Ja, du store tid. Det franske selskapet Harmonia Mundi har bredere stall og repertoar, mens Deutsche Harmonia Mundi er myntet på musikk før romantikken på periodeinstrumenter.Men merk at Deutsche Harmonia Mundi er et helt annet selskap enn HM. Boksen awe viste til er DHM.
Pent spilt, flott anslag og frasering - og godt produsert (lyd).Punkt 7-9 her. Kan andre klassisk-entusiaster vennligst bekrefte at mine ører fungerer som de skal?
Jeg syns det er en overmåte god balanse mellom klaver og orkester her, og at soloinstrumentet kommer gjennom så det er en fryd. Fra gårsdagens sending på P2:
NRK Radio - Klassisk tirsdag - 09.12.2014
Ikke bare det; Reynolds' "He was despised" er min absolutte favorittfremføring av den.
Dette verket er ikke det jeg kjenner best, men man trår vel ikke så veldig feil med denne?Noen som har noen gode konkrete forslag til Bachs juleoratorie? På tide å komme i stemning.
Gramophone har sett på sakenNoen som har noen gode konkrete forslag til Bachs juleoratorie? På tide å komme i stemning.
Ikke bare det; Reynolds' "He was despised" er min absolutte favorittfremføring av den.
B
Da er den bestilt uhørt, awe. Det er umulig ikke å bestille med (enda) en slik omtale, til tross for flere samlinger med Sibelius symfonier i hylla. Berglund og Helsinki er en favoritt fra før (det er i grunn mange av innspillingene med disse symfoniene), og her er han kanskje enda friere, Bournemouth er sikkert ikke så "innspilt" som Helsinki sikkert er med sin nasjonalmusikk. Takk igjen, og ikke anbefal altfor ofte, da, selv om det er billig ...Noen gode innspillinger går uforklarlig fort i glemmeboka. Ikke helt, men i ufortjent stor grad.
Berglund på sitt beste med Bournemouth SO. Selv om han ikke er best på struktur i Sibelius (der Maazel er overveldende (Sony, ikke Decca) og Karajan (både EMI og DG) veldig god), er dette tolkninger som kommuniserer sterkt. Som ved mannen selv, får man et inntrykk av forstilt, latent og potensielt eruptiv energi. Det koker under overflaten, det lengter etter å komme ut, men kan ikke riktig bryte lenkene.
Når trykket blir for stort, skjer det noe, men hos Berglund blir Sibelius stående og vakle mellom skriket og stillheten. På den måten får musikken et mer eksistensielt enn estetisk preg: Det handler mer om angst for det kaos som kan inntreffe hvis en kapper ankeret, enn hva slags form en skal velge å uttrykke seg gjennom. Denne balanseringen er intens, avgrunnen er nærværende.
Både orkesteret og lyden er mer enn tilstrekkelig, og boksen er nesten gratis.
Jeg har ikke spilt LPene med Erich Leinsdorf og Los Angeles Philharmonic på Sheffield Lab på mange år, de er blant mine kjæreste eiendeler og spares. Nå klarte jeg ikke la være å sjekke hvordan dette låter på CD. Får se på det som en slags backup.
Vis vedlegget 295669
The Leinsdorf Sessions. Dobbel CD med Prokofiev, Debussy, Stravinsky og Wagner.
The Leinsdorf Sessions: Erich Leinsdorf Centennial // Sheffield Lab Audiophile Recordings | The reference standard for musical and sonic excellence