Politikk, religion og samfunn Krigen om økonomien

[Slubbert]

Kan de som er fattigere enn sine foreldre vennligst rekke opp hånden? Skrotvenstre består stort sett av akademikere som kjører sin nye stasjonsvogn fra eneboligen til det offentlige kontoret, hvor de aldri har bedrevet noe som engang ligner på innovasjon eller verdiskapning, eller arbeid for den del, men sittet og resirkulert Marx i tjue år.

Og Bill Maher? Morsom fyr, men med $23 mill i estimert formue har han neppe så mye grunn til å klage over finansene.

 

[Rune S]

Mange av desse offentlige byråkratiske påpasser arbeidsplassene vil jeg også tro byr på en slik enorm arbeidsglede at man helst vil pensjonere seg når man er 45.Jeg tror ikke jeg hadde klart å finne noe glede og utfordring i en slik jobb,og de lovlige sykedagene med full lønn hadde sikkert også blitt brukt flittig.

 

[vredensgnag]

Kan de som er fattigere enn sine foreldre vennligst rekke opp hånden?

Ganske mange som befinner seg i den sitsen.

Boligprisene har, som en indikator, eksplodert i forhold til lønninger. Satser man på arv, kan man takke det faktum at foreldregenerasjonen får færre barn for at det likevel blir litt å dele på.
Men inflasjonsfinansierte hus, fjell- og sjøhytter er det vanskeligere å se for seg.

Med dagens arbeidsløshetstall for ungdommer, i Europa og USA, er selvsagt helvete løs for denne generasjonen.

Gen Y actually might be poorer than their parents

Lønningene står stille, og man er begynt å snakke om Generation Poor, som har dårligere helsetilbud, pensjonstilbud, lønnstilbud og lånetilbud enn sine foreldre.
Også i Norge, for den saks skyld, men stillestående lønninger er blitt en utfordring for mange:
http://www.nytimes.com/2013/01/13/s...uctivity-climbs-but-wages-stagnate.html?_r=1&

Ting er definitivt ikke blitt bedre siden 2011, da Alvin Hall leverte sine analyser omkring oppvoksende generasjon, som er "poorer than their parents."
BBC News - Alvin Hall: The generation poorer than their parents

Men for all del, Slubbert, la ikke det at du ikke følger med stanse deg.

 

[Slubbert]

Boligprisene har, som en indikator, eksplodert i forhold til lønninger. Satser man på arv, kan man takke det faktum at foreldregenerasjonen får færre barn for at det likevel blir litt å dele på.

Det er ikke noe problem å betjene et boliglån hvis man har noenlunde koll på privatøkonomien. Men selvsagt kan ikke alle bo i villa på Oslos vestkant, det er det ikke plass til og dermed justerer boligprisene seg deretter. Prøv å selge et hus i en fraflyttingskommune i Nord-Trøndelag, du vil ikke se mye til "eksplosjon" da.

Med dagens arbeidsløshetstall for ungdommer, i Europa og USA, er selvsagt helvete løs for denne generasjonen.

Det er ikke rart at det har blitt høye arbeidsledighetstall i Sør-Europa, hvor myndighetene har brukt penger som en full sjøulk uten å ofre en tanke på hvor disse pengene skal komme fra. Det er Tyskland som holder kontinentet flytende, siden de har hatt noenlunde kontroll på balansering av inntekter og utgifter, samt at de later til å ha en litt større forståelse for at verdier må skapes før de fordeles. Hvis en søreuropeisk fagforeningsleder tar ordet "moderasjon" i sinn munn blir han mest trolig lynsjet av en rasende mobb, de er ikke i nærheten av å ha et fungerende arbeidsmarked som vi har her. Baksmellen er at de må velge mellom kutt eller konkurser og arbeidsledighet en masse.

Gen Y actually might be poorer than their parents

Hvis de sitter med lua i hånda og venter på at Velferdsguden fra oven skal komme og bistå dem risikerer de nok det, men dagens ungdomsgenerasjon har langt bedre forutsetninger for velstand enn noen før dem. Og dagens voksengenerasjon er langt mer velstående enn noen før oss.

Men for all del, Slubbert, la ikke det at du ikke følger med stanse deg.

Noen av oss må faktisk drive med verdiskapende arbeid for at skal bli noe av disse godene du snakker om. De kommer ikke av seg selv, og hvis alle skal heve lønn for å lese venstreradikale blogger dagen lang så blir det ikke mye av disse verdiene de skriver så pent om å fordele.

 

[Asbjørn]

Kan de som er fattigere enn sine foreldre vennligst rekke opp hånden?

Ganske mange som befinner seg i den sitsen.

I Norge? Nah. Det krever en særdeles kort hukommelse å påstå noe slikt. Kanskje hvis "foreldre" var eiendomsmeglere ca 2007 og "barna" trenger en million eller to til russebuss nå, men for de av oss som har litt flere år mellom generasjonene ser det ikke slik ut i det hele tatt. Bare grav litt i familiealbumet og se selv. Jeg forutsetter at vi sammenligner lik livsfase, altså foreldrenes levestandard da de var like gamle som barna er nå.

Derimot er dette en reell problemstilling i USA, hvor levestandarden for brede lag av befolkningen har stått bom stille eller glidd litt bakover i mange år, og selvsagt for de mange arbeidsledige i Sør-Europa. Klart at en ung arbeidsledig greker i dag opplever en vesentlig dårligere levestandard enn foreldrene som var statsansatte på livstid uten krav til å måtte gjøre noe som helst for lønna.

