Vel, nettene er jo lyse her oppe. Så man kan jo få ut av dem uten at man blir utslitt. Vel, her er jeg igjen. Endelig. Det føles som en stund siden. Je g fikk noen lette inntrykk her tidligere i kveld. Alle kjenner jo til min desperate omprogrammering av en Logitech Harmony fjernkontroll. Blu-Ray spilleren måtte bøte så jeg kan få kontroll på MI 11 her. Jeg må si, at jeg var litt "avspist" med tanken på at det ville være mer å hente. MI 12 er god, svært god, og kanskje helt uten reelle konkurrenter i prisklassen. Det er bare å løfte av lokket, å begynne å sammenlikne med hva man finner der ute. Men det er litt mer dybde i bassen og litt bedre rom eller tredimensjonalitet i MI 11. Det koster bare dobbelt så mye mer. Kanskje ikke helt verdt det, hvis man er veldig opptatt av pris/ytelse kurven, men jeg er for hekta.
Jeg har jo ventet lenge nå. Sånn kan det være. MI 10.1 er jo den nyeste effekt-forsterkeren fra Roar. Foreløpig er jeg litt prøvefasen, men jeg kan jo starte med å si at MI Mosfet er noe forskjellig fra MI 10.1 i klangbildet. MI Mosfet er heller litt tung og massiv og kanskje av en noe mer mørk klangkarakter. Den er slett ikke dårlig, og jeg kan tenke meg at en Bi-amp konfigurasjon med MI 10.1 og MI Mosfet ville kunne kledd hverandre godt. MI Mosfet sin tyngde kan kanskje beskrives som noe mer amerikansk, om jeg skal tørre å gå så langt. Mørkere. MI 10.1 minner meg faktisk langt mer om switch-mode om jeg skal påpeke det. Mer transientvillig, og mer gjennomsiktig. Det skal dog sies at dersom du liker rock, og kanskje Heavy metal med tilhørende underkategorier, så bør MI Mosfet faktisk vurderes da den kan være det livgivende element uten å å bli farget. Den bare meisler ut et massivt lydbilde med et tungt fundament kraftigere og langt dyrere forsterkere kan komme til å misunne den.
Men hva er det som står på menyen her i kveld? Jeg har enda altfor få inntrykk her jeg sitter til å kategorisere så mye som jeg faktisk gjør her. Jeg bare husker opplevelsen av å nærmest ha en ekstra oktav i bassen på mine Monitor Audio GS20, som jo er en 2-1/2 veis høyttaler. En av mine favoritter. Den kommer til å fortsette å være mainstay en god stund fremover. Sammen med en ganske billig Denon CD-spiller som ble solgt billig (faktisk under 1000-lappen) og Blue Jeans Cable interconnects og Nordost Solar wind høyttalerkabler, så er det en relativt god balanse i lydbildet. Jeg kunne godt hatt litt mer demping i rommet, og kanskje et litt større, men det lar seg ikke så lett gjøre. Jeg vet i alle fall at min fremtidige stue kommer til å bli litt over snittet gjennomført når det kommer til demping, hindring av resonans og ekko. For å si det slik at alle forstår.
Jeg har vært opp den veien, med alle de bakker og stigninger hva Hi-Fi og High End angår. Tusener har vært forbrukt. Det har jeg aldri lagt skjul på, eller skammet meg over. Det var tross alt mine penger, alle regninger ble betalt -og jeg jobbet gjerne inn ekstra dersom cash-kontanter var påkrevd. Pr. i dag, etter Hi-Fi bravaden med egen del-eid butikk, med småbarn og familie, prioriterer jeg litt annerledes av helt naturlige årsaker. Barn og familie koster, og ikke alle finner seg i at ferien er en ryggsekk pakket på 48 timer og svisssssj -der var vi plutselig på tur. Alt krever planlegging. Derfor prioriteres litt på sykkel, litt i tur-utstyr, litt i bilutgifter og regninger. Det blir ikke de helt store utskeielser. Når økonomi og arbeidsliv stabiliserer seg, blir det nok litt større anskaffelser igjen. Jeg vil nok alltid være Hi-Fi mann.
