Jeg ser det er jæ.... lenge siden jeg var her inne sist, og nå er det høst igjen. Jeg har det vel som de fleste andre, interessen tiltar når kveldene mørkner, invitasjonsmailen fra Horten ligger i innboksen og det blir mer plass til musikk og hifi.
Og det er akkurat det med plass som har vært grunnen til at jeg ikke har vært aktiv, hverken i denne tråden, eller på sentralen i det hele tatt.
De fleste av oss har heldigvis et liv utenfor HFS, og noen ganger tar det livet det meste av plassen og all oppmerksomheten. HiFi blir for lett og uvesentlig, uansett hvor tung den er. Sånn har det i alle fall vært for min del. Samtidig ser jeg i ettertid hvor sunt det har vært å melde seg litt ut, rett og slett for å restarte interessen etter mange år på enslags audiofil autopilot.
Det siste halve året har vært så breddfullt av ting som får mye til å endre retning,som setter en helt ut, maner til dyp refleksjon og ettertanke, og som ikke minst bringer den mørke sorgen inn i hverdagen. Som har fått meg til å revurdere mye, sette spørsmål ved endel, og ikke minst sette pris på det og de jeg har i livet. Og hva jeg ønsker å fylle det med.
En god venn gjennom over tredve år gikk bort i påsken. Min far døde i juni, riktignok etter lang tids sykdom, men likevel som følge av en sykehustabbe. Samtidig er flere andre kjente blitt borte i ulykker i sommer, forholdet som nok var grunnen til forrige periode med lite aktivitet er over, og de grufulle opplevelsene som forandret oss alle i dette lille landet i juli, endte også livet til en av min datters venninner. Nok et dødsfall i familien for fjorten dager siden gjorde det siste halvåret til enslags ufattelig mørketid. Det blir nesten så mye at det ikke er til å begripe engang. Det er visst noe i at alt kommer på en gang...
Livet er såvisst ikke for amatører.
Likevel, jeg skriver ikke dette for å forklare eller oppnå sympati. Derimot gjør jeg det fordi det midt i denne perioden ble klart for meg hva det var som kunne lindre når det stormet som sterkest og ting var vanskelig.
Jeg har jobbet i Oslo Kammermusikkfestival i mange år, og den kom jo rekende som den alltid gjør i August. I perioder hvor livet virkelig river og sliter i en, er det å kaste seg ut i masse arbeid ofte en god form for terapi for mange, fordi det får tankene inn på andre spor og krever en helt annen form for tilstedeværelse.
Festivaluka er ekstremt krevende og travel på grensen til det usunne, men likevel er det fantastisk gøy å delta, være så utrolig tett på musikk og musikere, få musikkopplevelser som flytter grenser, og for min del, med ryggsekken full av ganske mørk bagasje, oppleve hvor sterkt musikk virker.
I sin åpningstale før den aller første konserten i en nyrestaurert aula, trakk statsministeren fram at vi var en nasjon i dyp sorg, og at det kanskje var akkurat musikk og kulturopplevelser som skulle til for å lindre og bære oss gjennom en tung tid.Det traff meg. Hardt. Det så ut som om det var noe både presse og publikum tok til seg også. Aldri har så mange konserter vært utsolgt. Publikums tilbakemeldinger var preget av takknemlighet. Pressen gav oss mer rom en noen gang før. Det hvilte en egen stemning over festivalen i år. Det er ofte kulturopplevelsene som viser oss menneskeligheten når ting er vanskelige å begripe. Til etttertanke for politikere som mener seg å vite hva "folk flest" trenger, som vil ha inngangspenger på bibliotekene, legge ned kulturhus og museer og gjøre teatrene til bingohaller. Det er kulturen som er vår identitet, dypest sett.
For min del så tilværelsen lysere ut, jeg hørte fantastisk mye fin musikk, Kjetil Haugsand lærte meg å like chembalo, Rolf Lislevand forgyllet en lørdag på Hovedøya med å fremføre Metheneys "Farmer`s Trust" på basslutt, Garbarek og Hilliard leverte et eventyr av en konsert i Rådhuset, og hver eneste dag brakte nye musikkopplevelser. Jeg brukte plutselig anlegget hver dag igjen. Det låt forreste uforskammet mye bedre enn på lenge!
Det jeg nærmest hadde betraktet med et skuldertrekk de siste månedene, var ekstremt viktig, nok engang. Jeg kikket innom her for første gang på veldig lenge og kjente at jeg var på vei tilbake.
Jeg vet ikke hvordan det er med alle dere andre, men for meg er musikken ikke bare viktig, men en nødvendighet og en livskraft. Det er faktisk også derfor jeg driver med denne litt aparte hobbyen. Fordi det er ekstremt viktig for meg å kunne oppleve musikk så nært og ekte hjemme hos meg selv at jeg på gode dager eller kvelder får følelsen av å være der det skjedde. Ikke minst da det skjedde. Vi er i besittelse av tidsmaskiner, mine herrer. La oss ikke glemme det.
Når kabeldiskusjonene blir håpløst repeterende, noe de alltid er, når personkartakteristikkene blir infame, når temperaturen går i taket og det er langt mellom de innsiktsfulle innleggene og for den saks skyld de innsiktsfulle medlemmene,...la oss trekke pusten litt.
Vi er her alle sammen fordi vi har et sterkt og inderlig forhold til musikk. I alle fall de fleste av oss. Vi har alle frydet oss, lært, og ikke minst både gitt og fått impulser i tiden vi har traffikert her inne.
Kanskje vi bør spørre oss om hva dette stedet betyr for oss, og hva vi kan gjøre for å gjøre det bedre. Det tynnes i rekkene her inne, og det kan se ut som om mye av gløden er på ferie. Hva skal til for å få den tilbake?
Vi trenger et vitalt og levende møtested, vi trenger meningsutvekslinger, debatt og puls.
Det er med å holde interessen levende i oss, og det tror jeg vi har godt av, alle sammen.
Jeg vet i alle fall at mitt sterke forhold til musikk og det denne hobbyen gir meg, og kontakt med andre her inne som har det på samme måten, var ekstremt viktig gjennom den mørkeste tida jeg kan huske å ha gjennomlevd.
Og til alle dere av mine gamle frender her inne som har ringt eller sendt meg PM uten å få den responsen dere kanskje hadde ventet, nå vet dere litt om hvorfor. Jeg har vært litt utmeldt, men dere er ikke glemt. Og nå er jeg tilbake.
I aller beste mening.
Trond