Dødsmessen til Faure høres jo rett så hyggelig og vakker ut. Ikke mange assosiasjoner til de grimmere aspektene her. Fine fremføring av Dutoit/Motréal SO. Jeg har også god sans for det lille stykket Pavane, Op. 50.
Når det kommer til Alfred Brendel synes jeg hans stil passer aller best til Schubert. Impromptus'ene hans er helt i toppklassen og disse fremførelsene av 760/960 er ikke langt bak. Det finnes enkeltinnspillinger av verkene som er rene åpenbaringer, men Brendel bringer alltid ny innsikt til Schubert med sine rene, klare linjer.
I forbindelse med Rozhdestvensky's fremføring av Tsjaikovskij's Pathetique med London Philharmonic i konserthuset på tirsdag har jeg hørt gjennom noen innspillinger av denne symfonien. Først Jansons/Oslo PO. Dette kan kanskje kalles middle-of-the-road, velspilt Tsjaikovskij. Generelt liker jeg dette boks-settet godt; bl.a. er lyden fin. Men akkurat i denne symfonien mangler det utvilsomt noe desperasjon og emosjonell energi.
Deretter måtte jeg høre på Rozhdestvensky i en innspilling med naboorkesteret London Symphony Orchestra. Denne bekrefter at jeg ofte foretrekker russiske dirigenter i Tsjaikovskij generelt og for denne symfonien spesielt. Man kan si at Rozhdestvensky er en motpol til mannen som går for å være manges referanse i disse sene symfoniene - Mravinsky. Sistnevnte er emosjonelt ladet på bristepunktet og med et Leningrad SO som spiller med en energi det er få forunt i denne musikken. Følelser finner man også hos Rozhdestvensky, men her roes det betraktelig ned i tempo og det dveles ved detaljer og musikalske poenger. Begge tilnærminger er valide, selv om Mravinsky fremdeles er uovertruffen for meg i denne musikken.
Ikke ulikt var det på konserten, men om mulig enda langsommere. Svært vakkert og det ble levnet liten tvil om at denne mannen har et nært forhold til Tsjaikovskij's musikk. Skulle dere komme over hans innspillinger av de klassiske balletene Svanesjøen og Nøtteknekkeren er det ingen grunn til å nøle. Her er virkelig Rozh mannen som får denne vakre musikken til å pulsere og leve. Men disse Melodiya-CD'ene er vanskelig å finne. Kanskje det er noe lettere for dere som har en oppegående platespiller.
Karajan/BPO til slutt. Denne innspillingen fra 1964 går for å være Karajan's beste av denne symfonien, og jeg liker den godt. Ikke helt i toppklassen, men velspilt og med mange av Karajan's mest positive trekk; d.v.s. svært vakkert når musikken gir rom for det og med strykerspill fra BPO i toppklassen. Jeg ville kanskje heller gå for Bernstein's EKSTREMT langsomme og følelsesladete versjon med WP som et alternativ til russerne.
Det er mange flere versjoner i Benno-rackene (blant dem en del som regnes for større klassikere enn de ovenfor ), men det får komme etter hvert.
Før jeg går løs på søndagsmiddagen, har jeg rukket en samling italienske arier med tenoren Ricardo Casinelli og Orchester der Stuttgarter Oper/dir. Alexander von Pitamic på Zyx Classic.
Deretter en runde med Mozart, nærmere bestemt fiolinkonsert kv 211 og Symponikonsert kv 364. Hhv. Arthur Grumiaux og Arrigo Pelliccia på fiolin, med LSO/Colin Davis, fra Philips sin Luxus-serie.
Nå siste innspurt med Naxos, klassiske favoritter 2. Aldri vært særlig glad i samleplater og denslags, men man får jo en smakebit på litt av hvert
Knipset et par bilder av coverne, men det ble for store bilder. Hvordan gjør man om størrelse på en enkel måte?
Drøye ti kroner pr cd er billig. Og mye er bra. Må gjøre oppmerksom på at enkelte av remasteringene (de fra 80-tallet) synes ikke fra et audiofilt ståsted å måle seg med de nyeste som er å få kjøpt på andre cd'er fra EMI og LP'ene.
Men det er masse god musikk, og det virker som om de fleste innspillingene er godt tatt hånd om under digitaliseringen.
Litt dypdykk i vinylavdelingen av audioteket i kveld. Tchaikovskys operaer ble tatt opp som skjulte skatter tidligere; lykkeligvis er audioteket innholdsrik på de; jeg var heldigvis begeistret for bl.a EMI (og andres, derunder EuroDisc) sine vesteuropeiske utgivelser av Melodiya-innspillinger i (enda) yngre dager; mange av disse er gullskatter idag.
