I Norge tilbys det avrusing/avvenning en rekke steder basert på litt forskjellige behandlingsprinsipper. Jeg har erfaring fra Vangseter (Minnesotamodellen). Terapeutene er alle tørrlagte alkoholikere som har vært gjennom dette. Den som kommer inn må gjerne være dritings ved ankomst, mange er det. Det spiller ingen rolle. Men: vedkommende må ha kommet til erkjennelsen av at nå er det alvor, enten slutter jeg eller stryker med av spriten. Behandlingen strekker seg over flere uker, der pasienten/klienten gradvis lærer/erkjenner hva alkohol har gjort med dem, hva det har gjort med familien og de nærmeste rundt seg. Dette kan være sjokkerende for mange. Man må grave seg tilbake i tid og bearbeide ting i fortiden som kan ha betydning for alkoholismen. Gruppetereapi. Man isoleres fra verden utenfor de første ukene, ingen kontakt med de hjemme. Man lærer om alle sider, medisinske/patologiske, psykiske og mellommenneskelige skadeeffekter pga alkohol/pillemisbruk (mange kombinerer som kjent) Mange får en voldsom reaksjon når de oppdager omfanget og konsekvensene av det hele.
Mot slutten av behandlingen innkalles den nærmeste familie, ektefelle og barn. De lærer at de ikke bare er preget/skadet av misbruket, de er faktisk muliggjørere, gjennom sin adapsjon til alkoholikerens misbruk (stiller opp, skjuler, unnskylder, godtar etc) er man faktisk med og gjør misbruket mulig. Det er hard og uvant kost å få servert for mange.
Til slutt er det møte med alkoholikeren face to face, det første på mange uker. Pårørende får konfrontere direkte og 'ta igjen' for alle årene. Også dette skjer i gruppe, med andre i samme situasjon som tilhørere. Vanvittig sterke og opprivende konfrontasjoner. Man forstår hvor enormt mange ødelagte liv alkoholen skaper.
Dessverre boikottet jeg familieterapien da min egen far var på Vangseter. Det har jeg angret mye på i ettertid. Men jeg var desillusjonert og forbannet. Midt i 20-årene, ga faen. Men han greidde det og var rusfri i mange år, drev ettervernsgruppe og hjalp mange andre. Dessverre holdt det ikke til mål. Men som sagt, jeg angrer på at jeg ikke stilte opp, båd for min og de andres skyld. Det hadde gjort godt å få skrike ut all jævelskapen og (forhåpentligvis) bli ferdig med det.
Hva er så alkoholisme? Hvorfor er det noen som mister kontrollen og bikker over fra bruk til misbruk? Dårlig moral/ryggrad? Nei. Født inn i spesielt uheldige miljø/sosialt lag? Nei ikke nødvendigvis. Du finner alkoholikere i alle samfunnslag, overalt. Tapere, vinnere, slik eller sånn.
Jeg er tilhenger av å se på det som en sykdom, mer eller mindre på linje med andre sykdommer. Kan ha noe med min faglige bakgrunn å gjøre men synes likevel det passer bra inn. Og som alle sykdommer er det en kombinasjon av eksponering og disponering som er avgjørende for om man får klinisk sykdom.
Jeg er ganske sikker på at det er en ganske betydelig genetisk disposisjon for å utvikle alkoholisme. Vi ser ofte at det er familiært, svært vanlig med en rekke alkoholikere i slekta bakover. Tenk tilbake på deres egen ungdomstid, 'Frank's wild years' med rimelig heftig festing bortimot hver helg sammen med gutta. Svært mange konsumerer svært mye alkohol i denne perioden. Men så blir man mer voksen, får dame og famile, roer ned. Det vil si ni av ti i gjengen roer ned. Petter fortsetter å konsumere heftig, tilsynelatende uten rimelig grunn, det lager jo problemer vis a vis både jobb og damer. Hvorfor? Fordi han er alkoholiker pga genetisk disposisjon og tålte ikke den eksponeringen dere kollektivt utsatte dere for.
Faren min var alkoholiker før fylte 20. Utløsende årsak var virkelig en liten tue. Pga stort arbeidspress (han mistet faren sin da han var 14 og måtte drive gården alene sammen med sin mor) begynte han å ta ei flaske pils en og annen kveld for å få sove. Som kjent kan man bli søvnløs ved overarbeiding. Det gikk veldig fort, og uten hele tatt å ha kunnskap om risiko var det veldig fort å bli hekta. Disponert så det holder.
Det spiller for så vidt ingen rolle om man er disponert genetisk, eksponeres man ikke for alkohol går det likevel bra. Jeg har ikke mange alkoholikere i familien bakover som jeg vet om, en oldefar var 'tørst' men ellers lite. Men: De var heller beskjedent eksponert før i tida.Svak alkoholtilgang, beskjeden økonomi, religiøse-, samfunns- og moralkodekser dempet eksponeringen for alkohol og dermed unngikk potensielle alkoholikere å bli det.
Så kan man jo selv se på utvikling i alkoholeksponering de siste tiårene og debattere om hvor skjæringspunktet for rimelig tilgang til alkohol for all de som tåler det, kontra risikoøkning for disponerte går. Det er ikke tvil om at når først sykdommen har utviklet seg er det for sent å begrense tilgangen, alkoholikere vet alltid å skaffe seg det de trenger. Poenget er hvordan unngår vi å få for mange nye?
Alle kunne ha godt av å sitte ringside på Vangseter.