 

[Gjestemedlem]

Care Bearers - The Daily Show with Jon Stewart - 06/05/13 - Video Clip | Comedy Central

 

[vredensgnag]

Jaron Lanier har bittelitt peiling, og har skrevet boken "Who Owns the Future?"
I søndagens NYTimes har han noen betraktninger det er verdt å få med seg.

Jeg limer dem inn her. Ved å gjøre det, illustrerer jeg også hans poeng.
http://www.nytimes.com/2013/06/09/opinion/sunday/fixing-the-digital-economy.html?hp&_r=1&

Utdrag:

Jobs involving communication and expression (music, journalism and so forth) are suddenly much harder to come by, because information is now held to be free. Naturally, a 19th-century trope, the Horatio Alger story, has reappeared. With enough hard work, opportunity is said to be around the corner for young journalists and musicians. Alas, there are only a few genuine success stories. Almost everyone else in the game lives on false hope, accepting the benefits of an informal economy — reputation and barter — while helping a small, distant elite build real wealth. Instead of a bell curve, the distribution looks like a razor-thin skyscraper dragging an emaciated “long tail” behind it.
The fate of journalism and music awaits every other industry, and every kind of job, unless this pattern is undone. As this century unfolds, technology will continue to evolve. More and more activities will be operated by software. Instead of Teamsters, there will be robotic trucks. Where there had once been miners, there will be mining robots. Instead of factories, there will be 3-D printers in every home. Experimental robots have already outperformed many a white-collar worker, including the legal researcher, the pharmacist and the scientific investigator.

