Hvitfrakken ... teoretiker uten teori, praktiker uten praksis ... Her er J.R. spesial på plass i husalteret mitt:
Det består av:
- DAC: NAD C510 (omtrent lik M51), den har et nominelt nivå på XLR ut på 4,75V:
https://www.stereophile.com/content/nad-m51-direct-digital-da-converter-measurements Jeg kjører den stort sett med digital volum på -6 dB.
- Platesnurre: Fjøsmekkplint, JVC TT-71 drivverk, Jelco TK-850L tonearm, Pickuper: Audio Techinca AT-OCC9 ML/II, Denon DL-103, Ortofon Concorde R med OM30-nål, 2M bronse PNP, og Quintet sort S. I det siste har jeg stort sett spilt på Quintet sort S. Phonoforsterkeren er en Cambridge Alva Duo. Phonoforsterkeren har et nominelt ubalansert utgangsnivå på 0,5 V
https://www.audiosciencereview.com/...nts-of-cambridge-audio-duo-phono-preamp.6901/
- Hypex Nilai Stereo effektforsterker :
https://www.hifisentralen.no/forumet/threads/hypex-nilai-500-diy.106207/
- Høyttalere: Gallo Acoustics Reference 3.1
Jeg har hatt J.R spesial oppkoblet siden 19. januar. Den har hele tiden oppført seg plettfritt og uten unoter. Volumkontrollen har stort sett stått i området -30dB og -20 dB, avhengig av kilde, programmaterialet og lyttevolum. Lyttevolumet har stort sett holdt seg under ca 85 dB SPL (målt med telefonen ...), dvs kanskje med topper opp mot 95-105 dB SPL. Forforsterkeren som J.R. spesial erstatter er en gammel Acurus L10 (den står på gulvet under benken til høyre i bildet). Den er ubalansert og har ei forsterking på 8 dB (jeg har satt den ned fra ca 18 dB). Den har støynivå ut på ca -106 dBV, og forvrengingen er stort sett under 0,0005 %, 2. og 3. ordens, og uniform over frekvensspektret.
Jeg syns det egentlig er fryktelig vanskelig å beskrive lydkvalitet i reproduksjonen av lydhermetikken, på en måte som gir mening utenfor mitt eget hode. Det er ikke alltid ordene strekker til, og det er fryktelig lett å beskrive en versjon av lydkvaliteten på innspillingen fremfor å skrive om kvaliteten i reproduksjonen av lydkvaliteten. Beskrivelsene er jo også avhengig av fryktelig mange mange «uvesentlige» variable ift egne ordvalg, tankemønster og talemåter, foruten de konkrete omstendigheten rundt lyttingen utenom «test objektet». Jeg finner det også veldig vanskelig å skulle mene at konkrete innspillinger «skal» låte slik eller slik. Jeg er vel også en smule «inhabil» som medskyldig i J.R.Spesial.
Jeg har ikke gjort noen direkte sammenlikning mellom min gamle forforsterker og J.R.Spesial, og etter at Nilai kom i drift (4.-5. januar) har jeg nær sagt «gjenoppdaget» platesamlinga og husalteret. Det spiller noe annerledes enn det gjorde med mine gamle The End Millenium forsterkerne. Renere og åpnere, med en mer nyansert, slankere og strammere, men likevel potent bassgjengivelse. Det kan virke som husalteret nå skiller en del mer mellom «slanke» og «fyldige» lydproduksjoner enn tidligere. På enkelte plater er lagdelingen i miksen lettere å følge, og samtidig er det på andre plater med en mer «naturlig» scene et sammenhengende lydbilde. Det er muligens enda et par hakk mer slik med J.R.Spesial enn med min gamle traver Acurus L-10.
Etter rådslaging med Ine så har jeg lyttet etter hardhet/lyttetretthet, lydbilde/scene, tørr og kort klang, kvass presens & kantslag, og dynamikk (tilbakeholden). Noen foreløpige kommentarer til de aktuelle punktene:
I jakten etter hardhet/lyttetretthet har jeg den siste tiden spilt en del litt bråkete musikk, men enda ikke på «naboklagenivå». Blant annet Audioslave, Anthrax, Accept, Bad Brains, Enslaved, Godflesh, HAM (Island), Immortal, Ministry, Napalm Death, Nine inch nails, Rage against the machine, Rammstein, Slipknot. En del av disse innspillingen «skal» jo antagelig låte ganske hardt, og noen av dem har nok en del maksimeringssyke som bl.a. kan oppleves som et slags «metallisk skimmer» på stemmer. Det som slår meg er at mange typisk harde lyder og produksjoner gjengis veldig rent, distinkt og ufiltrert. Når en eller annen galning av en trommis kliner til på cymbalene så en skvetter i stolen, så er det fortsatt klokkerent. Tilsvarende når trommisen hamrer løs i hjerteflimmertempo. En del av disse innspillingen «skal» antagelig også gjengis med en god del «intensitet» i øvre mellomtone og diskant, og der leverer husalteret mitt nå bedre enn noen gang tidligere.