Den store fordelen med å ha vært på Hi-Fi karusellen noen år, er at jeg har lært meg litt skepsis, og at jeg har fått prøvd mye. Jeg vet kanskje bedre hvor ressursene skal legges. Pengene legges derfor i best mulig forsterkeri, høyttalere og neste gang: kilde. Vi får se hvor den veien går. Men forsterkeriet, det har jeg slått meg i stor grad til ro med. Jeg liker konstruksjonene til Roar Malmin. De er no-nonsense, proffe, solide og gjennomførte design. Og han hører på meg når vi diskuterer. Han fortjener støtte, mener jeg. Jeg har vært nedi den gata. Hi-Fi bransjen er en tøff bransje og nådeløs. Den ble svært kostbar for meg. Få blir rike. Mange butikker og for så vidt mange produsenter tjener ikke mye penger.
Men hvor var jeg? Jeg har koblet opp MI 10.1, MI 11, DENON DCD-510AE, med Blue Jeans Cable, og videre via Nordost Solar Wind til Monitor Audio GS20. Alt på Supra netfilterkabler, ja og en annen som er Ölflex-basert. Dette er en kombo som faktisk funker, og den eneste som stikker seg litt ut er Denon CD-spilleren. Men den er faktisk ikke så verst. Nesten gratis og fantastisk bra, nå helt på tampen av den digitale revolusjon. Kan hende jeg får Roar til å kikke på den, slik at garantien ryker... Det er nok betydelig å hente på analog-siden. Men kan hende en god DAC finner veien inn her snart. Til jul kanskje? Nissen er jo grei med greie folk sier de. Det er jo lov å ønske seg materielle ting i vårt velferdssamfunn.
På besøk i kveld: Melody Gardot. Hun med solbrillene. Som ifølge hennes fortelling brukes pga. sensitivitet overfor lys. Kan godt hende. Hun synger jo liksom til de mørke rom og lokaler. Jazz. Som jeg nesten ikke kunne fordra som ungdom. Da skulle det være lit mer fart og trøkk. Uansett, Worrisome Heart har tatt seg noen runder her nå. Tittel melodien, på flygel i åpnoingen før perkusjon og bass og trompet (og et orgel der bak?) høres hærlig direkte ut. Med æ. Hun er tett på. Opplever jeg. Som om hun stod foran bordet mitt og sang til meg personlig i lokalet. Likevel, litt kjølig, slik jeg oppfatter stilen hennes. Stemmen er utrolig nærværende. O'boy. She needs a man with no baggage to claim. Det er trøkk i stortromma. Meget definert bass. Mulig jeg var litt på vidda angående bassen sett i forhold til MI Mosfet her, men den er om noe, strammere men vel så dyp. Jeg føler liksom jeg har tatt den første drinken, du vet den som gir det lille kicket av velvære. All that I need is love høres like lettflytende ut. Jeg merker meg at det er god dynamikk, god dynamisk kontrast her.
Gone er i likhet med de forutgående låtene veldig veldig nært deg. Alt er så tydelig og krystallglassklart. Uten antydning til skarphet. Flott dybde og mesterlig plassering. Det er lett å høre i denne låta. Du hører de små lydene i "t'er", smattelyter, og f.eks. at "g" faktisk er en vokal nært beslektet med "k". Fantastisk. jeg har hørt plata tre ganger nå. Jeg kan fastslå at den legger fokus på hennes stemme, der instrumenter danderer det hele ganske lekkert og elegant.
Siden det nå er damenes aften så hiver jeg like godt Kari Bremnes 11 ubesvarte anrop i spilleren -og jeg føler at nesten blir fiket til i ansiktet når jeg hører stemmen til Bremnes i det hun åpner Du skulle vært her. Hun trer så klart å tydelig fram her for meg at jeg tror ikke det er sant. En helt enorm klarhet. Og når orkesteret slår inn for fullt, slås jeg av en helt enorm dynamikk. Trompet og gitar er tydelige og fremstår helt klart uten hverken ull eller diffusivitet. Og for en bass. For en bass. Kontant, presis. Smekk, og punch. MI 10.1 er strammere og oppleves mer artikulert og minst like dyp som MI Mosfet, for de som måtte lure. For noen lurer på det. Jeg mener det finnes to typer mennesker. De som tror på gud. Og så er det de som tror på mer bass..! Her får du den gode bassen, som ikke svulmer eller skeier ut, eller tror at den skal ha "total domination". Vi snakker altså om et ord vi gjerne hører i økonomi, men sjelden ellers unntatt innen idrett: Balanse. MI 10.1 er en utrolig balansekunstner. Bare hør Beskyttelse, eller Et anna sted. De høres så riktig ut. Flott bass, flott stemme, smekk, det øvrige instrumentelle blir aldri skarpt. Og vil du ha bass, spill av Fantastisk allerede. Bassgitaren har full kontroll. Det er ganske godt trøkk. Og Lys anorakk -hør på flygelet der. Flott utklinging der det står der litt lengre bak. Ikke skarpt i det hele tatt. Bare lytt på det. Lokket står i alle fall åpent. Du må nok i konsertsalen om du vil komme nærmere. Eller for de heldige som har et hjemme...