Fixing the Digital Economy

By JARON LANIER

TWO big trends in the world appear to contradict each other.
On the one hand, computer networks are said to be disrupting centralized power of all kinds and giving it to the individual. Customers can bring corporations to their knees by tweeting complaints. A tiny organization like WikiLeaks can alarm the great powers with nothing but encryption and net access. Young Egyptians can organize a nearly instant revolution with their mobile phones and the Internet.
But then there’s the other trend. Inequality is soaring in rich countries around the world, not just the United States. Money from the top 1 percent has flooded our politics. The job market in America has been hollowed out; unpaid internships are common and “entry-level” jobs seem to last a lifetime, while technical and management posts become ever more lucrative. The individual appears to be powerless in the face of tough prospects.
Both trends are real, and they are related. The disruption and decentralization of power coincides with an intense and seemingly unbounded concentration of power. What at first glance looks like a contradiction makes perfect sense once one understands the nature of modern power.
It isn’t clear when the Egyptian revolution will lead to better government in Egypt, but it is already clear that the Arab Spring increased the power and wealth of the networking companies used by Arab activists.
How did we get here? A healthy middle class is essential to both business and politics. Markets cannot function without customers, and government cannot remain democratic if wealth is overly concentrated.
Technological change might sometimes seem to be an automatic threat to the middle class. Operating a motor vehicle is easier than dealing with horses; people love to drive. So why should a truck driver or cabby be paid? People are still needed to do that driving, even if they suffer less than their equestrian forebears did. Unions fought for pay and working conditions that turned driving jobs into middle-class ones. In this century, however, we have forgotten that wisdom and decided that when it comes to digital networks, more and more people will not be paid for what they do even though what they’re doing is needed.
Jobs involving communication and expression (music, journalism and so forth) are suddenly much harder to come by, because information is now held to be free. Naturally, a 19th-century trope, the Horatio Alger story, has reappeared. With enough hard work, opportunity is said to be around the corner for young journalists and musicians. Alas, there are only a few genuine success stories. Almost everyone else in the game lives on false hope, accepting the benefits of an informal economy — reputation and barter — while helping a small, distant elite build real wealth. Instead of a bell curve, the distribution looks like a razor-thin skyscraper dragging an emaciated “long tail” behind it.
The fate of journalism and music awaits every other industry, and every kind of job, unless this pattern is undone. As this century unfolds, technology will continue to evolve. More and more activities will be operated by software. Instead of Teamsters, there will be robotic trucks. Where there had once been miners, there will be mining robots. Instead of factories, there will be 3-D printers in every home. Experimental robots have already outperformed many a white-collar worker, including the legal researcher, the pharmacist and the scientific investigator.
All forms of automation ultimately rely on data that come from people, however. There is no magical “artificial intelligence.” When a big, remote computer translates a document from English to Spanish, for instance, it doesn’t understand what it is doing. It is only mashing up earlier translations created by real people, who have been forgotten because of the theater of the Internet.
There are always real people behind the curtain. The rise of inequality isn’t because of people not being needed — more precisely, it’s because of an illusion that they aren’t even there.
DISSECT almost any ascendant center of power, and you’ll find a giant computer at the core. In the past, power and influence were gained by controlling something that people needed, like oil or transportation routes. Now to be powerful can mean having the most effective computer on a network. In most cases, this means the biggest and most connected computer, though very occasionally a well-operated small computer can play the game, as is the case with WikiLeaks. Those cases are so rare, however, that we shouldn’t fall into the illusion of thinking of computers as great equalizers, like guns in the Wild West.
The new class of ultra-influential computers come in many guises. Some run financial schemes, like high-frequency trading, and others run insurance companies. Some run elections, and others run giant online stores. Some run social network or search services, while others run national intelligence services. The differences are only skin deep. I call this kind of operation a “Siren Server.”
Siren Servers are usually gigantic facilities, located in obscure places where they have their own power plants and some special hookup to nature, like a remote river, that allows them to cool a fantastic amount of waste heat.
Siren Servers calculate actions for their owners that reduce risks and increase wealth and influence. For instance, before big computers and cheap networking, it was hard for health insurance companies to gather and analyze enough data to be tempted to create a “perfect” insurance business, in which only those who need insurance the least are insured. But with a big computer it becomes not only possible, but irresistible.
Giant financial schemes are similarly tempting. It is commonly believed that deregulation motivated financial adventurism, but it can also be argued that Moore’s law, which holds that computing becomes better and cheaper at an accelerating rate, guaranteed that sooner or later the temptations of using computation to displace risk would become irresistible.
Financiers caught the seductive whiff of digital perfection in the 1970s. The first major market crash at least partially attributable to automated trading came in 1987. Big computer-centric schemes like those hatched by Long Term Capital Management and Enron, laid down a pattern that continued with the Great Recession of 2007-9.
Since networking got cheap and computers became enormous, the financial sector has grown fantastically in proportion to the rest of the economy, even though it has done so by putting the rest of the economy at increased risk. This is precisely what happens naturally, without any evil plan, when someone has a more effective computer than anyone else in an open network. Your superior calculation ability allows you to choose the least risky options for yourself, leaving riskier options for everyone else. If the economy were infinite, it would be able to absorb the radiated risk. The inevitable massive public bailouts were needed not because the schemes didn’t make sense, but because they eventually made impossible demands on the world outside of the scheme.
A hip trope holds that privacy is passé, but the loss of one’s privacy to a Siren Server means more than the loss of one’s credit card or Social Security number to a petty online thief. An ordinary person’s choices in music, friends, purchases, reading material and travels in the course of the day are just some of the streams of data that feed into algorithms that compare and correlate the activities of everyone being spied upon.
The motivation for the omni-ogling is that it leads to effective behavioral models of people. These models are far from perfect, but are good enough to predict and manipulate people gradually, over time, shaping tastes and consumption in more effective and insidious ways than even subliminal advertisements do.
MANIPULATION might take the form of paid links appearing in free online services, an automatically personalized pitch for a candidate in an election or perfectly targeted offers of credit. While people are rarely forced to accept the influence of Siren Servers in any particular case, on a broad statistical basis it becomes impossible for a population to do anything but acquiesce over time. This is why companies like Google are so valuable. While no particular Google ad is guaranteed to work, the overall Google ad scheme by definition must work, because of the laws of statistics. Superior computation lets a Siren Server enjoy the magical benefits of reliably manipulating others even though no hand is forced.
Even friendly, consumer-facing Siren Servers ultimately depend on spreading costs to the larger society. Siren Servers can function profitably only if people aren’t paid for the data that is used to calculate their statistical schemes.
Siren Servers drive apart our identities as consumers and workers. In some cases, causality is apparent: free music downloads are great but throw musicians out of work. Free college courses are all the fad, but tenured professorships are disappearing. Free news proliferates, but money for investigative and foreign reporting is drying up. One can easily see this trend extending to the industries of the future, like 3-D printing and renewable energy.
A Siren Server gains influence through self-effacement. There is a Zen quality to it. A big computational-finance scheme is most successful when the proprietors have no idea what they finance. The whole point is to make other people take risks, and knowledge means risk. The new idea is to have no idea whether the security you bundled is fraudulent or not.
YouTube doesn’t take responsibility for checking if a video, before it’s uploaded, violates a copyright. Facebook isn’t culpable if a tormented teenager is driven to suicide.
The point is to be a computational actor — the more meta, the better — but without seeming, or behaving like, an actor. The digital pursuit of reward without risk happens automatically, at arm’s length. Documents are signed by “robosigners,” and prices are set by “price bots.”
Once this principle is understood, the seeming contradiction — that power is being more and less concentrated at the same time — melts away. An old-fashioned exercise in power, like censoring social network expression, would reduce the new kind of power, which is to be a private spying service on people who use social networking.
Indeed, Sirenic schemes often offer an upfront treat. Insanely easy and cheap mortgages; free music, video, Web search and social networking: all are examples of the trinkets dangled to lure initiates into answering the call of a Siren Server.
And yet I am optimistic.
Ted Nelson was the first person, in the 1960s, to describe how people might use digital networks for collaboration or expression. His work foresaw both the problems we face and the potential solutions to them. A Nelsonian solution might look like this: Institute a universal micropayment system. Keep track of where information came from. Pay people when information that exists because they exist turns out to be valuable, no matter what kind of information is involved or whether a person intended to provide it or not. Let the price be determined by markets.
I have become used to eyes rolling. How could such a system ever come about? Would it be too complicated? Would it create barriers for the poor or disadvantaged? Could it really work, or would it just create a new theater of unfairness?
Opportunities for testing new economic ideas are coming along at a rapid pace. For instance, 3-D printing is already a hobbyist craze. People are printing out all varieties of tchotchkes in these magical chambers instead of buying them in stores. Currently, designs for 3-D objects are shared free, in the way that music files are moved around free. Small communities of influential programmers usually set the pattern for how new consumer information services will be used, and the idea that information should be free is deeply entrenched in software culture.
Why not stage an experiment? We techies could set up a trial system in which people pay each other for their printable designs. If it’s already too late for 3D printing, other opportunities will come along. We need to experiment; to learn how to nurture a middle class that can thrive even in a highly automated society.
Person-to-person information markets might lead to a simpler and clearer online world. Because our information systems are designed to initially forget who provided information, services like Google and Bing must constantly scrape the global network to reconstitute the context of data. Siren Servers know who links to your data, but you don’t.
EVEN today’s titanic Siren Servers would benefit from a more monetized information economy, because it would be a healthier-growing economy. The information economy cannot exhibit the long-term growth it ought to if information coming from ordinary people is forever declared to be off the books. (Though I do research for Microsoft, it does not vet my writing and this essay represents only my point of view.)
Skeptics sometimes reveal hidden and unfounded wells of elitism. These surface in comments like: “Most people wouldn’t contribute very much.” But there are already empirical hints to counter such pessimism.
In networks with a central point of control, like YouTube or the Apple Store, we do see a Horatio Alger pattern in the distribution of outcomes, where there are very few viable winners and an unbounded number of hopefuls. But in more directly and thickly connected networks like Facebook, we see people typically exposed to a large number of other people, rather than just a few stars. Therefore, if Facebook users paid one another, they would see a less elite distribution of economic benefits.
Another potential benefit of monetized information is to balance the power of government. When information is free, there is no cost to gathering information about citizens. I would like the government, or anyone else, to pay each person each time that person is tracked by a camera. The government should be able to use cameras for security purposes, but in a limited, not unbounded way. Similarly, candidates should not be able to win elections by having the best Siren Servers, but that’s only a problem if the information is free. Citizens should not lose the power of the purse.
The Internet has often been compared to the Wild West, with its dreamers and schemers, its glimmering promise of free land (primarily accessible, of course, through a monopolized railway). We have evolved out of these something-for-nothing schemes before, and we can do so again.
Jaron Lanier is a computer scientist and the author of “Who Owns the Future?”

