Jeg har en venn som har en interesse for tekniske hjelpemidler som grenser mot det absurde. Finnes det noe som menneskeheten har klart seg uten i 2 millioner år, inntil en klarer å lage en batteridrevet versjon av det, da - så kjøper han det.
"Behovsprøving" er - i motsetning til "sta" - ikke et ord i hans ordbok, og selv om flere av kjøpene han har gjort har vært fullstendig idiotiske, har tabbene en halveringstid på minst ti år, før inrømmelsene kan komme. Vennene hans har selvfølgelig mye moro på hans bekostning..
Heldigvis, får man si, er han ingen hifi-freak. Det hadde i sannhet blitt hans økonomiske ruin.
Nåvel. Denne historien kan nok neppe kalles "hifi-tabbe" , men siden den minner om et par kabelhistorier her og handler om en slags stereokomponent, kan jeg jo dele den med dere.
Historien skriver seg tilbake fra 90-tallet. Da hadde min venn "sett seg lei av alle fjernkontrollene i huset" (han hadde to - til TV og stereoanlegg i sin stue på snaue 10 kvadratmeter).
Han gikk derfor til innkjøp av en multi-fjernkontroll - en maranz som kosta flere tusen spenn og hadde nesten like mange knapper og lå som en familiebibel i hånda.
Jeg var på besøk hos han da han pakka'n ut, og jeg hadde stoore problemer med å holde meg alvorlig: "..ja, ja - men hva var det du skulle bruke den til igjen?" Han mente selv han hadde gjort et meget fremtidsretta kjøp - "alt kom til å bli fjernstyrt i løpet av et par år, og denne er kompatibelt med alle systemer og kan programmeres til å styre hva det skulle være".
Han satt og stirra motløst ned i instruksjonsmanualen og trykka på knapper i tre timer, men å assigne TV og stereoanlegg, det fiksa han ikke. Han sa ikke et ord bortsett fra å bjeffe NEI! da jeg forsiktig spurte om jeg kunne skru på TV'n eller noe musikk ("...går det ikke med denna, kan det faan meg være det samme!") Til slutt la han bort anlegget og jaga meg hjem.
Da han ringte og inviterte meg uka etter, måtte jeg jo spørre han om hvordan det gikk med kontrollen. Han ville at jeg skulle komme og ete litt pizza og se med egne øyne. Jeg fikk lurt ut av han at han hadde vært på Clahs Ohlson og kjøpt fjernstyrt dimmer til stålampa, og kvalte latterhikstene mine som best jeg kunne. Nå fungerte alt perfekt, kunne han fortelle.
Da jeg ringte på døra, så åpna han ikke. Jeg ringte på et par ganger, og var på vei til å gå igjen, da han åpna døra. Helt hvit i ansiktet. Den vesle leiligheten var røyklagt og det lukta stramt. Han ba meg sette meg i sofaen og forsvant ut på kjøkkenet. Han kom tilbake med pizzabrettet og satte det på stuebordet. På brettet lå en godt stekt Marantz mulitkontroll. Han satte seg ned i stolen og sa ingenting.
Vi gikk på Peppes, jeg spanderte. Han fortalte om hvordan han hadde hatt litt dårlig tid, lagt det han trodde var pizzaen i ovnene og gått i dusjen. Dagen etter gikk han på Clahs Ohlson og kjøpte fjernkontroll til dimmeren - så hadde han tre. Jeg foreslo at han kunne teipe dem sammen til en og likevel spare noen gram på vekta i forhold til Marantzen, men det skulle gå år før han lo av den vitsen