M
Mr-T
Gjest
2. Nesten-fulltone-høyttalere
Til å dekke det meste av frekvensområdet har jeg en ganske unik konstruksjon Bohlender Graebener RD-75. Dette er et bånd-element på 75 tommers lenge (ca 1,9 meter), og det dekker frekvensområdet 150 til 18000 Hz. Det er temmelig unikt i seg selv at ett enkelt element kan dekke et så stort område uten oppbrytninger eller resonanser. Det er så vidt jeg vet kun elektrostater som klarer dette i tillegg til dette båndet. Elementet bruker ferrittmagneter, og følsomheten er dermed moderat ca 88 dB for 2,83V. Det kan synes noe lavt, men det oppveies til dels av at det er line-source. Impedansen er perfekt flat på 6 ohm, noe som gjør det ekstremt enkelt å drive. Med tilstrekkelig effekt er det dog ikke noe problem å spille meget høyt, og elementet tåler ganske mye effekt.
Pga lengden er elementet såkalt line-source over et veldig bredt frekvensområde, ca. 600 Hz og opp. Line-source betyr at elementet sender lyden rett forover som en planbølge. Dette igjen betyr at ingen lyd sendes mot gulv eller tak, en hel haug med romrefleksjon forsvinner dermed helt av seg selv. En line-source gir også kraftigere lydtrykk på avstand enn en typisk punktkilde. Dette kan være en utfordring siden elementet ikke er line-source under ca. 600 Hz. Med økende avstand synker lydtrykket under 600 Hz mer enn lydtrykket over, frekvensresponsen forandrer seg altså med avstanden. Fra ca 3 meter og mer stabiliserer det seg til en viss grad, men det er betydelig forskjell på 1 og 3 meter. Man må altså bestemme seg for hvilken avstand man skal lytte på og avstemme frekvensresponsen til en forhåndsdefinert lytteavstand. Dette er ikke unikt for dette elementet, men gjelder alle line-source høyttalere.
Elementet er dipol, og det har så å si samme frekvensrespons forover som bakover. Det oppfører seg som en ekte dipol i horisontalplanet, lydtrykket avtar jevnt når man kommer off-axis, helt til lydtrykket er nesten null ved 90 grader off-axis. Videre er frekvensresponsen så å si den samme ved alle vinkler off-axis. Fordelen ved dette er dels at det sendes mindre lite lyd ut på sidene som kan reflekteres tilbake i rommet, og dels at den lyden som sendes ut i rommet og blir reflektert er frekvenslineær. Teoretisk sett så sender en dipol 4,8 dB mindre lyd off axis enn en omnipol (rundtstrålende) høyttaler. Dermed gir en dipol mer direktelyd fra høyttaleren og mindre reflektert lyd fra rommet. Et utfordring med dipoler er bakbølgen, som jo er like kraftig som frontbølgen. Noen velger å utnytte den, la den reflekteres av frontveggen og bidra til et enormt stort lydbilde. Som Hedmarking er jeg mer nøktern og vil helst ha tørre fakta; helst ikke noe ekstra tilførsel av lydmessig krydder fra rommet. Derfor har jeg demping i front-enden av rommet slik at bakbølgen i praksis blir borte.
Som bildene under viser har jeg montert på en rund kantavslutning på elementet (rør-isolasjon av polyetenskumplast festet med lerrettstape). Dette gir en ikke helt ubetydelig akustisk støtte under 1 kHz, hvilket øker effektiviteten omtrent 3 dB ved 200 Hz. Kanten er også akustisk sett mer usynlig enn den litt skarpe kanten elementet i seg selv har, og dette bidrar til en glattere frekvensrespons. Elementet i seg selv har en hevning i responsen rundt 5 kHz. Denne blir noe lavere med avrundet kant. Når det er sagt så kreves det fortsatt noe EQ rundt denne kulen på responsen, som kan gjøres passivt (serie notch-filter) eller aktivt. Responsen ruller også av noe i toppen over 15 kHz. Dette kan kompenseres med EQ, men jeg er ikke i stand til å høre noen forskjell om denne avrullingen er der eller er EQet flat. Med andre ord et ikke-problem. Bortsett fra dette så er elementet lett å ha med å gjøre, frekvensresponsen er å betrakte som mer enn flat nok.
Jeg deler ved 180 Hz til bass-systemet. Det kan synes lavt, men det fungerer bra. Når man regner litt på det så oppdager man at arealet på selve båndet tilsvarer en 15. Da blir 180 Hz litt mer logisk, en 15 har jo ikke noen problemer med å gå ned til 180 Hz selv uten noe baffel.
For å oppsummere så er de mest åpenbare tekniske fordelene med elementet følgende: dipol, linesource, nesten full-range, ingen delefrekvens i mellomtone eller diskant. Lydmessig så er det noe for seg selv også synes jeg.
Elementet har jeg enkelt og greit hengt opp i gummistropper og kjetting fra en bjelke på tvers i rommet. Det kan synes som hovedårsaken til dette er latskap, men det er (også..) noe mer bak her. Den mest effektive avkoblingen man kan gjøre av en høyttaler er å la den sveve fritt. Når den svever så fritt som mulig, så vil den mekaniske resonansfrekvensen mellom høyttaler og resten av verden blir så lav som overhodet mulig. Å henge opp høyttaleren som en pendel vil sørge for en meget lav resonansfrekvens, som i praksis er bestemt av lengden på pendelen. I praksis så fungerer pendeloppheng svært så bra. Vibrasjoner i høyttaleren reduseres veldig mye med et pendeloppheng kontra å la den ha fast kontakt med gulvet.
Mer om delefilter og EQ kommer i avsnitt 4!