 

[Audiophile-Arve]

Som pensjonistar er alle fødde etter 1952 dårlegare stilte.....så denne delen av økonomien hadde foreldra våre betre.

 

[Audiophile-Arve]

Nokre tiltak vi kan innføre for å auke BNP (eller verdiskapinga som dei yndar å kalle det somme stadar) og dermed levestandarden:
- Høgre parkeringsgebyr
- Meir innfløkt regelverk, slik at vi får behov for å betale fleire og større advokathonorar
- Auke fartsgrensene, slik at det vert fleire ulukker.
- Obligatoriske pyramidespel m.m.

 

[Asbjørn]

Som pensjonistar er alle fødde etter 1952 dårlegare stilte.....så denne delen av økonomien hadde foreldra våre betre.

Hmm, folketrygden ble innført i 1967, tror jeg, og da var pensjonsalderen 70 år. Min farfar ble pensjonist i 1971 som 70-åring. Det var ingen stor gullgruve. Da min far ble pensjonist i 1994 var det ved 67 års alder. Nå er gjennomsnittlig pensjonsalder 64,5 år. Store grupper kan velge å pensjonere seg fra 62 år med AFP. Bedriften jeg jobber i omfattes av AFP-ordningen, slik at jeg kan pensjonere meg ved 62 år hvis jeg ønsker. Dessuten er det ekstremt lukrative ordninger med å ta ut pensjon på toppen av full jobb. Nå er ikke jeg pensjonist riktig ennå, men ting skal strammes inn ganske heftig og ganske fort for at jeg skal få dårligere pensjonsbetingelser enn hva min far og farfar fikk.

 

[Voff]

"Arbeiderklassen", i den grad begrepet gir noen mening i dag, har mye høyere levestandard enn for tredve år siden. Vår materielle velstand er langt større enn våre foreldres. Tråden fremstår som i høyeste grad som målbærer av fanatisme og konspirasjonsteorier.

Tja. Min foreldregenerasjon hadde råd til å bygge svære eneboliger på èn sjauerinntekt.

 

[Voff]

Det er ikke noe problem å betjene et boliglån hvis man har noenlunde koll på privatøkonomien. .

Feil. Med en gjennomsnittsinntekt har du ikke råd til en bolig i våre store byer. Du får ikke lånt så mye.

 

[Asbjørn]

"Arbeiderklassen", i den grad begrepet gir noen mening i dag, har mye høyere levestandard enn for tredve år siden. Vår materielle velstand er langt større enn våre foreldres. Tråden fremstår som i høyeste grad som målbærer av fanatisme og konspirasjonsteorier.

Tja. Min foreldregenerasjon hadde råd til å bygge svære eneboliger på èn sjauerinntekt.

Ja, og det ville sikkert vært mulig å bygge et tilsvarende hus nå til en overkommelig pris, hvis det ble bygget til 1950-tallets husbankstandard og med like mye egeninnsats som var helt normalt på den tiden. Men det ville ikke oppfylt moderne krav, enten det er offentlige krav til isolasjon og handicapvennlighet eller beboernes krav til komfort og funksjonalitet. Hvor mange stikkontakter, sa du?

 

[Slubbert]

Tja. Min foreldregenerasjon hadde råd til å bygge svære eneboliger på èn sjauerinntekt.
(...)
Feil. Med en gjennomsnittsinntekt har du ikke råd til en bolig i våre store byer. Du får ikke lånt så mye.