Så rocker det mer i Klar. Tempo, massivt, og Bremnes blir aldri skarp, her heller. Finn veien engel er litt i samme gata. Hør avslutningssporet, å hører du etter det instrumentet som høres ut som det er plassert i en koffert... Vel, vi må over på noe annet enn kvinnfolk. Pink Floyd, the final cut -har du den? Ikke? Kjøp den. Her kommer virkelig ting til sin rett. Roger Waters, inne på det rommet med litt gjenklang høres ut som han skal: småsmattende og synge prater. Med innlevelse i sin "livets tragedie". -det var da som fanden hvor høyt det gjenget der skulle spille!? Oi, det er faktisk ganske heftig dynamikk i åpningsporet the post war dream. Det kom så overraskende at jeg trodde jeg kom til å vekke alle mann her. Må forresten nevne at naboene under har flyttet ut. Kanskej det ble for mye Musical Innovation for dem i vinter? Hvis de ikke taklet MI Mosfet, så skulle de bodd her nå, hehe!!!
one of the few er en helt rå låt. Kan tolkes inn i alle retninger. Å jeg lover, MI 10.1 vil få den under huden på deg. Legg merke til klokka, gitaren og de elementene som Waters er så flink på. Varemerket hans. Wow. Det er bare å si det. Ståpels. Som Gunde Svan sa det, om jeg ikke helt husker feil. Så kommer when the tigers broke free. Den hører egentlig til på The wall, spør du meg, men det er vel filmen skyld. høres stoisk ut. Men så spretter det over the hero's return. det er bra smekk. Og du hører hvem som er på gitar: David Gilmour. Waters er forresten glad i klokka, om jeg må nevne det... Husker dere bikkja i Amused to Death? Ta å lytt etter katta i paranoid eyes. Fytterakkern!!! Dybdefølelesen er svært god her, hvordan den beveger fra der ute et sted, til å komme nærmere i høyre høyttaler. Å så hun da, som hvisker så forsiktig i samme høyttaler. Så har jeg satt griller i hodene deres. Det er vel best at dere sjekker dette selv.
Det er ikke til å komme bort fra det, at MI 10.1 har en helt enorm og flott dynamikk, og avgir en helt utrolig kontrast, uten å lyde anstrengt her. Det vil jo sikkert komme an på hvor massive og tungdrevne høyttalere du har, men på relativt normale høyttalere så er 25 Kl. A watt ikke til å komme bort fra, at dette er noe av det mer overlegne jeg har hørt. Å fy fader, get your filthy hands of my desert, satte meg litt ut her et øyeblikk... -hehe. Glimrende! Åh, den plata kom virkelig fram i lyset her i natt. Jeg er glad jeg kom på å dra denne fram, og det er en stund jeg har lyttet på den nå.
Hva var det jeg prøvde å si? Jo dynamikk. Det har den så til de grader. Det er lenge siden jeg har hørt en sånn glitrende kombinasjon av det, kontroll, åpenhet, klarhet, dybde og bass (skikkelig trøkk faktisk). Jeg kan ikke helt huske å ha hatt en sånn kombinasjon før. Jo, jeg snakket litt om switch-mode. Det kan minne om dette. Men den Chord SPM 1200B'n jeg en gang eide var myyyyyee dyrere. MI 10.1 har fantastisk mye luft og høres ikke anstrengt ut her. Hvor kan jeg signere på at et jeg har sett lyset? Jeg har fått noe helt fantastisk inn i huset. Jeg har våknet igjen her. Har liksom vært i dvale etter at MI Mosfet'en forsvant ut døra. Jeg har begynt å skjønne hva Roar Malmin mener. Han mener alvor. Om jeg skal få si noe, så må det være; glem alle andre i kongeriket. Du skylder deg selv å prøve en MI 10.1 og en MI 11.
Men det begynner å bli seint her. Jeg må faktisk krype til køys. Egentlig vil jeg bare spille mer her, men en liten kar på snart to kommer til å bedrive "kroppskasting" av seg selv over meg her på morgenkvisten om 3-4 timer og det kan være en brutal affære for foreldrene hans. Han er nådeløs.
Mvh. Bjørn
)
