De har visst funnet ut at det var Christoph Birkmann: https://catapultingintoclassical.wordpress.com/tag/birkmann/Med J.S. Bach får en ro og tid til å lese det som står med liten skrift i livsbetingelsene. Da kan det nok hende at hver og en får hendene fulle med å gå i seg selv, snarere enn å misjonere. Det gjelder vekten av både den enkeltes "Kreuzstab" og "wütenvolle Schäumen", som han en dag uunngåelig blir trett av å bære, men også spørsmålet om eksistensiell ensomhet.
Der er den like så ukjente som briljante poeten i denne kantaten glassklar: "Ich bin bei dir, Ich will dich nicht verlassen". Hvem "Ich" er, må den enkelte ta stilling til, men endelighetens erkjennelse inntreffer på et tidspunkt - og det er dette tidspunktet BWV 56 handler om.
Det tror jeg på Sluket. Har ikke hørt denne utgave, men har du timingen på hele greia? Desverre går alle moderne operainnsillinger i den retning at arier som før (femti- og seksti-tallet) varte i 3 og et halvt minutt, nå varer i minst fem minutter. All momentum drepes av både solister og dirigenter, litt satt på spissen.- da er du unnskyldt! Men innspillingen er for øvrig glimrende.
Digitalt eller ikke, Sinopoli sin M5 er knallgod. En av mine favoritter.
Ja, det er jeg enig i!Digitalt eller ikke, Sinopoli sin M5 er knallgod. En av mine favoritter.
Uansett er det knappe 10 minutter av en ganske lang, og svært vakker, dobbeltCD.Jeg stoler på deg, jeg!
B
Enig. I motsetning til Britten, har jeg ikke hatt noe forhold til PearsDen der så fin ut, erato. Dog; jeg er ørlite skeptisk til Bostridge... Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe med engelske tenorer etter Pears (inkl) som ikke treffer meg helt. Jeg lar meg gjerne overbevise om noe annet...
B