Det bor nå folk i våre store byer, og ikke færre enn før heller, de er alle i stor vekst. At befolkningsveksten skaper press i boligmarkedene i sentrale strøk er ikke annet enn ventet, i tillegg er det endel skattemessige fordeler med å eie fordi stor eierandel er en villet politikk. Det er langt mer vanlig å leie bolig også som godt voksen / etablert i andre land. Og så har vi råd til flatskjermer, skjulte lydanlegg, integrerte hvitevarer, portable datamaskiner, mobiltelefoner og alt mulig rart av teknologi som våre forfedre ikke hadde tilgang til (en liten rør-TV kostet en brutto månedslønn eller to for tredve år siden), som gjør at vi ikke har bruk for svære eneboliger. Vi får klemt langt mer bekvemmeligheter og accessories inn i en liten toroms leilighet i dag enn foreldregenerasjonen noen gang kunne drømme om å eie.

 

[Asbjørn]

En 26" Tandberg farge-TV med understell kostet ca 8000,- i 1975. Da var gjennomsnittlig årslønn ca 56000 kr, dvs at TV'en kostet 258 brutto timelønner. Med det skattenivået som var på 1970-tallet måtte man nok jobbe mer enn 500 timer for å kjøpe en slik. Ikke rart at den fikk hedersplassen i stova.

Nå kan du få en 60" plasma-flatskjerm for samme pris. Ikke bare det, men gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er 406000 kr pr år, arbeidstiden er kortere og inntektsskatten litt lavere, sånn at det holder å jobbe i ca 60 timer for å kjøpe den tingen (34 brutto timelønner). Og den plasma-TV'en har funksjonalitet som man ikke engang kunne drømme om på 1970-tallet.

Forklar meg en gang til hvordan noen kan påstå at vi har lavere levestandard nå enn for en generasjon siden. Det er komplett historieløst.

http://www.sportsbil.com/tandberg/pricelist-1975.pdf
http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/oa_200305/skoglund.pdf
LG 60 Plasma-TV 60PN650T - Elkjøp
Ingen streik - ble enige på overtid - Sykepleien.no

 

[Sluket]

Levestandarden er høyere, ingen tvil. Livskvaliteten derimot, er jeg gjerne med og diskuterer.

 

[vredensgnag]

Her er det en del kortslutninger, hvilket forbauser på et HiFi-forum.

Hint:



+



+

Realboligprisindeks fra 1819-2007 (boligprisvekst i forhold til konsumprisindeks)



+ Hva med byggekostnader i forhold til prisene?



Tar med denne, som bonus:

 

[vredensgnag]

En poster som henger rundt omkring på Vestkysten i USA for tiden.

 

[Asbjørn]

Vis vedlegget 203124

Mye av forklaringen ligger i den der. Reallønnsveksten (altså etter skatt og inflasjon) sier noe om økningen i levestandard. Hvis det skal være mulig å forsvare en disponibel reallønn som vokser med ca fire prosent i året, så må produktiviteten øke med ca seks prosent i året. To prosent for prisstigningen, fire prosent for reallønnsveksten. Siden vi knapt greier å konsumere mer greier enn vi allerede gjør, så betyr det at seks prosent av de ansatte skal ut av en normal fabrikk pr år, eventuelt bare fire prosent hvis man greier å øke prisene i takt med den generelle prisstigningen. Da opprettholder man omtrent samme lønnsomhet over tid. Tough shit, men det er livets realiteter hvis man driver produksjon. Da må de folkene finne på noe annet, hvilket kan være lettere sagt enn gjort for dem det gjelder.

 

[Slubbert]

Det er enklere å forholde seg til plakater og slagord enn til realiteter, vøtt.

Speaking of: Legg ned norsk bistand - Ytring

 

[vredensgnag]

Det er enklere å forholde seg til plakater og slagord enn til realiteter, vøtt.

Speaking of: Legg ned norsk bistand - Ytring

Gitt dagens bistandsmelding om 730 millioner avsendt til romfolkstøtte i Romania, hvorav 1,1 million kroner er dokumentert anvendt til slik støtte, så kan man føle et visst behov for å legge ned dagens bistandsordninger ...

 

[vredensgnag]

The Powell Memorandum kan det være greit å kjenne til. Powell var innflytelsesrik, og la opp en strategi via Chamber of Commerce i USA for å motvirke de antikapitalistiske kreftene "som herjet i USA på begynnelsen av 1970-tallet." Som Associate Justice i USAs Høyesterett, og på talefot med mektige krefter i landet, ble hans vurderinger vektlagt.

Bill Moyers diskuterer memo her:
The Powell Memo: A Call-to-Arms for Corporations | BillMoyers.com

Det påstås at det ble stimulus til etableringen av en rekke tenketanker på høyresiden, som skulle motvirke de destruktive kreftene Powell omtaler i sitt memo. Det er virkelig verdt å lese.

Min kopi er så stor at jeg ikke får lastet den opp, men man kan finne det her: The Lewis Powell Memo - A Corporate Blueprint to Dominate Democracy | Greenpeace

Wiki om Powell, der man også finner litt om hans memorandum:
The Lewis Powell Memo - A Corporate Blueprint to Dominate Democracy | Greenpeace

Godt sett av fyren.

 

[Dr Dong]

Gitt dagens bistandsmelding om 730 millioner avsendt til romfolkstøtte i Romania, hvorav 1,1 million kroner er dokumentert anvendt til slik støtte, så kan man føle et visst behov for å legge ned dagens bistandsordninger ...

Har du en kilde for den?