Bilde før kantavslutningene ble montert:
Detaljer av oppheng og kantavslutning:
Til å dekke det meste av frekvensområdet har jeg en ganske unik konstruksjon Bohlender Graebener RD-75. Dette er et bånd-element på 75 tommers lenge (ca 1,9 meter), og det dekker frekvensområdet 150 til 18000 Hz. Det er temmelig unikt i seg selv at ett enkelt element kan dekke et så stort område uten oppbrytninger eller resonanser. Det er så vidt jeg vet kun elektrostater som klarer dette i tillegg til dette båndet. Elementet bruker ferrittmagneter, og følsomheten er dermed moderat ca 88 dB for 2,83V. Det kan synes noe lavt, men det oppveies til dels av at det er line-source. Impedansen er perfekt flat på 6 ohm, noe som gjør det ekstremt enkelt å drive. Med tilstrekkelig effekt er det dog ikke noe problem å spille meget høyt, og elementet tåler ganske mye effekt.
Pga lengden er elementet såkalt line-source over et veldig bredt frekvensområde, ca. 600 Hz og opp. Line-source betyr at elementet sender lyden rett forover som en planbølge. Dette igjen betyr at ingen lyd sendes mot gulv eller tak, en hel haug med romrefleksjon forsvinner dermed helt av seg selv. En line-source gir også kraftigere lydtrykk på avstand enn en typisk punktkilde. Dette kan være en utfordring siden elementet ikke er line-source under ca. 600 Hz. Med økende avstand synker lydtrykket under 600 Hz mer enn lydtrykket over, frekvensresponsen forandrer seg altså med avstanden. Fra ca 3 meter og mer stabiliserer det seg til en viss grad, men det er betydelig forskjell på 1 og 3 meter. Man må altså bestemme seg for hvilken avstand man skal lytte på og avstemme frekvensresponsen til en forhåndsdefinert lytteavstand. Dette er ikke unikt for dette elementet, men gjelder alle line-source høyttalere.
Elementet er dipol, og det har så å si samme frekvensrespons forover som bakover. Det oppfører seg som en ekte dipol i horisontalplanet, lydtrykket avtar jevnt når man kommer off-axis, helt til lydtrykket er nesten null ved 90 grader off-axis. Videre er frekvensresponsen så å si den samme ved alle vinkler off-axis. Fordelen ved dette er dels at det sendes mindre lite lyd ut på sidene som kan reflekteres tilbake i rommet, og dels at den lyden som sendes ut i rommet og blir reflektert er frekvenslineær. Teoretisk sett så sender en dipol 4,8 dB mindre lyd off axis enn en omnipol (rundtstrålende) høyttaler. Dermed gir en dipol mer direktelyd fra høyttaleren og mindre reflektert lyd fra rommet. Et utfordring med dipoler er bakbølgen, som jo er like kraftig som frontbølgen. Noen velger å utnytte den, la den reflekteres av frontveggen og bidra til et enormt stort lydbilde. Som Hedmarking er jeg mer nøktern og vil helst ha tørre fakta; helst ikke noe ekstra tilførsel av lydmessig krydder fra rommet. Derfor har jeg demping i front-enden av rommet slik at bakbølgen i praksis blir borte.
Som bildene under viser har jeg montert på en rund kantavslutning på elementet (rør-isolasjon av polyetenskumplast festet med lerrettstape). Dette gir en ikke helt ubetydelig akustisk støtte under 1 kHz, hvilket øker effektiviteten omtrent 3 dB ved 200 Hz. Kanten er også akustisk sett mer usynlig enn den litt skarpe kanten elementet i seg selv har, og dette bidrar til en glattere frekvensrespons. Elementet i seg selv har en hevning i responsen rundt 5 kHz. Denne blir noe lavere med avrundet kant. Når det er sagt så kreves det fortsatt noe EQ rundt denne kulen på responsen, som kan gjøres passivt (serie notch-filter) eller aktivt. Responsen ruller også av noe i toppen over 15 kHz. Dette kan kompenseres med EQ, men jeg er ikke i stand til å høre noen forskjell om denne avrullingen er der eller er EQet flat. Med andre ord et ikke-problem. Bortsett fra dette så er elementet lett å ha med å gjøre, frekvensresponsen er å betrakte som mer enn flat nok.
Jeg deler ved 180 Hz til bass-systemet. Det kan synes lavt, men det fungerer bra. Når man regner litt på det så oppdager man at arealet på selve båndet tilsvarer en 15. Da blir 180 Hz litt mer logisk, en 15 har jo ikke noen problemer med å gå ned til 180 Hz selv uten noe baffel.
For å oppsummere så er de mest åpenbare tekniske fordelene med elementet følgende: dipol, linesource, nesten full-range, ingen delefrekvens i mellomtone eller diskant. Lydmessig så er det noe for seg selv også synes jeg.
Elementet har jeg enkelt og greit hengt opp i gummistropper og kjetting fra en bjelke på tvers i rommet. Det kan synes som hovedårsaken til dette er latskap, men det er (også..) noe mer bak her. Den mest effektive avkoblingen man kan gjøre av en høyttaler er å la den sveve fritt. Når den svever så fritt som mulig, så vil den mekaniske resonansfrekvensen mellom høyttaler og resten av verden blir så lav som overhodet mulig. Å henge opp høyttaleren som en pendel vil sørge for en meget lav resonansfrekvens, som i praksis er bestemt av lengden på pendelen. I praksis så fungerer pendeloppheng svært så bra. Vibrasjoner i høyttaleren reduseres veldig mye med et pendeloppheng kontra å la den ha fast kontakt med gulvet.
Mer om delefilter og EQ kommer i avsnitt 4!
Bilde før kantavslutningene ble montert:
Detaljer av oppheng og kantavslutning:
