Jeg regner min MI 11 som relativt innspilt. Den har stått å gått en del, faktisk ble den aldri sendt herfra... Den er fantastisk, og jeg har sett under lokket på den og bildene som finnes lyver ikke; det er gode og dyre komponenter i den, samt gode print. Faktisk er den så gjennomført og med god margin den beste pre-amp'en jeg har hatt, at hvis jeg absolutt må pirke på noe så er det at den motorstyrte volumkontrollen er litt i kjappeste laget. Den kunne med fordel vært litt tregere, når ting skal finjusteres. Egentlig en bagatell og vil helt sikkert oppleves ulikt fra system til system, rom til rom.
På sett og hvis vil smak og behag alltid påvirke hvilke valg og foretrukne kombinasjoner av musikk-anlegg man gjør, og ikke minst hva det skal koste. Jeg har nevnt at jeg synes MI 11 er litt for dyr i forhold til MI 12, som jeg synes er helt fremragende. Men så var det dette med å søke det beste man får... Og det er bedre perspektiv, bedre nyansering av bassen og forbedret holografi. Hvor mye vi snakker om egentlig her, er disse små marginene som kan komme til å bety noe. Godt mulig at MI Mosfet ikke ville avslørt forskjellene så godt, men jeg hadde ikke tenkt å foreta en shoot-out. Jeg foretok et valg. Jeg synes, for det er mye synsing innen Hi-Fi -at jeg gjorde den riktige prioriteringen! Jeg tror i alle fall jeg får full uttelling for det akkurat nå.
MI 10.1 er en forsterker jeg selv opplever å ha et forhold til før den "kom til" her i verden. Roar Malmin hadde helt sikkert tenkt sine tanker, men jeg klarte ikke å la være å ta telefonen flere ganger for å diskutere saken med han. Jeg "foreslo" at 25 Kl. A watt ville være en passende effekt og oppgradering fra MI 10 sine ca. 15 watt. Hvis man ser etter andre Kl. A forsterkere så er det ikke uvanlig at mange konstruksjoner ligger rundt 25-30 watt Kl. A. Statement-forsterkere har gjerne opp mot hundre, men for de fleste ute etter litt ekte High-End er ofte forsterker som MI 10.1 mer oppnåelig. Folke-High-End.
MI 10.1 har nå stått her og fått spille i snart et døgn, litt sammen med meg, litt alene. Jeg hører at det det skjer noe med den. A slow transformation towards better articulation. Dybdeperspektivet er bedret noe, detaljeringer likeså. Det kommer seg. Hade det vært en kvinne, kunne vi vel sagt at hun slappet mer av og ble mer tilstedeværende samtidig som hun mister sine andre egenskaper. Jeg sa noe om "bokeh" her i går, angående bakgrunnen. Det er jo et begrep fra den fotografiske verden som sier noe om diffusiviteten som er i bakgrunnen ute av fokus. Hvor "pent" den framtrer. Jeg vet ikke helt om det er riktig begrep å dra fram, men la meg da bare får si at, dybdeperspektivet og det som befinner seg mer i bakgrunnen som ikke skal stjele fokus, framtrer bedre og penere nå.
Utklingingen er helt flott og har blitt bedre. Ulik musikk havner i spilleren og det forbauser meg hvor altetende opsettet er nå, uten å ville favorisere den ene eller den andre veien. CD-spilleren fra Denon er strengt tatt ikke helt nøytral i bassen, og kunne hatt bedre perspektiv, men den henger forbausende godt med og skjemmer ikke oppsettet ut. Jeg fristes nå av en bedre spiller, men lurer på om jeg heller skal tenke på en tre-bokstavers-forkortelse. En DAC. Uansett vil et drivverk eller annen løsning være påkrevd, muligens Logitech Squeezebox og en aldri så liten server. Vi får se hvor det bærer. Synd at ingen lager en god DAC og et "tilhørende" drivverk.
I kveld har jeg tatt for meg Yello som mens jeg skriver herjer i høyttalerne. Flotte detaljer i mellomtoneleiet, og ingen tendenser til kvass eller slitsom topp. Det er svært behagelig analogt og en fryd å lytte på. Så lurer du sikkert på, hvilken plate det dreier seg om her? Zebra fra det herrens år 1994. Det finnes mye bra musikk fra det forrige århundre -det vil sikkert mange være enig med meg i. Suite 909 åpner nærmest klassisk, der hvert "instrument" eller rytmestruktur (hva skal man si da? -det er jo på PC..!) kommer inn etter hvert og de ulike innslag av "lyder" (høres jo audiofilt ut i alle fall) times inn og skaper sine signaturer i lydbildet. Du verden så kjapp MI 10.1 er. Forsterker-oppsettet opptrer svært rytmisk.
Akkurat det samme er tilfelle i How How. Den er herlig funky. Med blåsere og litt club-aktig lyd. Disse Yello gutta kan dette. Noe platene deres vitner om. Det svinger; how-how!!! Til og med lett-øl til dette blir en fest. Do it er litt av det samme, litt funky. Samtidig litt voksent. I... I'm in love opplever jeg som litt mer klassisk Yello. Den har noen kvaliteter som jeg tror man finner på flere av platene deres. Saksofon er kult, og det hører man i Sax med sine latin-amerikansk rytmer. Fat cry har et utrolig smekk, tung bassgitar som driver låta. Det høres utrolig tøft ut, og MI 10.1 har het åpenbart ingen problemer med å spille høyt og kontrollert. Dynamikken beholdes samt perspektivet, som har ulike effekter der noen kommer "ut" av høyttalerne. I det hele tatt, plata våkner til liv igjen her. Dette er så funky at jeg blir litt tøff hjer jeg sitter. Liker man Yello, liker man denne. Oh Yeah.
Pearl Jam er vel for de fleste kjent Seattle bandet som hadde kjempesuksess med albumet Ten i 1991. Pearl Jam fra 2006 er et nokså politisk album med tanke på noen av låtene. Irak-krigen er et stikkord i den sammenheng. World wide suicide handler om dette. Plata er mer rockete enn flere av de forutgående albumene. Låta er herlig grunge, og blir faktisk ikke rotete og har bra trykk. Comatose er en av de mer "storslagne" rockelåtene, hvis jeg beskrive hvordan den åpner. Slagverk forsvinner ikke inn i "grunge-grøten" og det er bra med bass. Balladen Marker in the sand er en ballade med smekk i. Ikke komplisert, men med den typiske stemningen som bare vokalisten Eddie Vedder skaper. På mange måter er hans vokal et umiskjennelig varemerke ved gruppa. Litt gnellete men uten å bli "kjærring".
En annen bra låt på albumet er gone som veksler mellom en balladeaktig stil og så går over til rockete crescendoer. Meget godt gjengitt er i alle fall min erfaring her jeg sitter. Wasted reprise er en kort ballade som er veldig stmeningsfull, og du føler oppgittheten i Vedders vokal. Vokalen til Vedder bærer også neste låt Come back veldig godt, som er mer ballade. Men jeg tviler for at den blir noensinne å finne på neste utgave av Power Ballads... Det er jeg egentlig veldig glad for... Og så låta jeg liker best på albumet, Inside job som kommer helt til slutt som er veldig stemningsskapende. I det store og det hele ei ganske god plate. Rock for de viderekomne, og kanskje voksne...
Det er alt det ble tid til denne gangen, dessverre. Jeg må også denne gangen i seng, men før det, skal jeg forære dere noen nye bilder i neste post. Det er jo alltid populært. I morgen må jeg med en liten kar til legen som ikke er helt frisk. Jeg foretrekker han frisk og i full gang med sin selvdrevne "kroppskasting" på kryss og tvers og på langs over meg, selv om det vanker slag og spark og albuer og gud vet hva der han helt respektløst til sin fornøyelse knør meg flat på morrakvisten før jeg har stått opp. Han er en liten morgenfugl. Godt er det. Man kjenner at man lever, i alle fall.
Mvh. Bjørn