(Jeg så den ikke i det du lenket til.)

 

[Gjestemedlem]

Det er enklere å forholde seg til plakater og slagord enn til realiteter, vøtt.

Speaking of: Legg ned norsk bistand - Ytring

Gitt dagens bistandsmelding om 730 millioner avsendt til romfolkstøtte i Romania, hvorav 1,1 million kroner er dokumentert anvendt til slik støtte, så kan man føle et visst behov for å legge ned dagens bistandsordninger ...

730 millioner er EØS-penger som går til forskjellige tiltak i Romania. Det er ikke snakk om noen "romfolkstøtte".

For å få tilgang til markedet i Europa, betaler Norge «kontingent» i form av såkalte EØS-midler.

Pengene kanaliseres til de fattigste landene i EØS-samarbeidet og skal bidra til sosial utjevning i Europa.

I perioden 2004-1014 betaler Norge rundt 23 milliarder kroner i EØS-kontingent. Polen, Romania, Bulgaria, Ungarn og Tsjekkia mottar mesteparten.

I siste halvår av denne perioden går rundt halvparten av pengene til forskning, grønn innovasjon, miljø, klima og karbonfangst. Bevaring av kulturarv får rundt 12 prosent, prosjekter innen kompetansebygging og sosial utvikling rundt 20 prosent, justissektoren og sivilsamfunn i underkant av 10 prosent hver.

Bare 1,1 av 730 millioner går til romfolk - Aftenposten

De som arbeider for å integrere sigøynere i det rumenske samfunnet er ikke mye glad i tiggingen, og mener vi burde sette en stopper for den da dette direkte motarbeider deres arbeid.

Organisasjon for romfolk ber Norge forby tigging - Verden - NRK Nyheter

 

[vredensgnag]

Det ble presentert som "støtte til romfolket" i radioen i dag.

 

[vredensgnag]

Alle er like, noen er likere enn andre ...

Thomson Reuters Gives Elite Traders Early Advantage

 

[Gjestemedlem]

Greece ousted from index of 'developed' countries — RT Business

 

[vredensgnag]

Dette er gode nyheter for tilliten mellom bank og kunder. Etter finanskrisen lå mange amerikanere "under vann" med sine boligere. Dvs. lånene de hadde tatt ut for å kjøpe dem, var høyere enn verdien på boligene.
Man innførte HAMP, som satte av midler for å hjelpe slike boligeiere å klare seg over kneika.

Home Affordable Modification Program

Men bankene oppdaget at det var penger å tjene på å late som om boligeierne ikke hadde innfridd kravene, at banken ikke hadde mottatt nødvendige papierer, at banken ikke hadde fått innbetalinger.

Så de lot selvsagt være å hjelpe boligeierne, og melket systemet maksimalt. Ansatte som hjalp boligeiere risikerte å miste jobben øyeblikkelig. Småbanker? Neida, selv Bank of America utnyttet systemet.

Slik:
BANK OF AMERICA'S SENIOR LOAN COLLECTOR ADMITS TO LYING BECAUSE HE WAS TOLD TO LIE | IN RE BANK OF AMERICA HOME AFFORDABLE MODIFICATION PROGRAM (HAMP) CONTRACT LITIGATION | Barry Fagan - JDSupra

"Using the Bank of America computer systems I saw that hundreds of customers had made their required trial payments, sent the documents requested of them, but had not received permanent modifications. I also saw records showing that Bank of America employees have told people that documents had not been received when, in fact, the computer system showed that Bank of America had received the documents. This was consistent with the instructions my colleagues and I were given. We were told to lie to customers and claim that Bank of America had not received documents it had requested, and that it had not received trial payments (when in fact it had). We were told that admitting that the bank received documents would "open a can of worms" since the bank was required to underwrite a loan modification within 30 days of receiving those documents and it did not have sufficient underwriting staff to complete the underwriting in that time.... Site leaders regularly told us that the more we delayed the HAMP modification process, the more fees Bank of America would collect. We were regularly drilled that it was our job to maximize fees for the bank by fostering and extending the lay of the ... modification process by any means we could --- this included lying to customers. For example, we were instructed by our supervisors at Bank of America to delay modifications by telling homeowners who called in at their documents were "under review," when, in fact, there had been no review or any other work done on the file."
" Employees who were caught admitting that Bank of America had received financial documents or that the borrower was actually entitled to a permanent loan modification were disciplined and often terminated without warning."

Fra det edssvorne rettsdokumentet man kan finne gjennom linken.

 

[Espen R]

Kan de som er fattigere enn sine foreldre vennligst rekke opp hånden?

Ganske mange som befinner seg i den sitsen.

Derimot er dette en reell problemstilling i USA, hvor levestandarden for brede lag av befolkningen har stått bom stille eller glidd litt bakover i mange år, og selvsagt for de mange arbeidsledige i Sør-Europa. Klart at en ung arbeidsledig greker i dag opplever en vesentlig dårligere levestandard enn foreldrene som var statsansatte på livstid uten krav til å måtte gjøre noe som helst for lønna.

Har fått med meg at trenden med at de 2-3% rikeste i landet blir stadig rikere og kontrollerer stadig mer av de samlede verdiene i landet, bare fortsetter.
Egentlig ganske rart at dette kan skje siden de fleste mener dette er å gå i feil retning.

 

[Espen R]

Hellas har opplevd en nedgang i den samlede verdiskapningen i landet på 21% siden 2008. Det er dramatisk!