Mozart: Klaversonate i f-dur, K 332. Mikhail Pletnev spiller, og denne (eksalterte) lytteren får de musikalske begivenhetene servert på et sølvfat. Instrumentet er et Blüthner-flygel med ideelle klangfarver. DG har gjort en god jobb med lyden.
Francis Poulenc: Concert champêtre. Dette meget originale verket hadde premiere i 1929, og bygger på en ekstrem ubalanse mellom soloistinstrumentet cembalo og et til tider utagerende symfoniorkester. Effekten er slående. Ingen skifter stemning oftere, sterkere og raskere enn Poulenc, og likevel henger dette sammen. Harmoniseringen er en fest for den som gidder og kan. Innspillingen i dag var med Maggie Cole/City of London Sinfonia/Richard Hickox på Virgin, en dobbel-cd som koster sjenerende lite, lyder utrolig flott og gir deg de viktigste konsertene pluss litt til.
Hev ut "Løven fra Fairfax", som impulse liker å kalle den (cj Premier Ten), plugget Theta-converteren rett i Audion Silver Night (den lille rakkeren som ikke kjenner noen form for begrensning), og foreløpig gir dette bare glede.
OK da, tar meg en Aass Classic (heh) og kjører lett videre i samme sporet etter Traviata:
La Boheme, Puccini
med Jussi Björling, Victoria de Los Angeles og Sir Thomas Beecham
ja, på LP fra 1956
Finner ikke bilde av denne juvelen på nettet.
------EDIT-- jo der fant jeg et riktig bilde forresten
Denne reddes ut blant de første hvis hjemmet brenner. Oops, ide for ny tråd igjen
Jeg kan ikke anbefale her; har bare samme Barenboim-plate. Ikke så ofte den blir spilt, heller.
Ellers hører jeg på Rossinis lille alvorlige messe fra HM-boksen (hverken Petite eller Sollennelle, spør du nå meg).
Nevner det igjen: Hvis noen sitter på den østtyske cd-en av dette verket, dirigert av Sawallisch, med bl a FiDi, Løvaas, Schreier og Fassbaender, betaler jeg godt. Forresten allerhelst i denne utgaven:
LP-ene mine er presset på østtysk knekkebrød, og han ene som har en liggende på Amazon Marketplace nekter å sende til Norge.
Jeg har virkelig sansen for Barenboim og CSO sin jeg da.
Bla. orgelet er kanon og så er det jo dette med mr Hoerseth og gjengen da.....
Har ikke så mange referanser egentlig.
Min cd ser slik ut....ble kjøpt det andre konservatorieåret, i -87 da jeg trengte en innspilling av denne symfonien......regner med at opplevelsen ville vært enda noen hakk opp med utgaven du har.
Denne orgelsymfonien til han-komponisten-noen-laget-en-tråd-om-uttalen-av-navnet-til kan jeg intet om, men:
Jeg har nydt Hagenkvartettens innspilling av Schuberts Quartettsatz i d-moll D703 i ettermiddag. Hagenkvartetten til Schubert! mener nå jeg.
Amadeuskvartetten i Haydns "Keiser" op.76/3 var nicht spitzenklasse. Variasjonssatsen fremsto dyptfølt inntil det parodiske i mine ører. Godt man har Mosaïques' innspilling også.
Emotikon; jeg har nå hørt Barenboim og Karajan idag. Synes begge er gode jeg; Karajans Poco Adagio er jo fantastisk, Barenboims Adagio og Allegro Moderato er svært flotte... vet ikke helt jeg. Begge er fine.
Nå blir det kylling, så får vi se om Ozawa klarer å overbevise meg om at jeg har tatt feil av ham i alle år.
Nei... må visst hanke inn noe historisk i denne symfonien også
Det er vel ingen tvil om hvordan navnet skal uttales?
Kanskje det blir litt misvisende å kalle det klassisk, men nå hører jeg på Jacques Loussier og hans venner som spiller Satie og Bach; særlig Satie-plata synes jeg er flott. Anbefales på det varmeste til alle som også liker Jazz.
Enig berxter!
Jacques Loussier og ensemblet fortjener å få komme i klassisktråden vår.
Jeg er sikker på at både Bach og Satie ville ha sittet på første rad og hørt på konsert med disse musikerne, om de hadde levd i dag.
