Hele poenget med Musical Innovation ligger i navnet. Et forsøk på å bringe noe nytt til "amplified music".
Det er nå over 20 år siden MI så dagens lys. Før det hadde jeg bl a bygget Audio og Doxa basert forsterkere sammen med Tor Arild Foss, og på lisens fra Øystein Lauvland.
Hvordan vi oppfatter lyd vil oftest være forskjellig fra individ til individ. Det er bl a derfor temperaturen til tider stiger til uante høyder i tråder som f eks kabeldebatter.
Det er tema som jeg ikke kommer til å berøre.
Et av flere kriterier som lå til grunn for MI, var og er, fravær av NFB. Tilbakekobling eller motkobling er teknikker man bruker for å i en kombinasjon av og ville senke forvrengning, senke utgangsimpedans samt kontrollere total forsterkning. Lav forvrengning har aldri vært noen ledestjerne for meg i seg selv. Tidligere kunne man lese nesegruse ovasjoner for single ended rørforsterkere med forvrengning i størrelsesorden mange prosent. Det alene kan tyde på at det er ikke det absolutte forvrengningsnivået som definerer hva vi forbinder med "god lyd", men kanskje heller forvrengningsproduktenens spekter, mao hvordan de ligger i forhold til hverandre. Jeg hadde tilgang til en Audio Analysator fra Panasonic, en VP-7722. Denne hadde mulighet for å separat vise 2-5 harmoniske forvrengningsprodukt. Dette var grunnleggende for å kunne konstruere kretser med de egenskapene jeg søkte. Dette resulterte i produkter som MI 1 tom MI 6. Ved introduksjonen av MI 7 inntrådte et paradigmeskifte. Dette pga Rohde & Schwarz UPV Audio Analysator. Denne hadde i tillegg til vesentlig bedre data på alle områder også mulighet for å vise 2-9 ordens fp. Når man kan få disse presentert som søylediagram gjør det prosessen med å fintrimme en konstruksjon vesentlig lettere. I sin ytterste konsekvens skal nytten av UPV måles i frembringelsen av MI 23,5. En preamp som jeg ikke føler noe spesielt behov for å skryte av selv, men lar heller fornøyde kunder fortelle om. Hvilket ganske mange også allerede har gjort, bl i denne tråden. Jeg kan dog nevne ett monent, den "gain cell" som er utviklet for MI 23,5 er så lineær at forvrengningen ligger og vaker i området -118-120dB. Uten NFB. For å sette dette tallet i et annet perspektiv betyr -120dB 1/1000000dels forvrengning. Litt av årsaken til at jeg syns lav forvrengning her er viktig er vissheten om at hvis signalet allerede i starten er feil, kan ikke all verdens smarte løsninger senere rette opp denne feilen.
Så til punktet om NFB. I mine ører fører bruken av dette til hva på godt norsk kan kalles "timesmearing". Man tar en liten del av utgangssignalet og fører det tilbake til inngangen, men i motsatt fase. Da oppnår vi at forvrengningen kan senkes markant samtidig som kretsens totale forsterkningen lett kan defineres. Samtidig senkes utgangsimpedansen med et forholdstall omtrent likt med den totale NFB i dB. Til sakens kjerne, bassgjengivelse med og uten NFB. Uten NFB er utgangsimpedansen definert som den halve sum av impedansen fra + og - rail. Dette inkluderer også motstand i kabler og utgangsterminaler etc. Dempningsfaktor er definert ved relasjonen mellom utgangsimpedans og høyttalerimpedans. Igjen finnes det mange oppfatninger om hvor "stort" dette tallet bør/må være for god basskontroll. Rørforsterkere har som regel utgangstrafoer med mange tørn kobbertråd. Dette gir lav df. Veldig høy df blir ofte fremhevet som ganglig for å oppnå ordentlig "smell" i bassområdet. I mine ører fører dette ofte til overdemping av signalet. Det demonstreres best ved å lytte på de dypeste, eller laveste, strengene på kontrabass samt slag på stortromme. Begge skal ha en viss tid før signalet "dør ut". Kall det gjerne utklingningstid. Det parameteret er veldig viktig for meg. Jeg opplever NFB som en effektiv "killer" av dette. Et annet moment er at ved å benytte NFB genererer man mange nye esoteriske forvrengningskonstellasjoner, samt øking av ulike ordens fp. En av de potensielle bakdelene med NFB blir derfor muligheten for svampete eller lite definert bassgjengivelse, spesielt i sammenheng med lav høyttalerimpedans. Jeg har generelt løst dette med å bruke flere transistorer i parallell. På den måten senkes trinnets utgangsimpedans og en akseptabel df gjenopprettes. Baksiden her er større print, flere utgangstransistorer, større krav til drivertrinn etc etc, mao en vesentlig økning av forsterkerens selvkost på. Det kan jeg leve godt med.
Forhåpentligvis er dere mindre forvirret etter å ha lest dette.
Addendum:
Et moment jeg hoppet over, som også har VELDIG stor innflytelse på bassgjengivelsen, er fasegangen i det laveste frekvensområdet. På tidligere konstruksjoner benyttet jeg inngangskondensator. Dette for å hindre DC i å komme inn i forsterkeren. De komponentene jeg brukte var alle av høy kvalitet, men de førte til markant fasedrei i bassområdet. Jeg kunne selvsagt benyttet en servoløsning, men årsaken til at jeg ikke gjorde det er at de aller fleste servoer er hørbare. Det var først med introduksjonen av MI 11 at jeg klarte å utvikle en servo som ligger langt unna signalveien, og i praksis ikke modulerer signalet hørbart. Det førte til en markant forbedret bass, noe som flere eiere av MI 22 og MI 23 har bemerket. Timing, romfølelse og oppløsning blir mye bedre. Uten bruk av NFB.
RMalmin