 

[Slubbert]

Markedsøkonomien er en forutsetning for ”den norske modellen.” | Civita

 

[vredensgnag]

Markedsøkonomien er en forutsetning for ”den norske modellen.” | Civita

Det betyr altså at den norske modellen er en forutsetning for markedsøkonomi?

Spennende.

 

[Slubbert]

Markedsøkonomien er en forutsetning for ”den norske modellen.” | Civita

Det betyr altså at den norske modellen er en forutsetning for markedsøkonomi?

Spennende.

Nordisk arbeidsetos har naturligvis vært sterkt medvirkende til at Nord-Europa har hatt mye større økonomisk suksess en Sør-Europa, samt at det råder en forståelse av at arbeidsgiver og arbeidstaker selvfølgelig har samme grunnleggende interesse (at sjappa går bra). Man skal ganske langt ut på fringe-venstre i Norge for å finne det Marx-anakronistiske verdensbildet hvor arbeidsgiver og arbeidstaker er i "klassekrig", mens dette er en mye mer utbredt oppfatning blant fagforeningene i sør. I Frankrike kan de finne på å kidnappe fabrikksjefer og holde dem som gissel i lønnsoppgjør, slikt er fullstendig uhørt her. Sjefen min er en kompis jeg skal jobbe med for å skape bra butikk, ikke en fiende jeg skal motarbeide og undergrave for å "ta makta fra borgerskapet".

 

[vredensgnag]

Markedsøkonomien er en forutsetning for ”den norske modellen.” | Civita

Det betyr altså at den norske modellen er en forutsetning for markedsøkonomi?

Spennende.

Nordisk arbeidsetos har naturligvis vært sterkt medvirkende til at Nord-Europa har hatt mye større økonomisk suksess en Sør-Europa, samt at det råder en forståelse av at arbeidsgiver og arbeidstaker selvfølgelig har samme grunnleggende interesse (at sjappa går bra). Man skal ganske langt ut på fringe-venstre i Norge for å finne det Marx-anakronistiske verdensbildet hvor arbeidsgiver og arbeidstaker er i "klassekrig", mens dette er en mye mer utbredt oppfatning blant fagforeningene i sør. I Frankrike kan de finne på å kidnappe fabrikksjefer og holde dem som gissel i lønnsoppgjør, slikt er fullstendig uhørt her. Sjefen min er en kompis jeg skal jobbe med for å skape bra butikk, ikke en fiende jeg skal motarbeide og undergrave for å "ta makta fra borgerskapet".

Nettopp. Og det blir spesielt viktig i forhold til hva samfunnet definerer som hensikten med markedsøkonomien. Er den der for å styrke samfunnet - den nordiske modellen - eller for å blø det tomt: outsourcing, skatteflukt, overføring av oppgaver til samfunnet i kombinasjon med skatte/avgiftsflukt.

Civita har en del problemer i det villnisset.

 

[vredensgnag]

Om et sykehus heter Sacred Heart, føler man seg sikkert ganske trygg på at både medisin og ånd skal gjøre sitt for at man blir frisk, om man må innlegges.

Men på Sacred Heart i Chicago hadde sykehusets eier innført et nytt profittprogram. Han fikk utvalgte leger til å gjennomføre unødvendige prosedyrer, som sykehuset så tok seg godt betalt for. Som f.eks. tracheotomi, å åpne luftvei i halsen. Hver av disse ga 160.000 dollar rett i kassen.

Og sykehuseier Edward Novak kunne finne på å si til sin spesialist på slike at "nå trenger vi et par tracheotomier kjapt."

Chicago Hospital Accused of Cutting Throats for $160,000 - Bloomberg

For profit medicine is best.

 

[Slubbert]

Nettopp. Og det blir spesielt viktig i forhold til hva samfunnet definerer som hensikten med markedsøkonomien. Er den der for å styrke samfunnet - den nordiske modellen - eller for å blø det tomt: outsourcing, skatteflukt, overføring av oppgaver til samfunnet i kombinasjon med skatte/avgiftsflukt.

Civita har en del problemer i det villnisset.

Markedsøkonomi er ikke noe annet enn en konsekvens av privat eiendomsrett, den har ingen "hensikt". De som starter en bedrift har som regel som mål at bedriften går bra, og selv om mange har samfunnsvisjoner utover dette er de nok stort sett sekundære. Rammebetingelser som ikke tillater en bedrift å tjene penger er ikke holdbare, og det er naturlig at bedrifter flytter hvis rammebetingelsene er bedre andre steder. I Norge og norden står den private eiendomsretten sterkt, bedriftsbeskatningen er relativt lav, og produktiviteten til ansatte relativt høy. I tillegg har vi et utpreget flatt hierarki i arbeidslivet, som gjør at de med fagkompetanse faktisk kan snakke med sjefene sine, og få gehør for sine faglige vurderinger. Det er utvilsomt en styrke. I kontrast til vårt konsensuspregede arbeidsliv er det i sør mye mer konfliktorientert, fagforeningene er generelt av den oppfatning at lederne er fiender, og lederne er generelt av den oppfatning at arbeiderne er underståtter. Det er utdaterte levninger fra føydaltiden og rester av marxistisk tankegods som hører hjemme på skraphaugen. Den typiske greske eller franske fagforening har et syn på arbeidslivet som man nesten må til Tjen Folket for å finne maken til her.