Jeg har også lyttet på noen roligere plater, men som har en godt med nivå i øvre mellomtone og diskant, bl.a. John Campbell - Howlin Mercy, Dire Straits - Brothers in arms, Ben Harper - Fight for your mind og Welcome to the cruel world. Howlin mercy er lakmustesten min for «hardt/skarpt lydbilde», og den blir veldig fort veldig slitsom med litt for mye nivå i diskanten, ukontrollerte resonanser/oppbryting og/eller høy forvrengning i mellomtone og diskant. Men her har jeg «intet» å melde, igjen er det klokkerent og «klinkende klart». Brothers in arms er vel litt beryktet for tidlig «digitalis» med negative konnotasjoner, jeg får ingen slike assosiasjoner, det er igjen veldig luftig, distinkt, rent og pent. Ben harper plukker ofte på akustiske stålstrenger, og han har en ren spillestil, det låter krystallklart med «sylskarpt fokus», det er så en hører at strengene faktisk er tynne, men ingen lyttetretthet i mine ører.
Det gjenstå å lytte mer på softe produksjoner i jakten på ev hardhet og lyttetretthet.
Jeg har ikke finlyttet med hodet fastlåst i sweetspot, men jeg har har ikke hørt så mye til hverken flatt eller smalt lydbilde på de platene jeg forventer «store rom». Graderingene/nyanseringen i dybden av lydbildet er «større» enn det jeg har vært vant med. Noen lyder som er mikset «langt fremme» kan oppleves som enda mer fremtredende (kanskje fordi det hele gjengis veldig rent og ufiltrert), slik at dette i sum kanskje er lettere å fokusere på forgrunnen enn alt det andre som foregår i lydbildet, og dermed kan kanskje lydbildet oppleves som flatt ? Jeg skal lytte mer i sweetspot på plater med store scener så kanskje blir det noen tillegg her.
I betydningen at gjengivelsen er klokkeren, ingen noter eller lyder som tværes ut eller krydres med husalterets egne overtoner, så er jeg kanskje tilbøyelig til å være helt enig i at gjengitt klang kan oppleves som kort og tørr, men mitt ordvalg er kanskje heller at reproduksjonen kan være veldig kontant og presis. Impulsive lyder, anslag o.l. gjengis nå oftere med en veldig klar start og ev. stopp. Det kan også være en liten forlengelse/samvariasjon med nest siste setning over, at når impulsive lyder og anslag langt fremme i miksen og gjengis ufiltrert og kontant, så tar de kanskje noe mer plass enn utklingingen og «softe» lyder lengre bak i miksen, og dermed at de kanskje kan låte litt «kort» og «tørt». På «blaute» lydproduksjoner savner jeg imidlertid intet, men som nevn vil jeg ha litt mer tid i sweetspot med produksjoner med store lyd scener.
Jf. over om lyder langt fremme i miksen. Her vil jeg kanskje si både ja og nei, helt avhengig av miksen. Skarpe kantslag låter skarpt. For eksempel utpreget nærmikkede, stemmer uten pop-filter, på loudnesswar-innspillinger er kvasse (herunder en del Tv-produksjoner, og tv-reklame). Her er det ikke noe softfokus. På den andre siden så er softe produksjoner fortsatt soft, inkl. kantslag og presens.
Dynamikk er en vanskelig parameter å forholde seg til bl.a. fordi de subjektive og objektive sidene av dynamikk ofte ikke er samme sak. Med tilbakeholdende dynamikk forstår jeg en opplevelse av at gjengivelsen holder litt tilbake på impulsive lyder. Som antydet over så er det kanskje en tendens til at lyder langt fremme i miksen oppleves som «enda noen hakk lengre frem», og samtidig er dynamiske rekkevidden (innenfor de lyttevolumene jeg har holdt meg til)
langt ned i støygulvet. «Plutseligheten» her hjemme er mer uanstrengt og «frempå» enn den har vært tidligere. Samlet sett så er dynamikken en smule bedre enn det jeg har vært vant med, både mht tradisjonell «makro» dynamikk med samtidig gjengivelse av høye og lave lyder på den tydelig måte og overgangen fra lavt til høyt og tilbake, «mikrodynamikk variant 1» med veldig tydelig gjengivelse av transiente lyder, og «mikrodynamikk variant 2» med en tydelig «diksjon» for svake lyder i lydbildet.
Samlet sett er det nå mer «hull igenem» i husalteret mitt nå sammenliknet med tidligere, og gjengivelsen oppleves transparent og homogen.
.. så er utfordringen hvor mange andre meninger enn det som er ment, kan det leses ut av prosaen .. og hvor sikker er jeg på at ordene samsvarer med det jeg hører ??? ...
mvh
KJ