Verdens enkleste kassebygg
Jeg har lyst til å vise hvordan man på enklest mulig måte kan lage et-par høyttalerkasser i MDF.
Med ”enklest mulig”, mener jeg ikke bare å få klint sammen kassen men også gjøre det på en sånn måte at etterabeidet mot høykvalitetsfinish blir så lite arbeidskrevende og så forutsigbart som mulig.
Nøkkelordet her, med MDF, er å skjule så mange av endeflatene som mulig i konstruksjonen. Det er som oftest disse som skaper problemer og gjør at finishen ikke blir slik man drømte om. I tillegg vil sammenføyninger av ”flask” og ”kant” være årsak til sprekkdannelser over tid. Derfor; sjul så mye endeved som mulig.
I tillegg har jeg her brukt grønn MDF med et annet limstoff enn i de brun-beige platene. Dette for det første at jeg fant noen rester men mest av alt fordi endestrukturen er enklere å få fin pga det fyllstoffet som er brukt her. Så kan man jo diskutere i det vide og brede klangstrukturen i dette materialet versus ordinær MDF – men det får andre som har tid til det, gjøre.
Mange driter lettvint i å pusse endeflatene i MDF tilstrekkelig og satser på heller å fylle porene med maling. Dette er en dårlig idé og resulterer alltid i merarbeide – ofte pga malingssíg. Derfor – puss alltid kantene veldig, veldig nøye – gjerne opp til 400-korning. MDF-livet etter denne oppdagelsen blir så mye lettere – garantert.
Skråskjærte ender – gjærede – er min opskrift. Da skjuler man all endeved i opp- og nedhjørnene. Jeg llegger inn en forsenkning for rygg – en fals – der jeg lar så lite som forsvarlig - mindre enn halvparten av platetykkelsen stå i igjen eksponert. Falsen er også en halv mm dypere enn platetykkelsen slik at jeg har mulighet til å ”slipe ned” til bakveggen – ikke bygge opp med sparkel. Dette er veldig arbeidsbesparende og man slipper å supe inn den drittlukta fra polyestersparklet.
Bakveggen tilpasser jeg etter sammenliming så tett at det akkurat er plass til dethåretduvet. Den skal være så tight at det suger i kassa når man løfter den ut igjen. Litt sparkling er uunngåelig om man skal male.
Først legger jeg ut bitene i annenhver ordning – kort, lang, kort lang – med den spisse siden opp. Jeg bruker også en list å skyve de to bitene som underveis skal teipes sammen inntil - slik at for- og bakkant flukter. Alle disse hensyn er med på å gjøre resten av byggingen morsommere fordi alt blir nøyaktig. Ta deg tid til det!
Om du er høyrehendt, fest den første teipenden i den venstre biten og strekk den med god kraft over til den høyre biten og sett den godt fast. Venstrehendte gjør det gjerne motsatt av oss normale. Pass på at den første enden er godt gnudd fast og trekk ikke for hardt slik at bitene klatrer oppå hverandre. Gni begge ender godt fast – viktig!
Når alle delene er teipet, snu disse forsiktig – om du ikke er verdensmester, kan en list på undersiden være fin løftehjelp.
Når greia er snudd, kan man sprute lim på gjæringene. Påfør nederst i gropa og jemn det ut med fingeren. Pass på at det er lim nederst/ytterst – resten vil komme av seg selv når man bretter greia.
Husk å påfør lim på den ene av endene – ikke begge - og jamn det godt ut.
Med forsiktige og rolige bevegelser begynner man så å brette sammen det firkantige røret. Ha et-par-tre teipbiter klare til å joine de ytterste endene.
Når dette er gjort, er det bare å spenne ivei. Legg gjerne noe mellom kassehjørnene og spennreima for å hindre stuking om du er alt for sterk. Jokk litt fram og tilbake - systemet finner selv den nittigraderen, men sjekk for sikkerhets skyld med vinkelen før limet setter seg.
Tørk vekk alt overskytende og vått lim med en fuktig klut og fjern kladder innvendig der ryggen skal inn. Det tar ti sekund og du sparer ti minutter på det.
BB