Det største skjæret i sjøen for en i utgangspunktet velfungerende nordisk markedsøkonomi, er politikernes stadig tiltagende trang til å stikke nesa inn i, diktere, styre og regulere alt mellom himmel og jord. Som gir en oppsvulmet offentlig sektor, alt for stor oljefyrt stat, og bisarre utfall som norsk landbrukspolitikk, infrastruktur/veipolitikk og særnorske forbud og reguleringer.

 

[vredensgnag]

Selv om Frank i sin bok om Darwin-økonomien begynner med å tilskrive Adam Smith en snever definisjon av formålet med økonomisk samkvem, så har faktisk markedsøkonomien en funksjon som er ytterst viktig, hos både Smith og altså Frank.

Frank, R.H.: The Darwin Economy: Liberty, Competition, and the Common Good.

Smith var opptatt av noe det er lett å glemme, når man leser om "den usynlige håndens" magiske evner. Den usynlige hånden er en forvrengt Spenceriansk fortolkning av Smith, og langt fra han mente, som var omtrent dette:

Markets could not flourish without a strong underlying moral culture, animated by fellow-feeling, by our ability to understand our common bond as human beings and to recognize the needs of others.

En gyldig oppsummering av Smith, som mente at markedskøkonomien eksiterte for å bygge og sikre forbundets styrke, uavhengig av størrelse (landsby, by, nasjon). Dette ansporet de store samfunnsbyggerentreprenørene som bygde industrisamfunnet - både industrien og samfunnet rundt.

Noe altså Frank mener også må være målet med markedsøkonomien:

The good news is that we have the ability to tame the Darwin economy. The best solution is not to prohibit harmful behaviors but to tax them. By doing so, we could make the economic pie larger, eliminate government debt, and provide better public services, all without requiring painful sacrifices from anyone. That's a bold claim, Frank concedes, but it follows directly from logic and evidence that most people already accept.

Om man derimot velger en Spenceriansk tolkning av økonomisk aktivitet, der "the business of business is business," er man over i hva vi nå har opplevd siden tidlig 1980-tall, og utfallet var gitt på forhånd.

 

[Sluket]

Selv om Frank i sin bok om Darwin-økonomien begynner med å tilskrive Adam Smith en snever definisjon av formålet med økonomisk samkvem, så har faktisk markedsøkonomien en funksjon som er ytterst viktig, hos både Smith og altså Frank.

Frank, R.H.: The Darwin Economy: Liberty, Competition, and the Common Good.

Smith var opptatt av noe det er lett å glemme, når man leser om "den usynlige håndens" magiske evner. Den usynlige hånden er en forvrengt Spenceriansk fortolkning av Smith, og langt fra han mente, som var omtrent dette:

Markets could not flourish without a strong underlying moral culture, animated by fellow-feeling, by our ability to understand our common bond as human beings and to recognize the needs of others.

En gyldig oppsummering av Smith, som mente at markedskøkonomien eksiterte for å bygge og sikre forbundets styrke, uavhengig av størrelse (landsby, by, nasjon). Dette ansporet de store samfunnsbyggerentreprenørene som bygde industrisamfunnet - både industrien og samfunnet rundt.

Noe altså Frank mener også må være målet med markedsøkonomien:

The good news is that we have the ability to tame the Darwin economy. The best solution is not to prohibit harmful behaviors but to tax them. By doing so, we could make the economic pie larger, eliminate government debt, and provide better public services, all without requiring painful sacrifices from anyone. That's a bold claim, Frank concedes, but it follows directly from logic and evidence that most people already accept.

Om man derimot velger en Spenceriansk tolkning av økonomisk aktivitet, der "the business of business is business," er man over i hva vi nå har opplevd siden tidlig 1980-tall, og utfallet var gitt på forhånd.

Ganske besnærende da, å studere USA, markedsøkonomiens "hjemland" fremfor noen, hvordan de grunnleggende kriterier egentlig har blitt tilsidesatt og man har går direkte på "desserten" Regningen ser vi jo. Check, please!

Det kan virke som om det eneste området hvor markedsøkonomien kunne fungere som forutsatt er faktisk i Skandinavia, og da sansynligvis kun i tospann med sterk statlig styring av enkelte bransjer og funksjoner... paradoksene lever og trives godt i vår tid.

 

[nb]

Det er jo populært å være sure på næringsdrivende som outsourcer, tar snarveier osv osv osv, men det kan også være greit å ha i bakhodet at kundene i mange tilfeller kun er opptatt av en eneste ting: Lavest mulig pris. I spørreundersøkeler o.l. svarer de selvsagt at de er opptatt av miljø, arbeidsforhold og hva det nå skulle være, men det er en grunn til at kostnadsfokuset har blitt så sterkt som det er i enkelte bransjer, at virksomheter legges ned, at produksjon flyttes ut osv osv.

 

[vredensgnag]

Jada - det har du helt rett i. Vi har alle dratt korttids fordel av at varene er blitt billigere, og har samtidig bidratt til slaveøkonomi i andre land, nedleggelse av arbeidsplasser i eget land og forflytning av bidraget vi kunne gitt til eget samfunn til skatteparadiser som multinasjonale bruker for å unngå å betale skatter og avgifter der vi lever og kjøper.

Langsiktige effekter som ikke er like gunstige, men der hver av oss agerer utfra egeninteresse, og altså ikke skaper fellesgoder, noe som synes å tilbakevise hva den usynlige hånden påstås å evne.