To av de største improvisatører i jazzen møttes til en magisk aften - helt uten øving og avtalt repertoar... nok musikk til å fylle to hele CD'er med fart, lidenskap, musikkintelligens, improvisasjon og sanseløse "chasers" og response & call innslag, quotes an mass.... Sanseløst!
Her er forøvrig en forbilledlig kommentar fra side2's Tor Hammerø:
De beste går først er det noe som heter. Om det stemmer vet jeg ikke, men Michel Petrucciani (1962 -1999) og Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946-2005) tilhørte utvilsomt kategorien de beste og begge forlot oss så alt for tidlig.
Petrucciani led av en rekke sjukdommer som en følge av sterkt svekka fysikk fra fødselen av. Han var svært kortvokst og hadde veldig lett for å brekke bein i kroppen og kroppen hadde ikke nok motstandskraft til å ta han gjennom en lungebetennelse i 1999. Sjøl hadde jeg den store glede og ære å bære Petrucciani rundt i Molde en hel kveld på midten av 80-tallet han tok ikke sjansen på å få seg en dult og kanskje et beinbrudd når han hadde tatt seg et glass.
Ørsted Pedersen heretter NHØP av forståelige årsaker var ett av jazzens store vidunderbarn. Allerede som tenåring spilte han med det som var av storheter på besøk i København og sjølveste Count Basie ville ha han med seg i bandet sitt. Opphavet til NHØP sa imidlertid nei, men mulighetene skulle likevel bli mange for kanskje den aller største bassisten av dem alle.
Den 18. april 1994 møttes de to på Copenhagen Jazzhouse og Danmarks Radio var heldigvis tilstede med sitt opptaksutstyr. De to kjente hverandre fra før, men det var ingen øvelse i forkant av konserten og slik det høres ut var heller ikke repertoaret avtalt. Petrucciani setter stort sett i gang med en eller annen standardlåt og NHØP, som kunne alle, henger seg svært raskt på.
Når det er som her at to virtuoser med åpne sinn møtes, så oppstår det bokstavelig talt søt musikk. Her føres det så eleverte samtaler som vel tenkelig uansett tempo. Det er veldig lett å bli imponert av høytempo-ekskursjoner som «Oleo» og «Billies Bounce», men balladetolkningene av for eksempel «Autumn Leaves» og «Round Midnight» forteller oss hvilke enorme kvaliteter de to også hadde når ettertenksomheten fikk ta over.
Rundt om hos forskjellige kringkastingsselskap finnes det garantert mye gull på kistebunnen. Dette møtet er et flott eksempel på det en enorm bekreftelse på hva og hvem Michel Petrucciani og Niels-Henning Ørsted Pedersen var
