nok i landets minste kommuner, påstår de.
Og da må man jo spørre om hvorfor det er slik, som det kom fram i en svært omfattende undersøkelse, at det er folk i småkommuner som er mest fornøyd med kommunen sin. Mens det er innbyggerne i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim som er minst fornøyd. Spesielt innenfor områdene oppvekst, omsorg og eldreomsorg som burde være de to direktørenes hovedområde.
I kjølvannet etter debatten om «monstermastene» i Hardanger i sommer så man det spesielt. Da drøftet Norge verdiskaping. Der en samlet maktsfære i Oslo brukte, og bruker, enhver anledning til å prøve å framstille distriktene i Norge som en gjeng med late og subsidierte tullinger som knapt gjør et arbeidsslag uten offentlige overføringer.
Mens det i Oslo foregår verdiskaping på et høyt nivå.
Dette er ikke sant.
Et godt eksempel er hva som regnes som verdiskapning. Vanlige, fornuftige mennesker vil hevde at det er et skille mellom verdiskaping og verdiforvaltning.
Om noen i Siljan tar ut skog, lager materialer og selger dette for en million kroner så er det verdiskaping.
Om noen i et departement skriver og analyserer alle sider av jobben som skogskarene i Siljan har utført og lager tjukke rapporter om det, som støver ned i en skuff og får betalt halvannen million kroner for den jobben så er det også det i beregningssystem som man har brukt i hovedstadspressen. Da har departementet på denne oppgaven 50 prosent mer verdiskaping enn karene i Telemark.
Og slik ble store deler av verdiskapingsdebatten. Man nektet å snakke om hva som var verdiskapning.
Og slik skaper våre riksmedier sine sannheter. Med svært diskutable grunnlag for bildet de tegner.
Det er ikke uten grunn at Senterpartiet, som åpenbart har gjort mye dumt, likevel får ekstra mye tyn fra hovedstadens selvgode mediamiljøer. De tar hardest det mest uforfalskede distriktspartiet.
Det finnes mange slike «undersøkelser» som de har pumpet utover landet vårt i radio, tv og rikstabloider. Massekommunisert med overdreven iver er følgende problemstilling fra den siste tiden:
Hvor mye vil det koste hver enkelt av oss å legge alle kabler i sjøen, slik de forlanger i Hardanger?
Veldig, veldig, veldig mye.
Men man glemmer i farten å ta med at det verken er ønsket, krevd, eller mulig å legge alle kabler i sjøen. Ingen har bedt om det.
Hvorfor da lage slike undersøkelser?
Hvor stor andel av befolkningen synes det er greit med strømkabler, var en måling for få dager siden.
Omtrent 75 prosent var svaret. Det skulle bevise at de som kjemper for å bevare Hardangerfjorden så vakker og unik som mulig, er i konflikt med folket.
Men om man hadde spurt det som virkelig er saken, hadde man fått et annet svar:
Hvor mange foretrekker at man legger kabel i sjøen i stedet for i luften når det er greit teknologisk og det ikke er et økonomisk problem?
Bortimot alle vil jeg tro.
Vel, teknologien har Statsnett sagt er grei. Og økonomien har statsminister Jens Stoltenberg sagt er ok.
Selvfølgelig er det bedre å legge kablene ned i sjøen der ingen ser dem, enn over fjorden, om de andre tingene er ok. Men den problemstillingen var ikke så interessant fra folket som tusler opp og nedover Karl Johansgate daglig.
Mange har opptrådt svært ukritisk som mikrofonstativ for en sentraliseringstanke som ser ut til å smitte og bre mer og mer om seg i hovedstaden.
Det later til at både makt og media, penger og politikk har begynt å tro på tøvet at det er i Oslo verdiene skapes. Mens i distriktene sitter vi og jamrer og syter for å få mer penger fra deres pengebinge.
Det kryr av saker som blir lettvint feilkommunisert.
Da årets fredsprisvinner ble offentliggjort så var alle journalister på jakt etter kinesisk vrede over den «uforskammede» prisen. Og da kinesisk UD kunne offentliggjøre at den drapssiktede Zhao Fei som skal ha drept sin tidligere kjæreste Pernille Marie Thronsen i Ungarn var blitt sluppet fri, mente åpenbart en rekke redaksjoner at kineserne hadde satt en drapsmann på frifot i protest mot Norge og Thorbjørn Jagland.
Utenriksdepartementet i Norge måtte rykke ut og fortelle at Zhao Fei ble løslatt en uke før Nobelprisen, etter 30 dager i kinesisk varetekt. Årsaken var mangel på etterforskningsdokumenter fra Ungarn. Og langt ifra protest mot Norge, slik forbausende mange medier, med Dagbladet i spissen, mente.
Alle vi som jobber i media gjør mange feil. I TA også. Og vi gremmes internt når vi går på en blemme. Det svir virkelig. Men ærlige feil skjer.
Problemet blir først svært alvorlig når man mikser feil med fordommer og får en massiv feilinformasjon.
Og, slik jeg ser det, er det et av vårt største problemer i Norge i dag at vi har en maktelite, media, politikk, økonomi og organisasjonsmakt som snubler i skjørtene på hverandre inne i Oslo. Og har som felles anliggende å skape det grunnleggende feilaktige bildet av at distriktene i Norge er et problem. Og storbyen er løsningen på dette problemet.
Det virkelige problemet er antakelig at sannheten er bortimot motsatt.
