Det er oppsiktsvekkende å følge den svenske klimadebatten. Jeg har fulgt den danske tett i noen år, men ikke den svenske. Nå som vi har flyttet til Sveariget er det naturlig å følge hva som skjer.
De fire partiene som var representert i Agendas Klimautmaningen var alle tydelige på at man måtte gjøre en klimainnsats, inklusive Sverigedemokratenes representant, som uten å nøle meldte at man ville arbeide for å nå landets ambisiøse mål, både for 2030 og 2045. I Sverige er de ferdige med tåpelig symbolpolitikk, av typen "kjøttfrie barnehager" (som bare irriterer på seg 99,9% av et lands befolkning) og rødmalte sykkelstier. En levende debatt, på konkrete mål, der industri, teknologi og befolkning mobiliseres, samtidig som man er våken for stemningen i velgermassen(e).
Viser til Anatol Lievens greie utlegning i "Climate Change and the Nation State". Man kan ikke bruke klimaendringene som påskudd for å reformere alt man mener er galt i verden, endringene kommer til å kaste om på det meste man nå tar for gitt og krever en bred mobilisering innenfor eget lands grenser, utfra tydelig egoistiske motiver. Først da vil man se reelle nedtrekk, fordi man da også vil få velgerne med seg.
Agenda-debatten var meget tydelig på dette behovet, så det skjer ting.
