Jada, Doktor - jeg har så visst ikke monopol på ensomhet. Og jeg er langt bedre stilt enn mange andre. Jeg er privilegert. Det vet jeg godt.
Men det har vært litt av en hurlumhei denne vinteren; krevende og vitaliserende på samme gang.
Møtet med en unge, vakre mannen var som å bli truffet av et godstog i full fart; jeg ble feid over ende i forelskelse og samtidig virvlet inn i en dyp uro over å komme så nær en alvorlig forstyrret person. Det var veldig krevende å stå i, og ikke alltid like elegant håndtert.
Men så har det også vært et så viktig møte med meg selv, et eksistensielt ground zero, der jeg visste at jeg var hvor jeg skulle være; den sterke forelskelsen i han var det jeg har savnet i alle disse årene. Det handler om å ta meg selv på alvor, og slutte å skamme meg over å være den jeg er. Rette ryggen og tenke: Faen heller om jeg gidder å skjule meg mer! Stolt av den avgjørelsen der.
Finingen forløste meg, og det var som en demning brast og mye savn og lengsler flommet ut, med alt av håp og forventning som det brakte med seg. Fin og sterk opplevelse. Kjærligheten bryter lenker og setter fanger fri - jeg kjente at dette stemte helt bokstavelig.
At jeg siden hen ikke har hatt særlig flaks in my love life, er nå en annen sak. Jeg har kommet mye nærmere mine nærmeste, har blitt ærligere og åpnere. Det setter jeg veldig pris på.
Det som jeg kjenner skjer nå er en slags etterreaksjon, som da havet trakk seg tilbake etter tsunamien. Det er samme liv og samme mann, men mye er snudd om og rotet til. Det er en tomhet, og en sorg som følger med.
Og et spørsmål i grunnen: Var dette alt?
Egentlig har den sorgen vært der hele veien, kun at jeg nå slipper den til på en annen måte. Skal jeg være i livet, og ikke bare i live, så må jeg også ta smertene som følger med å leve.
